S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Hilde Halvorsrød – 16. mai 2017

Kåring uten konsekvenser?


Publisert
16. mai 2017
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Kommentar Musikk

Kår en klassiker Oslo-Filharmonien, radiokanalen NRK Klassisk og Morgenbladet har gått sammen om å kåre “tidenes 20 viktigste orkesterverk”. Utvelgelsen ble foretatt av en fagjury bestående av Elise Båtnes, fiolinist og konsertmester i Oslo-Filharmonien; Erling Sandmo, historieprofessor og musikkritiker; Nora Taksdal, bratsjist i Kringkastingsorkesteret; Leif Ove Andsnes, pianist, og Ole Kristian Ruud, dirigent og professor ved Norges musikkhøgskole. Fra og med 3. februar publiserer Morgenbladet ett verk hver uke, i kronologisk rekkefølge. Dette er de 14 verkene som er offentliggjort så langt:

  1. Klaverkonsert nr. 23, Wolfgang A. Mozart
  2. Symfoni nr. 40, Wolfgang A. Mozart
  3. Skapelsen, oratorium, Joseph Haydn
  4. Symfoni nr. 3 – Eroica, Ludig van Beethoven
  5. Romeo et Juliette, symfoni, Hector Berlioz
  6. Tristan und Isolde, opera, Richard Wagner
  7. Symfoni nr. 2, Johannes Brahms
  8. Symfoni nr. 7, Anton Bruckner
  9. Symfoni nr. 6 – Pathétique, Pjotr Tsjakovskij
  10. Symfoni nr. 2, Gustav Mahler
  11. Symfoni nr. 9, Gustav Mahler
  12. Sechs Stücke für Orchester, op. 6, Anton Webern
  13. Daphins et Chloé, Maurice Ravel
  14. Vårofferet, Igor Stravinskij

I tillegg ble publikum invitert til å stemme fram sine favoritter i en egen, uavhengig kåring. De ti verkene med flest stemmer ble presentert både på NRK Klassisk sine nettsider og i Morgenbladet, og noen av verkene ble spilt underveis i programmet “Ring inn musikken”. “Folkekåringen” ble avsluttet 31. januar, og Beethovens 9. symfoni gikk av med seieren.


Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/karing-uten-konsekvenser/
Facebook

Filharmonien og Morgenbladets storstilte satsning Kår en klassiker har som mål å bidra til økt interesse for klassisk musikk og nå ut til lesere som ikke kjenner musikken fra før. Initiativet er kjærkomment, men har de funnet en innfallsvinkel som treffer?

I en medievirkelighet der klassisk musikk dumper nedover på hardt pressede kulturredaksjoners stramme prioriteringslister, og selv NRK P2s Kulturnytt velger å bite i gresset og rapportere siste nytt om Markus og Martinus, slår Morgenbladet plutselig til med 20 helsides saker om orkestermusikk gjennom 20 uker. Foranledningen er satsningen Kår en klassiker, et samarbeidsprosjekt mellom Oslo-Filharmonien, radiokanalen NRK Klassisk og Morgenbladet, med det smått ambisiøse målet å kåre “tidenes 20 viktigste orkesterverk”. En fagjury har diskutert seg fram til hvilke 20 verk som skal med, og resultatet av fagjuryens kåring er fra og med 3. februar publisert i Morgenbladet i kronologisk rekkefølge, ett verk i uka. Så langt er 14 verk offentliggjort (se faktaboks).

Overflatiske artikler Kåringen, eller snarere Morgenbladets dekning av den, fikk nylig krass kritikk av professor i musikkvitenskap og musikkritiker i Morgenbladet, Erling E. Guldbrandsen, i en kronikk på ballade.no. Han mener artiklene mangler musikkfaglig forankring og er intetsigende og til dels uetterrettelige, og han stiller seg kritisk til at sakene er skrevet av journalister uten særlig kompetanse på feltet, noe han antyder også fører til at de siterer paneldeltakerne upresist og lite representativt for disses kompetanse.

I sitt tilsvar forsvarer Morgenbladets kulturredaktør Espen Hauglid den lettbeinte journalistiske behandlingen av stoffet med et ønske om å treffe lesere som ikke har noe forhold til musikken fra før, og hevder den muntlige og direkte formen på sitatene er i tråd med den tilnærmingen. Han får støtte av Oslo-Filharmoniens kommunikasjonssjef Liv Beate Skavdahl, som mener Morgenbladets vinkling og denne typen beskrivelser av musikken kan være godt egnet til å få folk interesserte i klassisk musikk.

Jeg er hjertens enig i Guldbrandsens kritikk av artiklene, og har ergret meg lenge over mye av det samme. Spesielt har jeg hengt meg opp i at artiklene er så generelle og fragmenterte – de forsøker å ha med litt av alt, og er for det meste skrevet over samme lest: Noen faktaopplysninger om verket, anekdoter om komponistens eksentrisiteter, rene gjengivelser av sekundærlitteratur der andre har ment noe om musikken – og, i en del tilfeller, løsrevne sitater fra paneldeltakerne, som stort sett ikke sier noe annet enn at vedkommende synes akkurat dette verket er skikkelig bra: Starten på Mozarts symfoni nr. 40 er ifølge Leif Ove Andsnes et “mirakel”, og han omtaler hele symfonien som “så ‘lysende’ at den aldri kan spilles godt nok”. Ikke ulikt Tsjajkovskij, skal vi tro Nora Taksdal, som mener han “får hele orkesteret til å skinne” i sin symfoni nr. 6. Sandmo synes at Skapelsen av Haydn er “overveldende” og “rett og slett helt knall”. Ifølge Elise Båtnes “favner Mahlers symfonier hele spekteret av menneskelige erfaringer”, og når koret begynner å synge i 5. sats tror hun “knapt det finnes noe mer fantastisk”. Det har han kanskje til felles med Mozart, i hvert fall mener Andsnes at “Mozarts musikk er dypt menneskelig”, og hans symfoni nummer 40 “har så mange lag i seg, det er noe av det som gjør Mozarts musikk så fantastisk”.

Ikke et vondt ord om den enkelte paneldeltaker, eller journalist, for den saks skyld – jeg prøver å si noe om hvordan artikkelserien fremstår for meg som helhet. Jeg skjønner at Morgenbladet har et ønske om å legge seg på et slags lekmannsnivå, men jeg kan ikke skjønne at det faglige innholdet må holde et lavt nivå for at formidlingen av det skal være lettfattelig og kommuniserende. Jeg forstår heller ikke hvorfor en “journalistisk” tilnærming utelukker å vinkle sakene, bearbeide råmaterialet kritisk, eller stille intervjuobjektene mer dyptpløyende spørsmål. Og minst av alt forstår jeg hvordan leksikonopplysninger, generelle betraktninger og universelle superlativer skal gjøre utenforstående mer interesserte i orkestermusikk. Hva konkret er det som gjør at det aktuelle verket er “fantastisk” og “dypt menneskelig” på sin helt egenartede måte, som gjør det verdt å oppsøke, og som uttrykker noe vesensforskjellig fra alle de andre verkene til Beethoven, eller Mozart, eller Mahler, og fra et maleri av Caravaggio, et skuespill av Ibsen eller en roman av Dostojevskij?

Lydløs musikk Det mest påfallende med hele opplegget er likevel fraværet av den kanskje mest konkrete og formidlende innfallsvinkelen – nemlig selve lyden av musikken. Vi har her å gjøre med et samarbeid mellom Filharmonien, et høyst levende og pulserende orkester, som har som sin hovedgeskjeft å spille nettopp orkestermusikk, en jury der fire av fem er utøvere, radiokanalen NRK Klassisk, og Morgenbladet, med sin utstrakte bruk av podcaster og diverse digitale og sosiale plattformer – og likevel er det nesten bare snakk om musikkverkene som partitur, som abstrakt estetisk objekt og et utløp for komponistens intensjoner, og ikke som framføring, som klingende musikk og konkrete versjoner, konserter og innspillinger.

To av verkene på listen, Mozarts klaverkonsert nr. 23 og Brahms andre symfoni, sto på Filharmoniens program i inneværende sesong – på samme konsert, til og med. Hvorfor ikke ta utgangspunkt i Filharmoniens egne tolkninger av disse verkene, kanskje snakke med noen av musikerne som var med? Hvordan var det å spille Brahms med den unge dirigenten David Afkham, stjerneskudd og Brahms-spesialist? Sesongen inneholder også andre symfonier av tre ytterligere komponister på listen – Bruckner og Mahler og Tsjajkovskij. I tillegg har Filharmonien gjort innspillinger av flere av de øvrige verkene i kåringen, som Tsjajkovskijs sjette og begge de aktuelle Mahler-symfoniene.

Og hvor er podcastene og radioprogrammene som spiller verkene og gir lytterne knagger og innfallsvinkler og guider dem gjennom musikken? Hvor er spillelistene med favorittinnspillingene til panelet, lydklippene, videosnuttene, sammenligninger av ulike innspillinger? Flere av artiklene refererer til spesifikke steder i verkene som er spesielt kjente eller særlig interessante på den ene eller den andre måten. Her ligger det snublende nær å komme med tips til konkrete innspillinger, gjerne med eksakt tidshenvisning.

Liv Beate Skavdahl hevder noe av tanken bak prosjektet var at folk skulle la seg inspirere til å søke opp musikken selv i tilgjengelige kanaler. Det er for så vidt en god tanke, men den har noen haker. For det første, hvis man ikke har så mye erfaring med klassisk musikk, kan det føles ganske overveldende og uoversiktlig å skulle lytte seg gjennom et stort og langt instrumentalverk fra A til Å. Selv musikkritiker Erling Sandmo sier at han var nødt til å starte en salong før han virkelig lærte seg å forstå Bruckner. Da er det kanskje litt optimistisk å regne med at en eventuell førstegangslytter skal få noe ut av å rote rundt i Bruckners univers helt på egenhånd. For det andre er det jo ikke slik at “Beethovens tredje symfoni” ligger på nettet – det er vel ikke helt likegyldig om det er Berlinerfilharmonikerne eller et collegeorkester i Wyoming som spiller. Og for det tredje bør det nevnes at brukersnittet på lytteplattformer som for eksempel Spotify overhode ikke er tilpasset klassisk musikk, og kan gi selv garvede musikkjournalister som Alex Ross grått hår – de er for eksempel ikke enige med seg selv om det er dirigenten, solisten(e) eller komponisten som skal klassifiseres som “Artist”, og de har ikke noe konsekvent system for hvordan de registrerer de øvrige utøverne som er med.

Det ene hederlige unntaket i artikkelserien må dog nevnes, nemlig Stian Staksets omtale av verk nummer 12, Weberns Seks stykker for orkester. Staksets tekst er skrevet mer som en kritisk vurdering av verket enn som en generell presentasjon, og han formidler subjektiv erfaring og lytteropplevelse på en helt annen måte enn de andre artiklene. Han har også kommet med et tips til en konkret innspilling.

Veien inn i musikken Like fullt – jeg tror Morgenbladet sikter for lavt og for høyt på samme tid – de undervurderer lesernes evne til å sette seg inn i musikkfaglige problemstillinger, og overvurderer deres evne til å på egenhånd komme langt nok inn under huden på musikken til å avgjøre om de liker den eller ikke. Det virker ikke som initiativtagerne på forhånd har stilt seg spørsmålet: Hvorfor er det overhode grunnlag for dette prosjektet, hvorfor trengs det folkeopplysning om orkestermusikk i utgangspunktet?

Jeg tror ikke det er fordi folk ikke vet at disse verkene finnes, fordi de ikke kan de mest kjente komponistenes navn, eller aldri har hørt anekdotene om genienes galskap, eller fordi de ikke hadde noen anelse om at de store kanoniske orkesterverkene ansees for å være “fantastiske” og “dypt menneskelige”. Jeg tror snarere det er fordi ingen har vist dem veien inn i selve musikken, inn i lyden, inn i lyttingen. Og det skulle jeg virkelig ønske denne serien ville ta mål av seg til å gjøre, når man først bruker 20 sider utrydningstruet spalteplass, mens haugevis av klassiske konserter, festivaler, arrangementer og begivenheter finner sted over det ganske land, uten at en eneste journalist setter sine ben i lokalet.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no