Kanskje til og med lykkefølelse

Teatrene og konsertscenene i Oslo har vært stengt i nesten et halvt år. Det har vært en del pressekonferanser uten noe særlig innhold både fra Regjeringen og byrådet. Noen ganger har kultur vært nevnt i en bisetning, andre ganger ikke i det hele tatt. Jeg var forventningsfull da Regjeringen skulle ha pressekonferanse 22. april, og kulturministeren skulle være til stede, men det viste seg at hovedbudskapet hans var en oppfordring til å synge Ja, vi elsker klokken 13.00 på 17. mai. Nå er kulturen i Oslo blitt oppgradert til trinn to i gjenåpningsplanen etter først å ha blitt gjemt bort i trinn tre. Det betyr at vi kanskje kan få lettelser om to uker, men kulturen har gjennomgående fått lite plass i samtalene om nedstengning og gjenåpning.

Etter lanseringen av Oslo kommunes gjenåpningsplan sa teatersjef på Det Norske Teatret, Erik Ulfsby, til NRK at det var paradoksalt at han kunne ha opptil ti mennesker hjemme hos seg, men ikke ta de samme menneskene med seg inn på hovedscenen på teatret. Teaterkritiker Andreas Wiese skrev i Dagbladet om at han og en eneste annen kritiker var til stede på premieren på Folketeatrets oppsetning av Kardemomme by. I en sal med plass til 1400 satt det to enslige publikummere. Mange av tiltakene har lenge opplevdes som hinsides fornuften.

Følelsen av forskjellsbehandling ligger i hvilken betydning de ulike tingene har i samfunnet. Kjøpesentre er viktige av næringshensyn. Treningssentre er viktige av folkehelsehensyn, og fritidsklubber og -aktiviteter er viktige for særlig barn og unges trivsel. Allerede fra trinn én skulle det være lov med enkelte arrangementer i gudshus. Poenget med gudstjenester er at det er viktigere enn det meste annet. Kultur er derimot noe man kan ta seg råd til i overskuddsperioder, noe som eksisterer nettopp fordi det ikke er viktig, men gøy. Ifølge denne kommentaren om åpningen av idretten i Aftenposten, svarte Erna Solberg på spørsmål om vilkårlig forskjellsbehandling av fotballtreninger og alkoholservering at noe er arbeidsplasser, annet er fritid. Det er kanskje urettferdig å dra uttalelsen om fotballtrening for voksne over på kulturfeltet, men jeg kan ikke noe for at jeg opplever at holdningen til kulturfeltet er den samme. Kultur er fritidsaktiviteter, det er unødvendigheter som fører til at folk har det gøy. Men mest av alt er det fraværet av diskusjonen om kulturens plass som har vært påfallende.

I Holden-rapporten som ble skrevet på oppdrag fra Helsedirektoratet og lansert i februar redegjøres det for samfunnsøkonomiske konsekvenser av nedstengningen. Heller ikke her får kulturen mye plass, men rapportforfatterne erkjenner at de ved å se bort fra kultur i regnestykket sitt mister en viktig faktor: «Dette er slikt som gir folks liv meningsfullt innhold, trivsel og kanskje til og med lykkefølelse.»

Jeg anerkjenner lykkefølelsen. Jeg tror på følelsen av samhold og sameksistens som oppstår i en sal og at den er betydningsfull for mange mennesker. Den er i hvert fall betydningsfull for meg. Samtidig kan et fokus på denne siden av kulturen forenkle tanken om hva kunst og kultur er i samfunnet. Vi lever i en tid der kunstdiskursen og de lange analysene har lite plass i mediebildet. Ideen om at kultur er overflødig underholdning er også den som gjør at teatrene og konsertscenene har vært de stedene som måtte stenge først og får åpne sist. Det ligger i hele begrepet om underholdning at det ikke er en nødvendighet, men et tilskudd. Underholdning er adspredelse, og det er det ikke tid til i krisetid. I krisetid må man holde på med viktige ting, og man må ofre noe. Det er klart det koster noe å ofre det, hvis ikke er det ikke et offer, men det kan virke som om det i konsekvenstenkningens navn er ansett som mindre alvorlig å stenge kulturarenaene enn å holde næringslivet stengt. Med mindre det handler om barn og unge, som med rette har fått slippe en total nedstengning i år, så handler det om økonomi. Jo mindre utslag noe har på brutto nasjonalprodukt, jo mindre nødvendig er det.

Kultur er også arbeidsplasser. Den lange nedstengningen har ført til permitteringer og manglende oppdrag. Det har ført til tapte penger og tapte muligheter. Jeg har tidligere skrevet om at jeg frykter for de langsiktige konsekvensene dette vil ha for kulturlivet. Vi skal ikke se bort fra at vi kan komme til å se et kulturliv med knekt rygg i lang tid fremover og at den manglende viljen til å se på muligheter for å holde åpent vil være årsaken.

Kultur kan gi lykkefølelse, men mer enn det er det en del av det menneskelige. Det er rom for mange flere følelser enn glede og lykke, og det er også rom for intellektuell utvikling og refleksjon. Pandemien har gjort det tydelig hvilken plass kunsten har i samfunnet vårt. Hvis ikke måten vi snakker om kunst på endrer seg, kommer veien tilbake fra pandemien til å bli lang. Hvis vi ønsker oss et samfunn der ikke alle beslutninger drives av økonomiske hensyn, og der kunsten har en naturlig plass, kreves det at gjenåpningen av kulturarenaene i tillegg til en økonomisk og praktisk satsning, følges av en gjenåpning av diskursen, og måten kunsten snakkes om på må endres.