“It would be nice to do something important. Something political.” Foto: Goksøyr/Martens).

Kall det politisk. Eller ikke. Eller noe annet.

KOMMENTAR: – Når det er inflasjon mister pengene verdi, fordi det er for mange av dem. Det samme gjelder visse ord, skriver Chris Erichsen i et svar til Anna Watsons artikkel om politisk teater.

Takk til Anna Watson for den historiske gjennomgangen av begrepet ”politisk teater”, publisert da sommerens koking av hjerneceller allerede var i gang.

Og takk for nyanseringen av min (tabloide) oppfordring om å avskaffe begrepet over mot å definere det i stedet.

For det jeg har reagert på en stund er nettopp mangelen på definisjon, og mangelen på vilje til å konkretisere, kort sagt den ubevisste måten begrepet brukes på. Forestillinger, sette og usette, markedsføres som politisk teater, uten nærmere forklaring. Det tas altså for gitt at alle er enige om hva det betyr. Det er da spørsmålet øyeblikkelig dukker opp hos meg: Jamen, hva er det da som IKKE er politisk? Eksempler takk! Vær konkret! Men det er det få som vil være. Kanskje fordi det innebærer en risiko? I stedet plasker debattdeltakerne rundt i en ikke-definert, meningsløs abstraksjon ved navn politisk teater.

I et ordskifte med Jarl Flaaten Bjørk etter min artikkel brukte jeg en analogi til økonomien: Når det er inflasjon mister pengene verdi, fordi det er for mange av dem. Det samme gjelder visse ord. Noen burde blåse liv i det gamle ”Institutt for begrepstømming” som over en tiårs periode stadig tok livet av ord og begreper som, til tross for sin overflødighet, plaget oss med sin tilstedeværelse. 

Nå har Watson gjort sitt til å heve det hele opp fra dette abstrakte nivået. Og hvis det virker slik at begrepet brukes mer bevisst, og gjerne sjeldnere, da er målet mitt nådd.

Genuin politisk kunst
I sommer har jeg, igjen, lest den svenske forfatteren Torbjörn Säfves dokumentariske jeg-roman Jag brinner, om den russisk/sovjetiske poeten, aktivisten, filmskaperen og dramatikeren Vladimir Majakovskij. Et bedre eksempel på genuin politisk kunst finner man ikke. Han levde i en tid da avantgardekunsten ble skapt både i direkte dialog med folket, og i stadig kamp mot systemet og dets byråkrater. Vi snakker her om det revolusjonære Sovjetunionens raske vekst og fall. Majakovskij var en like sterk motstander av byråkratiseringen og den autoritære vendingen som han var lidenskapelig tilhenger av selve revolusjonen. Han var en deltaker i ordets rette forstand. Han sto ikke utenfor og observerte og kommenterte. Han var en del av bevegelsen, av dens blodomløp.

Det blir selvfølgelig far fetched å sammenlikne Majakovskijs historie med det som foregår nå. Likevel kan den brukes til å belyse noen elementer ved den aktuelle debatten, først og fremst begrepet politikk. Anna Watson kolporterer en definisjon av ordet gjort av Michael Kirby i The Drama Review i 1975, i sin tur videreformidlet fra Websters ordbok, som begrenser det til å gjelde det eksisterende rådende politiske systemet, i form av regjering, stat, partier og politikere, og ender opp med å påstå at “Theatre is political if it is concerned with the state or takes sides in politics.” Mer generellt: Politisk teater fordrer en aktiv og bevisst holdning.

Vel og bra. Problemet er at denne tilnærmingen er datert til en debatt på 70-tallet om hvorvidt alt (teater) er politisk eller ikke, noe det selvfølgelig ble konkludert med at det var. Også det som hevdet, eller ikke visste, at det var det – eller ikke ville være det. Men påstanden ble en klisjé som mange av oss etter hvert gikk lei av og endte opp med å anse som uvesentlig, først og fremst fordi vi var uenige i definisjonen av hva politikk var.

Mitt politikkbegrep
Mitt politikkbegrep er sterkt preget av den antiautoritære, autonome vendingen på deler av venstresida på 70-tallet. Den som sier at alternativene må skapes her og nå, i vårt daglige liv, ikke en gang i en fjern framtid. Systemkritikken måtte utøves i praksis, ved å skape motsystemer, kanskje i stort men først og fremst i smått. Å stemme hvert fjerde år er nødvendig, men ikke nok. Ta makten! Ikke vent på at noen skal gi deg den. Eksempel: I en region i Italia på 70-tallet steg prisene på dagligvarer og offentlige tjenester i en sånn grad at folk selv begynte å bestemme hva det skulle koste. Dette har Dario Fo lagd et kjent teaterstykke av, Vi betaler ikke! Vi betaler ikke! I 2009, før han ble slukt av SVs sentrale partiapparat og regjeringsbyråkratiet, utga Audun Lysbakken, sammen med Ingvar Skjerve, boka ”Deltakerne, en reise i demokratiets framtid”, en beretning fra en reise over store deler av verden for å se på eksempler på hvordan folk tar makten i egne hender. Der beretter de om arbeiderstyrte bedrifter i bl.a. Trondheim, Baskerland, Newcastle og Moss. De skriver om deltakende budsjettering i Sevilla, utprøving av demokratiske styringsformer i Porto Alegre i Brasil. Og mye annet.

– Det blir sagt at ingen har arbeidet i Egypt de siste to åra. Det er på en måte sant, men ikke helt. Alle har vært opptatt med å skape kunst, fortalte den egyptiske professoren i kulturstudier, Sahar Abdel Hakim på Ibsenkonferansen i Skien i fjor høst. Der fikk de få som var tilstede et sjokkarta møte med egyptiske og libanesiske teatergrupper som hadde lagd forestillinger som organisk hadde vokst ut av det hun kalte ”den såkalte arabiske våren”. Det som slo meg sterkest var friheten og uavhengigheten av normer som lå i deres kunstneriske uttrykk. Som om de skapte teaterkunsten på nytt, i sitt eget bilde, utfra den situasjonen de sto i.

Byråkratisk øvelse
Det spesielle her er nærheten mellom disse forestillingene og den situasjonen de vokste ut av.

I mine øyne har dette fint lite å gjøre med det politikkbegrepet som Watson formidler, som nærmest er en byråkratisk, parlamentarisk øvelse på det eksisterende systemets premisser.

”Da teateraktører på 1970-tallet skulle finne inspirasjon til sitt politiske teater, skuet de tilbake til de russiske avantgardistene på 1920-tallet; til Meyerhold, til Sergei Eisenstein og til tramteater-bevegelsen fra 1930-tallet, til Brecht og Piscator”, skriver Watson.

Det er sant nok, men vi stoppet ikke der. Dario Fo mente for eksempel, i monologen Gjøglerens fødsel, at røttene til det moderne (politiske) teatret oppsto da den første gjøgleren ble født, som et våpen for å slå tilbake mot undertrykkerne. En vinterdag i 1976 satt jeg på gulvet i den allestedsnærværende hasjtåka i en fullsatt Grå Hal i Christiania i København og ble henført av den svenske skuespilleren Björn Granath framføre monologen. Det var et sjokk. Jeg trodde nesten ikke det jeg så og hørte. Stemningen var ekstatisk, mer på tross av enn på grunn av hasjens virkning.

Ja, vi sporet sågar røttene helt tilbake til antikkens ekstatiske dionysiske opptog, i skarp kontrast til det kjølige apollinske intellektuelle klimaet på deler av venstresida. I den sammenhengen var Antonio Gramsci vår mann, med sin grenseoppgang mellom ”offisiell” og ”uoffisiell” kultur.

En annen viktig inspirasjonskilde var brasilianeren Augusto Boal, og hans De Undertryktes Teater, noe han bygget et helt kunstnerisk og pedagogisk univers rundt, i tett interaksjon med publikum på landsbygda i Brasil.

Dagsaktuelle forestillinger
Mot slutten av sin artikkel nevner Anna Watson noen konkrete eksempler på dagsaktuelle forestillinger, Morten Traaviks Kardemomyang og Rimini Protokolls En Folkefiende. Felles for dem er, ifølge Watson, at de ereksempler på teater som aktivt tar del i politikken, men uten å ta side. Teateret gjøres her om til en demokratisk arena hvor tilskuerne selv kan få gjøre opp sine meninger.”

Watson mener altså at disse forestillingene legger seg i forlengelsen av halvparten av Kirbys tidligere nevnte definisjon av politisk teater som noe som ”aktivt tar del i politikken, eller tar side i politikken”. Jeg mener derimot at Kirbys definisjon ikke har noen relevans i denne sammenhengen. Det Traavik og Rimini Protokoll og, vil jeg legge til, for eksempel Goksøyr & Martens, Pia Maria Roll og Tore Vagn Lid, gjør er noe annet.

Det er store forskjeller dem imellom, men en ting har de felles: Ingen av dem kaller, så vidt jeg vet, det de holder på med for politisk teater! 

Hvorfor skulle de det? Er det ikke nok at teater fungerer politisk? Må man kalle det politisk også?

Bevegelsen
”Slik jeg ser det er det nokså meningsløst å snakke om politisk poesi så lenge den ikke står i dialog med en stor og brei politisk bevegelse. En levende, virkelig potent politisk poesi krever ganske enkelt en annen politisk situasjon”.

Dette sa forlegger i Flamme forlag, Bendik Wold, til Klassekampen i forbindelse med avisas sommerserie om politisk poesi. Noe liknende har jeg hevdet tidligere i debatten om politisk teater. Men å gjøre dette til en ufravikelig forutsetning ville i sin tur vært meningsløst.

Men om man skulle nyansere eller utvide Wolds krav om en nærhet mellom poesien/teatret og en, i øyeblikket, fraværende politisk bevegelse til å gjelde den til enhver tid eksisterende politiske situasjonen, så nærmer vi oss kanskje det (i hvert fall teoretisk) i Tore Vagn Lids essayistiske og forskende teater hvor situasjonen blir spilt ut i all sin tvil, forvirring og flertydighet, med like stor plass til form som til innhold.

Å ta stilling er m.a.o. ikke nok, det er Anna Watson og jeg enige om. Og da ender vi igjen opp med at det å skape en eller annen form for bevegelse hos både publikum og aktører er det aller viktigste. Så kan man kalle det politisk så mye man vil. Eller ikke. Eller noe annet.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER