Foto: Sebastian Dalseide Scenograf og kostymedesigner: Silje Sandodden Kise Lysdesigner: Arne Kambestad Videodesigner: Einar Bjarkø

Kald flukt

Barna fra Frostmofjellet er fengende familieteater, men den store magien uteblir.

Det er noe umiddelbart julestemningsfremkallende med iscenesettelsen av familieforestillingen Barna fra Frostmofjellet: Som så mange fortellinger i barnelitteraturen handler det om forlatte barn som må utfordre seg selv og beseire store hindre mens de møter både gode og dårlige hjelpere underveis. I lys av dette er det ikke vanskelig å forstå ønsket om å gripe tak i den svenske forfatteren Laura Fitinghogffs barnebok Barnen från Frostmofjället fra 1907 og gi fortellingen liv på scenen. Spesielt når man tenker på at forestillingen som nå har Norgespremiere ved Den Nationale Scene er satt opp utallige ganger ved mange teatre i Sverige fra før og slik sett er et litt utradisjonelt, men likevel veldig trygt valg.

Nødsår og syngende geiter
I Barna fra Frostmofjellet er omstendighetene og bakgrunnen for fortellingen mildt sagt deprimerende. Vi befinner oss i Norrland på slutten av 1860-tallet, og det har vært nødsår fordi snøen har blitt liggende til sankthans og avlingene er ødelagt. Barneflokken fra Frostmofjellet får snart merke dette på kroppen. Begge foreldrene er døde: Rett etter at den alkoholiserte faren dør, tar det ikke lang tid før også moren dør av sorg og sult. For å unngå å bli tatt til Fattighuset eller auksjonert bort til gårder som trenger arbeidskraft, bestemmer barna seg for å flykte gjennom den kalde vinteren og snøen sammen med geita Gullspira i håp om å begynne et nytt og bedre liv. På veien møter de på flere farer mens de banker på dør etter dør for å finne mat og husly, blant annet blir de jaktet på av to representanter fra Fattigforsørgerkomiteen. Midt inne i all håpløsheten viser det seg at det likevel finnes godhet i verden og mennesker med store hjerter. Flere av familiene tar til seg barna som deres egne, og de får nye hjem.

I Linn Olsens regi og Mats Kjelbyes dramatisering er utgangspunktet i Fitinghoffs fortelling beholdt, men til forskjell fra originalen er handlingen mer komprimert, og det er fem barn på scenen og ikke syv som i originalen. Dessuten fungerer Kjersti Elvik i rollen som barneflokkens elskede geit Gullspira som en forteller som henvender seg til publikum for å forklare hvor vi er og hva som skjer. I begynnelsen bryter hun ut i en introduserende og fengende sang om et hjem langt oppe i fjellet mens hun akkompagneres av et lekende saksofonriff. Komponist Guttorm Guttormsen har komponert musikk til forestillingen, og sangene er med på å bygge opp om den lille verdenen effektivt på scenen og skaper små avbrekk i handlingen som lar publikum bli bedre kjent med karakterenes indre.

Minimalistisk scenografi
Silje Sandodden Kises scenografi skaper sammen med Arne Kambestads lysdesign og Einar Bjarkøs videodesign en rekke stemningsfulle tablåer som understreker grunnsetningen av nød og kulde. Scenografien er minimalistisk og består av få objekter: en flat treramme formet som et hus, et lite platå med et tre på og en kjelke. Foran sceneveggen henger en gjennomskinnelig gardin laget av frynser. Med enkle virkemidler som videoprojeksjoner av store snøfnugg, et roterende scenegulv og røykmaskiner virkeliggjøres barnas vandring gjennom den iskalde vinteren, og når det senere blir vår er det videoprojeksjoner av store, grønne trær som fyller scenerommet og forandrer det totalt.

Til tross for mange vakre visuelle bilder, blir det likevel kjedelig og statisk. Scenografien gir skuespillerne lite å spille på, og gjennomgående er det som scenerommet er så stort, massivt og storslått at ensemblet aldri virkelig klarer å fylle det. Isteden blir de litt for ofte stående opp og ned i nærheten av kulissene. Jeg blir sittende å undre meg over hvorfor oppsetningen ikke oftere utnytter flere nivåer av scenen. Med unntak av en scene der barna besøker en rik herregård og flere lag med gjennomskinnelige, frynsete scenetepper med bilder av lysekroner på skaper dybde i scenerommet, er det forbausende lite variasjon i bruken av rommet. Scenen i de rikes hus skaper et fint, overraskende og fantasifullt brudd med resten av forestillingen. Et bortskjemt, rikt barn med gullkantet smekke, spilt av Jon Ketil Johnsen, mates av Kamilla Grønli Hartvig i rollen som tjenestepike. Hun står på scenegulvet og holder en lang stang med sjokoladeboller på som hun fører opp til ham mens hun forteller barna at de bør skamme seg over å tigge seg gjennom livet. Samtidig sitter det bortskjemte barnet på galleriet ved scenen rett over publikum og skriker etter mer mat.

Uferdig soundtrack
På mange måter er det utfordrende å overføre bokens handling til scenen. Fortellingen har store tidshopp og består av en rekke episoder og situasjoner uten at handlingen nødvendigvis er på vei noe sted. Imidlertid bidrar komponist Guttorm Guttormsens musikk til å lage vellykkede overganger mellom scenene som gir oss små, engasjerende innblikk i karakterenes indre og konfliktene de opplever. Det fører til at dramaturgien og historiefortellingen får flyt og fremdrift. Foruten Gullspiras sanger, byr forestillingen på flere fine soloer, blant annet når minstegutten Månke (Jonatan Filip) i en mollstemt sang synger om den usikre fremtiden og sorgen over å måtte bli voksen. Søsknene gir ham farens gamle kniv som et minne når han må bli igjen hos et ektepar som har sagt seg villige til å ta vare på ham. Når han synger «for meg skulle det her bli et stort eventyr/ hvem vet hvor jeg havner til slutt/ så mye som jeg savner/ så lite jeg kjenner til / hvordan blir det når jeg våkner/ å være voksen/ det er å sitte stille» er det med nærvær som gir et veldig alvor til iscenesettelsen.

Slike øyeblikk er dessverre ikke nok til å veie opp for at sangene Guttormsen har komponert fremstår som uferdige. Selv om det er flere smakfulle instrumenteringer, mangler det en lekenhet og overskudd i det musikalske. Ensemblet gjør en solid jobb, men det er få melodier som fester seg på hjernen og blir værende. Når ensemblet i en sang synger refrenget «Var dette gjennomtenkt/ En storslagen plan/ Eller er vi for alltid helt verdiløse barn» er det rett og slett i overkant banalt, og når regien heller ikke klarer å tilføre dynamikk og liv, blir det flatt. Flere ganger er det også som sangene ikke riktig får det rommet de trenger scenisk for å kommuniseres skikkelig til publikum. En oppsetning som dette skriker etter større variasjon og et bredere musikalsk uttrykk.

Flyktningkrisen
Forestillingen lykkes i å skape en fin balanse mellom det mørke alvoret og noe mer håpefullt og humoristisk. Kampen mot sulten, slemme folk og Fattigførsørgerkomiteen avløses av lekende opptrinn der søskenflokken erter hverandre og finner håp i alt det håpløse. Det er nok av fornøyelige scener med solide skuespillerprestasjoner, enten det er Gullspira som prøver kreftene sine mot utålmodige hunder, eller Fattigforsørgerkomiteen som kommer luskende inn på scenen. Jon Ketil Johnsen og Stig Amdam er herlige i rollene som ondskapsfulle erketypiske skurker i beige frakker, svarte briller og svarte flosshatter mens de ler av at barna kan fryse ihjel og dø. At forestillingen tør å gå inn i det mørke er en stor styrke, men det blir for lettvint på slutten når Gullspira har en monolog der hun prøver å sette hele historien i kontekst av vår tid: «Det er flere som gjemmer seg, det er flere som er på flukt. Hvor skal man dra når man må forlate det hjemmet man har? Er det fremdeles et hjem selv om ingen bor der? Koien på Frostmo for eksempel? Og kan man finne seg en ny familie hvis man har mistet den man hadde? Hvordan er det å måtte reise hundrevis av mil i en bitteliten båt over et stort, stort hav? Hva er et menneske egentlig verdt?». Å bombardere barna med disse spørsmålene to minutter før forestillingen er over fremstår mest av alt som en obligatorisk pliktøvelse med mål om å få oss voksne til å føle oss bedre.

Alt i alt har denne produksjonen en moderne innpakning og tilsynelatende alle ingrediensene som trengs for å lage en fengende familieforestilling, men den helt store magien uteblir.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER