Julekalender #6

Julekalenderen vår reiser fra operaen i Frankfurt til Paris, der sanger og skuespiller Tora Augestad i går spilte premiere på regissøren Christoph Marthalers Meine faire Dame, som bygger løst på musikalen My Fair Lady. Produksjonen hadde premiere på Theater Basel i Sveits i 2010 og spiller fortsatt over hele Europa.

Augestad fikk to spørsmål fra Alma Nedrelid:

Hvordan vil du si at Christoph Marthaler klarer å gjøre musikkteater relevant, og hva tenker du kan være grunnen til at oppslutningen om Marthalers forestilling + – 0. var liten i Bergen, mens den har fått god mottakelse andre steder i Europa?

Svaret lyder slik:

Jeg tror at nøkkelen til Christoph Marthalers suksess først og fremst handler om at han er tro mot sitt kunstneriske prosjekt. Jeg opplever ham ikke som konseptuell eller med et ønske om å skreddersy sine forestillinger, verken for et bestemt publikum eller formål. Han er en kunstner med en signatur. Det at han er så kompromissløs i sine kunstneriske valg, gjør at hans retning og stil innen musikkteater har skapt skole.

At det kom få publikummere til forestillingene i Bergen, skyldes utelukkende at Marthaler ikke er kjent i Norge. Ikke noe annet. Her i Paris er alle forestillingene til Marthaler utsolgt – og det er de stort sett overalt ellers i Europa også.

Jeg synes det er problematisk å forvente og kreve at kunst alltid skal være så relevant. Det er kunstinstitusjonenes oppgave som formidler å skape en kontekst som gir relevans.

Kunst trenger frihet til å finne ut av hva den skal si. Et krav om at kunst skal oppleves relevant i øyeblikket kan ta bort noe av kunstens varige virkning. Jeg liker sosiologiprofessor Martin Wenglinskys utsagn: ”Art reminds people of truths they did not know. Entertainment, for its part, reminds people of truths they do know”. "Underholdning minner oss om sannheter vi kjenner, kunsten om sannheter vi enda ikke kjenner til".

Jeg er en av dem som mener at vi trenger den smale kunsten. Det ligger en fare i å skulle alminneliggjøre kunstneriske uttrykk eller kreve at de skal ha relevans for en bred gruppe. Smalere uttrykk har innflytelse på og gir inspirasjon til kunstuttrykk med bredere nedslagsfelt.

Når det er sagt, opplever jeg interessen for teater, opera og scenekunst generelt som mye større i Tyskland enn i Norge. Det er mulig at de ikke snakker om tilgjengelighet for publikum, men det er kanskje fordi det oppleves som en selvfølge? Nesten alle forestillinger i Tyskland tilbyr publikum en innledning om verket. Det oppføres til stadighet nye verk. Slik gis det rom for en rekke ulike uttrykk som tilhører den nyskapende, men også den bevarende tradisjonen. Et rikt kunstliv trenger begge.

Tora Augestad gir stafettpinnen videre til operasjef Katharina Jakhelln Semb i Nordnorsk opera- og symfoniorkester:

Du har bodd mange år i utlandet og er operasjef i Nord-Norge: Hva tenker du at opera kan si oss idag? Hvorfor er opera som kunstart fremdeles viktig? Hvordan kan ny og gammel opera nå ut til nye publikumsgrupper?