Julekalender #5

Scenekunst.nos julekalenderstafett fortsetter. I går stilte operasjef Per Boye Hansen spørsmål til Alma Nedrelid, tidligere program- og produksjonssjef i Festspillene i Bergen. Nedrelid arbeider nå med administrasjon av den kunstneriske virksomheten ved operaen i Frankfurt:

Etter å ha vært i Frankfurt et halvt år, kan du allerede si noe om forskjellene mellom Tyskland og Norge? Sett utenfra, hvilke utfordringer synes du vi som driver med opera har i Norge, og hva mener du vi kan lære av det miljøet du nå er en del av? Og er det ting vi gjør riktig som tyskerne kanskje kunne lære av oss?

Alma Nedrelid svarer:

Per Boye Hansen uttalte da han fikk jobben som operasjef at han ville gjøre opera relevant for kulturlivet. Jeg vil si at den største utfordringen ligger i dette, å få en bevisst holdning til kunstformen blant presse, publikum, det øvrige kulturliv og de ansatte i DNO&B.

På operaen i Frankfurt stilles det høyere forventninger til resultatet. Kompetansen om opera er høyere, og resultatet betyr mer for folk. Dette gjelder både kritikere, publikum og mine kolleger. Det forventes høyeste nivå på det musikalske området, i tillegg skal regi og scenografi være nyskapende og meningsbærende.

Det er vanskelig å sammenligne Norge og Tyskland som operanasjoner. Norge har en kort historie og kun ett fullprofesjonelt operahus. Her har enhver middelsstor by både opera og orkester. Selv har jeg vokst opp på en øy på Vestlandet, og tross mine år i DNO&B og Festspillene, følte jeg meg som en nykommer da jeg innrømmet ovenfor forbausede kolleger at jeg så Wagners Nibelungenring for første gang i sin helhet, da jeg kom til Frankfurt i juni.

En annen utfordring jeg vil trekke fram for operalivet i Norge, og da særlig DNO&B som har mulighet til det, er å hevde seg internasjonalt. Det er med nyskapende produksjoner, som Herheims La Bohème i i vinter, at Operaen markerer seg i det internasjonale operamiljøet. Det har ikke skjedd ofte, og operaen i Oslo er langt mindre profilert når det gjelder innhold enn det vi kanskje ønsker å tro. Selv om bygget er flott, er det innholdet folk er opptatt av.

Det er de egenproduserte forestillingene som utgjør merkevaren for huset, og det er i disse forestillingene ressursene legges ned. Operasjefen ved Oper Frankfurt, Bernd Loebe, har en usedvanlig evne for casting og våger å satse på ukjente verk. Hittil denne sesongen har vi hatt tysklandspremiere på Barbers "Vanessa" og premierer på Humperdincks "Königskinder", Debussys "Pelléas et Mélisande", Händels "Giulio Cesare" og snart Prokofjevs "Der Spieler". Vi spiller i år 31 titler, femten premierer og seksten sesongpremierer, som blir imøtesett med stor interesse fra både presse og publikum.

Den tredje utfordringen som er merkbar er hvordan operaene produseres. At vi kan ha så mange oppsetninger i en sesong skyldes blant annet at vi ikke deler huset med øvrige virksomheter. Vi prøver langt mindre på repertoar, toppen 10 dager. I Oslo blir det satt av flere uker også for en reprise.

Her er åremålskontrakter normalen, også for oss i administrasjonen som er knyttet til kunstnerisk planlegging. Det er høye prestasjonskrav på alle plan. Selv om vi også har tariffer for kunstnergruppene å forholde oss til, er det en helt annen fleksibilitet i forhold til arbeidstid, innkalling til prøver og endringer i løpet av prøvetiden. Musikerne i orkestret og sangerne i koret har større arbeidsbelastning, hvilket gjør at vi kan spille flere forestillinger. Totalt sett synes jeg ressursene utnyttes mer effektivt.

I Norge fokuseres det for tiden mye på publikumsutvikling. Akkurat det savner jeg en mer bevisst holdning til her. Det finnes ikke engang et ord for dette på tysk. Vi har både tyrkiske innføringsforedrag, nyproduksjoner for barn og alle forestillingene spilles over høyttaler over Willy-Brandt-Platz, men en samlet strategi har vi ikke.

Alma Nedrelid stiller spørsmål videre til den norske sangeren og skuespilleren Tora Augestad, som i kveld medvirker i den internasjonalt anerkjente regissøren Christoph Marthalers Meine faire Dame ved Odéon-Théâtre i Paris. Augestad har det siste året spilt i flere av Marthalers produksjoner:

Marthaler er en av Europas store regissører og du har nå vært med i fire av hans stykker. En av de utfordringene jeg nevner for opera i Norge, er å gjøre kunstformen mer relevant. Marthaler har med sin musikkteaterform klart å treffe mange publikummere i forskjellige land. Hvordan vil du si at han klarer å gjøre musikkteater relevant?

Under Festspillene i Bergen 2011 satte vi opp Marthaler for første gang i Norge, med forestillingen + – 0. Publikumsoppslutningen var overraskende slunken i Bergen, mens forestillingen har fått god mottakelse andre steder i Europa. Hva tenker du kan være grunner til dette?