Julekalender #11

I går fikk inspisient og turnéleder ved Riksteatret, Ole Lillo-Stenberg, følgende spørsmål fra redaktør og kritiker Therese Bjørneboe:

I boken «Kultur for kulturens skyld» (Civita, 2012) går forfatterne inn for å nedlegge Riksteatret. Springer ideen med Riksteatret ut av en foreldet modell om å spre kulturen fra sentrum ned over distrikts-Norge? Hva mener du er Riksteatrets viktigste funksjon? Hvem er Riksteatrets publikum i dag, og hvordan har det forandret seg på den tiden du har vært der?

Ole Lillo-Stenberg svarer:

Takk for spørsmål, Therese.

Jeg har ikke fått lest «Kultur for kulturens skyld», av naturlige årsaker, men jeg leser jo at flere kulturpolitikere på den borgerlige høyresiden allerede nå tar avstand fra flere av disse forslagene. Så langt jeg kan se har det ikke kommet noen støtte fra en eneste politiker på nasjonalt nivå.

Og det er jo ikke første gang noen har fremmet dette synspunktet heller så det blir interessant å se hvor grundig forfatterne har studert Riksteatret denne gangen. For det har jo ofte tidligere vært skuffelsen; at det har vært opplevet som raske tanker efter en overfladisk vurdering. Og det svir jo mere.

Litt slik ansatte på Oslo Nye må føle det nå etter det man har fått ut av kulturbyråd Hallstein Bjerckes tanker omkring prosjektteater så langt.

På ditt spørsmål om ideen med Riksteatret springer ut fra en foreldet modell, vil jeg si nei. Eller for å vri litt på det: kanskje den var det en tid, men jeg vil hevde at den passer veldig bra nå, og tvert i mot er blitt styrket. I disse prosjektteatertider vil jeg si at RT er et av de større institusjonsteatrene her i landet som nærmer seg og ligger godt til rette for en slik utvikling. Noen vil sikkert hevde at det er en «light» versjon som vokser frem, men de mange prosjektansatte kunstnerne som kommer til oss bruker nettopp dette ordet. At de er nærmere opplevelsen av et prosjektteater her. Og det er vel en 120 av dem hos oss årlig. Prosjektansatte skuespillere, dansere, instruktører, koreografer, dramaturger, scenografer , lys-, lyd-, kostymedesignere med mer.

Det er veldig mange dyktige folk som kommer/ønsker å komme til oss nå. Alt fra de unge nyetablerte til de absolutt mer etablerte. Nettopp det at vi ligger sentralt i Oslo, gjør oss tilgjengelige for opptatte kunstnere som opererer i teaterhovedstaden. Det gjør det mulig få nettopp de gode og etterspurte ut på turné. Men også de unge og sultne ser på det å turnere landet rundt som en kjempeerfaring. Turné er hot for tiden. Det merker vi. Turné er jo urteatret, og noen må bringe det ut. Der kommer Riksteatret inn, med 64 års erfaring. Det er ikke billig, transport- og hotellutgifter tatt i betraktning. Men ingen, vil jeg hevde, får så mye og mange ut for en så billig penge som nettopp Riksteatret. Og så må det, ikke minst, også nevnes de samarbeidsprosjektene vi har med forskjellige dansekompanier (to turneer i året) og andre teatre. Alltid et samarbeidsteater hvert år. I år var det Agder Teater, til neste år Det Norske Teatret med sitt 100 årsjubileum.

Når du spør om hva jeg mener er Riksteatrets viktigste funksjon, må det jo være først og fremst nettopp dette: å bringe så mye og variert teater og dans som mulig ut i landet på kunstnerisk best tilrettelagte vilkår. Jeg mener også med dette at Riksteatret bør og kan bli et enda viktigere møtested i teater-Norge, i fremtiden.

Hvem Riksteatrets publikum er i dag, vil jeg si er et ganske vurderende og kritisk publikum. Som ligner på det vi ser ellers, og som i majoritet er konservative. Det mest kjente selger best. Ibsen, klassikere og dramatisert litteratur er som regel foretrukket. Og som turnéteater kan vi jo ikke satse på at forestillingen skal flyte på at det blir en snakkis, slik det er med teatrene i byene. Det er kanskje den største forskjellen fra syttitallet, da jeg begynte ved RT, og i dag: at de man kalte teaterelskere nesten er borte. De publikummerne som bare alltid kom, i all slags vær, om det så var et nyskrevet stykke av Tor Åge Bringsværd eller et nederlandsk ungdomsstykkestykke. Og som ikke nødvendigvis hadde med seg de mest profilerte navnene heller.

For dem var det nok at ordet teater sto øverst på plakaten.

Ole Lillo-Stenbergs spørsmål går til regissør Kjersti Horn: Siden du forlot DI i Stockholm har du hatt mange arbeidsår ved mange forskjellige teatre i inn og utland. Og efter å ha erfart de største, tunge institusjonene i Skandinavia; hvordan ser du for deg Oslo Nye Teater i fremtiden?