S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Redaksjonen – 18. desember 2012

Julekalender #10

Therese Bjørneboe. Foto: fra frontlosjen.com


Publisert
18. desember 2012
Sist endret
26. mai 2023

Debatt

Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/julekalender-10/
Facebook

– Teatrene må bygge «tradisjon» rundt nye tekster, og det tar tid, svarer Therese Bjørneboe. Hun mener flere dramatikere burde brukes som dramaturger. Bjørneboes spørsmål går til Ole Lillo-Stenberg på Riksteatret, i lys av Civitas nyutgitte bok Kultur for kulturens skyld.

Her er dagens julekalender. I går spurte regissør Yngve Sundvor teaterkritiker og redaktør for Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift Therese Bjørneboe om dette:

Kvifor trur du det er slik at det å lage "cover-versjonar” av kjente og kjære tekstar synes å ha ein høgare status enn nye norske tekstar på dei store teaterhusa. ”Remakes” i filmverda og coverband innan musikken blir jo sett på som passe uvesentlige. Og i kor stor grad er dette eit tema innanfor kritikken?

Therese Bjørneboe svarer:

Takk for invitasjonen, Yngve. Jeg har en følelse av at du har svaret på spørsmålet du stiller. Men jeg har samtidig litt vanskelig med å kjøpe begrepet cover-versjoner hvis det gjelder alle iscenesettelser av kjente tekster? Første gang jeg hørte ordet brukt på «tradisjonelt teater» var da jeg intervjuet skuespillerne i Forced Entertainment, som også brukte betegnelsen band om kompaniet sitt, og henviste til at ingen band med respekt for seg selv spiller cover-versjoner (Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2003).

Når det gjelder teater, blir det vel litt reduksjonistisk å betegne alt som ikke tar utgangspunkt i en flunkende ny, eller «devised», tekst som en cover-versjon? Det gjør jo ditt eget fag, regi, til en reproduktiv øvelse, og det tror jeg ikke du mener at det er. Det som naturligvis er en slagside ved det såkalte regiteatret som i norsk sammenheng ble introdusert relativt sent, er at det i så høy grad springer ut av og gjenkjennes på hva det gjør med de klassiske tekstene. Å sette opp et nyskrevet stykke gir hverken oss kritikere eller publikum og kolleger en tilsvarende anledning til å verdsette og forstå arbeidet med teksten. Dét kan man godt si at ofte skyldes en intellektuell slapphet. Men å skape nysgjerrighet overfor nye og ukjente titler, forfatternavn., osv. er ikke lett. I Norge er det vel bare én klassiker som selger seg selv, nemlig Ibsen.

Samtidig som jeg leste ditt spørsmål til meg, leste jeg intervjuet med Tore Vagn Lid om hans forestående oppsetning om den europeiske krisen. Han hevder at det var umulig å finne klassiske tekster som svarte på den situasjonen vi er i nå. Og trakk frem selvmordet til Hedda Gabler som kontrast til selvmordsraten i Athen. Det er ikke vanskelig å følge hans argumentasjon, og i forlengelsen av det du skriver om erfaringene dine, ser jeg avgjort problemet med at det kan det gå slitasje i å bruke klassikerne for å reise en dagsaktuell debatt. Ta f.eks. Victoria H. Meiriks oppsetninger hvor hun ville utforske «kvinner og makt». Kanskje hun stedet for Jeanne d’Arc og Frk Julie, burde laget teater om Siv Jensen og Kristin Halvorsen?

Hanne Tømta har lagt ned Samtidsfestivalen på Nationaltheatret, og festivalens problem var vel nettopp at det var vanskelig å trekke publikum med ukjente, utenlandske dramatikernavn. Flere av de gjestespillene som ble vist på festivalen i de årene den eksisterte var vel så gode teateroppsetninger (Gotscheff, ikke minst) som publikumstrefferne på Ibsenfestivalen. Men de trakk pinlig lite publikum. Jeg tror ikke dette skyldtes at det var samtidstekster, men heller at det var ukjente tekster. Jeg tror ikke at det nødvendigvis er slik at motsetningen står mellom samtidsdramatikk og klassikere, men i å løfte frem stemmer og kunstnerskap over tid, istedet for å tilby et smörgåsbord av én klassiker her, én tysk samtidsdramatiker der.

Jeg tror på en mer prosjektrettet arbeidsmåte, som ikke nødvendigvis må innebære oppløsning av de faste ensemblene, men økt rom for prosjekter av typen Komilab, samarbeid mellom regissør, skuespillere og dramatikere (f.eks. Stafylokokk-trilogien), institusjonene og det frie feltet (som Tore Vagn Lid, Goksøyr og Martens), eller ditt samarbeid med Arne Nøst/ Rogaland teater. Det tar tid å bli kjent, og teatrene må bygge «tradisjon» rundt det nye. Man trenger mer av det. Dramatikere burde være representert i kunstneriske råd, og flere dramatikere burde brukes som dramaturger?

Jeg er som du skjønner litt skeptisk i forhold til å kjøpe begrepet cover-versjoner, fordi mange av mine største teateropplevelser har vært oppsetninger av klassikere. Teatret er et unikt rom for å snakke med fortiden – det er ikke det samme å lese Moliere eller Racine på en lesesal som å se dem på scenen. Det blir etter mitt syn feil å kritisere teatrene for å spille Ibsen, når publikum er interessert. I dag er det jo så tidsriktig å snakke om at teatrene mangler legitimitet, og da blir det selvpisking eller skivebom å kritisere en publikumskontrakt som fungerer – selv om man må være på vakt mot den borgerlige selvtilfredshet som lenge preget Ibsen-tradisjonen i Norge.

Jeg vet ikke om jeg har besvart spørsmålet om «dette er eit tema for teaterkritikken». Både som teaterkritiker i Aftenposten og som redaktør av Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift er det likevel et av de spørsmålene som opptar meg mest. Jeg ønsker meg ikke et reproduserende eller «selvgodt» teater. Men det er ikke alltid slik at man kan «se det» på posteren eller tittelen.

Therese Bjørneboes spørsmål går til Ole Lillo-Stenberg på Riksteatret:

I boken «Kultur for kulturens skyld» (Civita, 2012) går forfatterne inn for å nedlegge Riksteatret. Springer ideen med Riksteatret ut av en foreldet modell om å spre kulturen fra sentrum ned over distrikts-Norge? Hva mener du er Riksteatrets viktigste funksjon? Hvem er Riksteatrets publikum i dag, og hvordan har det forandret seg på den tiden du har vært der?. Del gjerne noen opp- og nedturer med oss!


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no