Jorden rundt på 80 dager. Teater Ibsen 2015. Foto: Dag Jenssen

Jordomreise i en liten sal

Jorden rundt på 80 dager henter en stor verden inn på en liten scene, med oppfinnsom scenografi og humor som treffer både barn og voksne. Gunhild Horgmo har vært på Teater Ibsen.

Jules Vernes romanklassiker Jorden rundt på 80 dager fra 1873 har blitt spilt som teater flere ganger tidligere, her til lands siste gang ved Teatret Vårt i 1989. Teater Ibsens versjon er dramatisert av teatersjef Thomas Bye og regissert av Morten Joachim, og presenteres som en familieforestilling som passer for barn fra 6 år.

Salen på Teater Ibsen er liten og intim. Midt på scenen står en stor rektangulær kasse med vegger på tre sider og to vindusåpninger. Historien begynner med en rolig lydkulisse i form av spill på ukulele og orgel, og tre fortellere trer frem. De forteller om ranet som nylig ble begått i Den engelske bank, hvor 55000 pund ble stjålet. Vitnebeskrivelsen av gjerningsmannen passer skremmende godt til en herre ved navn Phileas Fogg.

Den listige konstabel Fix blir satt på saken. Parallelt med at politietterforskningen trappes opp, ser vi Phileas Fogg inngå et veddemål med sine venner i Reformklubben. Fogg er av den oppfatning at alt er mulig, og han ønsker å bevise at man kan reise jorden rundt på 80 dager. Den nette sum av 55000 pund står på spill. Siden politietterforsker Fix ikke lykkes med å fange Fogg før avreise, tvinges hun til å følge ham og hans nyansatte tjener, den fantasifulle franskmannen Passepartout, på en reise som tar dem til Egypt, India, Hong Kong, Japan, USA og tilbake til England.

Liten scene, stor verden
Selv om scenen oppleves intim, rommer den en hel verden. Trekassen som utgjør historiens sentrum brukes som hus, tog, båt og sjarmerende elefant. Den snus etter behov, og med enkle innvendige grep tilpasses den de ulike scenene. Bak på kassen er det montert et rullende bånd der skuespillerne plasserer modeller av kjente bygninger glir forbi ettersom reisen turer frem. På gulvet går en skinne som rammer inn scenen og bidrar til å visualisere reisen når ulike pappfigurer blir satt på skinnen og seiler forbi publikum. Når reisefølget forlater England, vinker hertuginne Kate, Prins William og en sau farvel, og når vi nærmer oss Egypt, får vi se kameler og en rev(!). Båtreisene tydeliggjøres med måker og bølger i papp.

Andre virkemidler bidrar også til å illudere reisen. Når reisefølget kjører tog, skapes lyden av damplokomotiv med et enkelt rytmeegg, når ferden går over stormfulle hav sprutes vann fra flasker og to små vindmaskiner blåser på både skuespillerne og publikum på første rad. Disse enkle og beskjedne grepene er morsomme og sympatiske bidrag til den teknisk sett relativt avanserte scenografien.

Figurene som til enhver tid ikke er i bruk, står stablet bakerst på scenen. Det samme gjelder kostymer som tas av og henges på et klesstativ. Scenografien er gjennomtenkt og solid, men grepet med å la alle rekvisitter hele tiden befinne seg på scenen, bidrar til et upretensiøst uttrykk og en leken og litt uryddig holdning som kler stykket som helhet. Med alle disse effektive virkemidlene vet vi hele tiden hvor i verden vi befinner oss.

Scener fra boken
Som i boken billedliggjøres en ny stemning på scenen i hvert nye land. Musikken plasserer oss i rett verdensdel, og fortelleren opplyser hvor reisefølget har ankommet. Phileas Fogg oppsøker deretter et kontor for å få stemplet passet sitt, slik at han har håndfaste bevis for reisen han har foretatt. Denne gjentagende sekvensen skaper rytme i handlingen og en passe stram struktur. Innenfor disse rammene får en viss galskap utspille seg, men den balanseres fint av vår gentleman Fogg.

Passepartout, spilt av Gunnar Eiriksson, er forestillingens allsidige moromann og skaper komiske øyeblikk i alle scener. Med sine utrolige påfunn og en smule overdrevne historier appellerer han både til små og store publikummere. Sylvia Salvesens Konstabel Fix viser også komisk talent i mer nedtonede øyeblikk hvor mimikk og fakter sier mer enn ord. Jan Ø. Wiig som Phileas Fogg er den stødige britiske gentlemanen vi gjenkjenner fra romanklassikeren. De tre fortellerne (Ola Otnes, Kasper Skovli Botnen, Mari Dahl Sæther) spiller også instrumenter og styrer scenografi, men blir naturlig nok mer anonyme i de mindre rollene de fyller. Ola Otnes former imidlertid gode karakterer i alle sine små roller.

Henvendt mot publikum
Fortellerne er hele tiden vendt mot publikum og drar oss aktivt med på reisen. Også skuespillerne spiller frontalt. Et par ganger oppfordres publikum til å bidra ved å telle eller rope – et enkelt grep som skaper engasjement hos de yngre publikummerne. Gunnar Eiriksson har skrevet flere sanger til stykket. De fine tekstene og det lette kompet fra orgel, ukulele og banjo skaper en lun musikalsk innpakning som hever stykket.

Manuset følger den originale historien tett, men Thomas Bye har heldigvis også kuttet i teksten og tatt seg kunstneriske friheter. Det oppstår mange komiske situasjoner, som når en stammehøvding danser Riverdance, den falske skuespillerinnen siterer Kaptein Sabeltann eller når Passepartout fabler om å samle et noe brokete dyrekor som skal synge «Svake menneske» av Gry Jannicke Jarlum.

Tvisten i stykket er at politietterforsker Fix og damen som Fogg etter hvert forelsker seg i, er en og samme person. I boken fra 1873 er konstabelen selvsagt en mann, og damen som Fogg forelsker seg i er en vakker kvinne som han redder fra den sikre død. Romansen som oppstår i dette stykket, og som må sies å være hakket mer tidsriktig, utvikler seg parallelt med reisen og legger en ekstra dimensjon til historien og hvordan den drives frem. Politietterforsker Fix utgir seg for å være skuespillerinnen Fixy Fox og sjarmerer Phileas Fogg fra første stund. De to forenes i troen på at «alt er mulig», et sitat som gjentas av begge gjennom hele stykket. Passepartout avslører Fix allerede før de ankommer Hong Kong, men som den tro tjener han er, har han ikke hjerte til å avsløre dette. Fix selv rives mellom rollen som politietterforsker og sine egne følelser for herr Fogg. Det blir til slutt umulig for henne å arrestere Fogg, og hun ender med å sende Passepartout avgårde for å unngå å bli avslørt. Når hun til slutt velger å røpe sitt egentlig oppdrag for Fogg, velger de likevel å fortsette reisen sammen for å bevise at «alt er mulig».

Totalpakke
Den dramaturgiske oppbygningen skaper flere spenningskurver gjennom forestillingen. Er virkelig Phileas Fogg raneren? Vil reisefølget klare å returnere til England innen 80 dager? Hvordan vil det gå med paret Fix og Fogg? Og hvorfor nekter Passepartout å stille klokken sin ettersom de passerer ulike tidssoner? Alt nøstes opp avslutningsvis, selv om vi ikke får alle svar servert på sølvfat.

Sammen med en kompleks og fargerik historie, god musikk og humor som treffer både barn og voksne, leverer ensemblet en familieforestilling som lever opp til nettopp denne betegnelsen. I programmet spør både teatersjef Thomas Bye og regissør Morten Joachim i sine tekster retorisk om alt virkelig er mulig, bare man jobber hardt nok eller drømmer sterkt nok? Med denne oppsetningen blir det i hvert fall bevist at det er mulig å reise jorda rundt på snaue to timer i en liten teatersal i Skien.


Kritikken er laget med midler fra prosjektet Periskop, som handler om å utvikle og styrke kritikk av kunst for barn og unge. Scenekunst, Kunstkritikk, Barnebokkritikk og Ballade er eiere av prosjektet og nettsiden Periskop.no, som har finansiering fra Norsk kulturråd.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER