Joiken er ditt musikalske navn

Mitt, og noen hundre millioner andres, første ordentlige møte med joiken var da vi i 1980, midt under kampen om Altavassdraget, på en liten svarthvitt TV så Mattis Hætta komme forsiktig dansende inn på scenen i Haag under den internasjonale Melodi Grand Prix-finalen. Låta Sámiid Ædnan av Sverre Kjelsberg framsto i seg selv som pompøs og overarrangert. Men nettopp derfor var øyeblikket da orkesteret og Kjelsberg plutselig tidde og ga plass til Hætta og den enkle, nakne og veldig catchy strofen «E yo le lo la lo le lo lo le loa», historisk. «Mye tøffere enn be bop a lula», som Dagsavisens Bernt Erik Pedersen skrev i musikkbilaget Nye Takters kåring av tjue «nasjonalsanger» i 2014.

Åpen råk Refrenget ble raskt noe alle gikk rundt og sang på, og har sånn sett ikke så mye med joik å gjøre i seg selv. Men råken var nå åpnere enn noensinne, og Sámiid Ædnan skal antakelig ha mye av æren for de påfølgende tiårenes tidvist eksplosive økning i interessen for og bevisstheten om samisk kunst og kultur. Kunstnere som Mari Boine, den unge rapperen SlinCraze, som gjorde en gjesteopptreden under Mia Habib og Jassem Hindis forestillingsserie Stranger within i Oslo i oktober, og det dypt originale rockebandet Biru Baby er vitale eksempler på det. Som en som sluttet å se på såkalt lineær TV for mange år siden får jeg aldri med meg noe som helst av det «folk flest» ser på, men jeg har da detektert meg fram til at hele to pågående NRK-programmer, Stjernekamp og Muitte Mu – husk meg, tar for seg joik. Med det som kjennemerke gikk Ella Marie Hætta Isaksen sågar til topps i Stjernekamp i fjor høst.

Det messende ved joiken appellerer til hyppig bruk av klang og syntetiske lydtepper, noe som kanskje gjør den mer spiselig for mange av oss. Problemet er at det i verste fall anonymiserer og standardiserer uttrykket. Derfor var det en glede sist fredag å bli båret gjennom en bit av joikens historie, akkompagnert av musikere som ikke falt for den fristelsen. Med Juoiggas! går Det Samiske Nasjonalteatret Beaivváš til roten av den samiske kulturen og formidler det på en enkel, direkte, rå og til tider rørende måte.

Musikalsk navn «Joiken er ditt musikalske navn», er et slags bærende slogan for forestillingen. Enkelt sagt betyr det at du ikke joiker om personer eller hendelser, du joiker dem. Denne enkle måten å si det på bærer i seg et stort, åndelig, materielt og historisk univers som er felles for urfolk over hele kloden. Men her gjør ikke Beaivváš noe stort nummer av den sjamanistiske, religiøse dimensjonen. Tvert imot er det det hverdagslige og trivielle som er definerende, slik det er med folkesang over hele verden. Det er formaninger til jegerne om å «dra sterke ut og vende uskadde tilbake», sanger til barn og dyr, bryllupssanger, kjærlighetssanger, en sang om en fremmed som befinner seg på et sted hvor ingen snakker hans språk. Livet er hardt, solen synker ned i mørket og «Morgenen kommer, gjør den ikke?» spørres det flere ganger.

Her er mange gåsehudframkallende øyeblikk. De fire aktørene står fram med hver sin markante personlighet, sine ansikter som lyser av levd liv, sine svært ulike, «uskolerte» stemmer og synger sammen og hver for seg, øser ut av en tilsynelatende utømmelig kilde. Direkte medrivende blir det når ensemblets eneste kvinne, Mary Sarre, kaster seg ut i en melankolsk sang om Maren Johansdatter, sunget med en inderlighet som vitner om at kvinnen hun synger om bor inne i henne selv. Spennet er stort, mellom den typen melodiøst og emosjonelt ladet sang og den andre ytterligheten som er mørkere, mer mystisk og messende. I den kategorien er veteranen Iŋgor Ántte Áilu Gaup en mester.

Bakveggen og taket i scenerommet er kledd i et enkelt draperi som gir assosiasjoner til innsiden av en lavvo. Aktørene og bandet er kledd opp i sinnrike, estetisk balanserte samiske drakter, hjemmesydd av teatrets syerske Ann Majbritt Eriksen. De beveger seg utvungent med forsiktig koreograferte bevegelser mens de synger. Kompet er arrangert og spilt minimalistisk, følsomt og veldig nærværende av de tre musikerne.

Hva skjedde med Beaivváš? «Hva skjedde med Beaivváš?», spurte jeg etter de to forrige forestillingene jeg anmeldte, Snøfrid og Johan Turi. For meg kjentes det som teatret var i ferd med å miste grepet om sitt særpreg og begynte å se ut som et gjennomsnitlig midt-på-treet regionteater. Jeg etterlyste «en synlig bevissthet om hva Beaivváš, ved siden av å presentere spennende og ukjente historier fra samisk tradisjon og kultur, står for rent kunstnerisk.» Med Juoiggas! går Beaivváš tilbake til kjernen av det jeg oppfatter er deres oppdrag, både i kulturpolitisk og kunstnerisk forstand. Her tar teatret på flere måter opp igjen tråden fra den uforglemmelige Vidas Extremas. Den kollektive og dypt personlige måten denne musikalske, kulturelle og identitetsmessige tradisjonen formidles på har både en smak av evighet og noe helt duggfriskt over seg.