Jeg vil snakke om makt

Jeg er samisk scenekunstner, forfatter, sanger og oversetter.

Jeg vil snakke om makt. Som same er dette noe jeg har levd med hele livet. Vi er i stor grad usynlige for riksnorge, men vi lever med vedvarende rasisme i samfunnene i nord. Vi har i lang, lang tid brukt tilpasning som metode, trukket oss unna og blitt tause, i den grad at taushet ved uenighet nå for tida blir sett på som et samisk kulturtrekk. Så når en same tar til høylydt motmæle, får man reaksjoner både fra ikke-samer og fra samer. At jeg snakker høyt fører ofte til noe plagsomt for andre samer. Vi blir også med jevne mellomrom beskyldt for å trekke offerkortet, lyge på oss rasistisk erfaring osv av folk som bor i landsdelen og som ikke har opplevd tilsvarende. Både vi og våre daglige erfaringer er benekta, usynliggjort.

Derfor kan jeg si at jeg kjenner meg igjen i de siste års hets mot enkelte scenekunstnere. Og jeg må si jeg synes det er et vedvarende problem at vår opplevelse av verden så lett blir avskrevet av mennesker som ikke deler vår erfaring. Enda mer enn før er vanlige folks tilgang til avisspaltene, veldig snever. Hvordan svarer jeg for eksempel på et helt åpenbart usant innlegg fra en stor riksavis sine faste spaltister, når den samme avisa nekter å ta inn innlegget mitt? Dette er tilstanden nå, slik har den vært hele livet mitt, og i mange generasjoner før det. Jeg har et godt eksempel fra 1904 liggende, for de som måtte være interessert.

Ways of seeing- prosessen var prega av det samme. Hele saka er et symptom. Mediene har faktisk interesse av å hakke på den svakeste part, og den mest effektfulle måten å kunne gjøre det vedvarende, er å bygge narrativ om at den svake part egentlig er den sterke. Da skaper man et bilde av at man moralsk sett er på rett side, samtidig som man genererer salg.

Alt dette er de universelle mobbemekanismene i virksomhet, og slik som mobberen vil peke på og forstørre den mobbedes feil, peker flere av de som sier de bærer ytringsfrihetens fane høyt, på enkelte folkegruppers og enkelte kunstneres feil. Og siden de har så uendelig mye mere makt enn oss, vil de alltid vinne, også når de feilaktig maler frem seg sjøl som de egentlige ofrene. Dette er verre enn stillhet – det bygger opp under populismen og er med på å legitimere hatefulle ytringer.

Derfor vil jeg utfordre dem som anser seg sjøl for å ikke være provokatører, og også kulturrådet sjøl. Jeg henvender meg til dem som ønsker å være saklige og gode i denne diskursen, og til dem som faktisk blir gitt makt til å være med på definere hvor ytringsfrihetas grenser bør gå: Hold alltid det faktiske maktperspektivet fremst i synsfeltet når du skriver. Husk at du som har mulighet til å bruke store mikrofoner, alltid har enorm makt. Det krever at du får øye på dine faktiske privilegier, at du ser kritisk på dem i et faktisk maktperspektiv, og handler deretter. Hver gang. Hele tida.