- Jeg er en gründer, og står for det!

– Jeg har drevet en scenekunstbedrift siden 1985, og har ingen angst for å kalle meg selv gründer. Jeg er heller ikke redd for begreper som sponsorer eller marked. Det er så mange ideologiske skinnkamper ute og går. Ingen blir markedsliberalist av å forstå eller anvende slike begreper. Jeg prøver å oversette og kommunisere. Det betyr ikke at jeg underlegger meg markedet og selger sjela mi.

Slik kommenterer Kristin Bjørn debatten som har fulgt i kjølvannet av rapporten Kunstens autonomi og kunstens økonomi som nylig ble lagt fram av et departementsoppnevnt utvalg under ledelse av Vigdis Moe Skarstein. I rapporten tas det bl.a. til orde for at kunstnere må ”bevisstgjøres til å tenke entreprenørskap som en del av sin kunstneriske utvikling”.

Markedsliberalisme Mange kunstnere reagerer på denne tankegangen. Deres oppgave er å lage kunst, ikke å drive med markedsføring, merkevarebygging og konkurranse. Scenekunstner Pia Maria Roll mener at tankegangen er et uttrykk for markedsliberalisme i praksis, noe som også danner utgangspunktet for hennes nye forestilling Ses i min nästa pjäs. Poeten Terje Dragseth mener at entreprenørskap står i en uforenelig motsetning til å skape kunst.

Kristin Bjørn er dramaturg og daglig leder i teaterkompaniet Ferske Scener i Tromsø. Hun har også i en årrekke vært sentral i det lokale scenekunstnettverket RadArt. Begge deler uttrykk for klassisk gründerånd. Hun understreker imidlertid at hun er mer komfortabel med begrepet ”gründer” enn med begrepet ”entreprenør”, som hun mener tilhører en annen verden enn den kunstneriske.

– Vi må tenke utover idealet om det reine og ubesudla. Vi lever jo, enten vi vil eller ikke, i et slags marked som tvinger oss til å tenke både kunst og økonomi. Vi kan ikke leve av ingenting. Problemet er dessuten ikke tanken om markedet men at det knapt finnes noe marked å være gründer i, mener hun.

Lukket system – Jeg skulle ønske det var plass til en mer grunnleggende, strukturell måte å tenke på, for eksempel at institusjonene vender seg mer utover, at de setter ut tjenester på det åpne markedet, tanker som bl.a. Kirsti Mathiesen Hjemdal i Agderforskning har lansert. Et eksempel på det kunne være å overlate den kunstneriske driften av en av småscenene på et institusjonsteater til et eksternt miljø i fire år av gangen. Mange flere i det frie feltet ville ha solgt sine tjenester i et marked dersom dette markedet fantes. Mange ønsker å drive butikk ved å selge sine tjenester til institusjonene. Men systemet er fremdeles for lukket og forbeholdt institusjonenes egne ansatte.

Rapporten tar bl.a. utgangspunkt i at den enkelte kunstners økonomi ikke er blitt bedre under åtte års storsatsing på kultur under de rødgrønne. Tvert imot.

– Det skyldes at de rødgrønne først og fremst satset på de store institusjonene, som i stor grad brukte satsingen på infrastruktur rundt kunsten. Resultatet ble ikke mer kunst eller flere oppdrag til frie kunstnere. Problemet er dermed at kunstfeltet blir splittet opp og ikke sett som en helhet, noe de blåblå utnytter for å støtte opp under sin egen tilsynelatende satsing på det frie feltet. Men som sagt: Hva hjelper det når det såkalte markedet ikke finnes?

Tverrfaglig miljø Med RadArt har det lykkes å skape et fungerende tverrfaglig miljø innen scenekunstfeltet. Et miljø som har lykkes å kanalisere midler både fra sentrale bevilgere som Kulturrådet og Fond for lyd og bilde og fra det lokale Intro – fond for kulturnæringen i Tromsø.

– Tanken bak Radart er å dele, sier Kristin Bjørn. – Vi har stukket fingeren i jorda og tar utgangspunkt i hvor vi befinner oss og prøver å få maksimalt ut av det innenfor de rammene som omgir oss. Miljøet er relativt lite og vi får mer ut av å samarbeide enn av å sveve rundt hver for oss i hver vår boble. Vi skiller ikke mellom kunstneriske og ikke-kunstneriske medlemmer, mellom skuespillere og produsenter. Og vi skiller heller ikke mellom ulike kunstneriske plattformer, mellom en standup komiker og en installasjonskunstner. På den måten har vi fått til mye mer enn om vi hadde holdt oss hver for oss. Det har også ført til at kunstnere har kommet tilbake til byen i stedet for å reise sin vei. I stedet for å tilpasse oss et eksisterende system har vi satset på å bygge opp noe nytt der vi er, på de premissene vi lever under her. Dette kommer bl.a. tilsyne gjennom nærheten til Finland, hvor vi har knyttet kontakter og gjort flere samarbeidsprosjekter.

RadArt arrangerer to festivaler i året, Vårscenefest og RadVent i adventstida. Målet er å engasjere og begeistre Tromsøpublikummet med andre uttrykk enn det de vanligvis forbinder med teater, og samtidig trekke nasjonale aktører til Tromsø.

Men vi har antakelig vært litt naive. Vi har jo regnet med at den største aktøren i markedet, Kulturrådet som jeg for øvrig er prinsipielt veldig glad i, ville komme på disse festivalene, men det har ikke skjedd. Det er ikke alltid like lett å forklare arbeidet du gjør gjennom søknad. Vil du komme noen vei må du bli sett, avslutter Kristin Bjørn.