Blant Europarådets mange funksjoner er å innhente informasjon og følge utviklingen i femti europeiske land. Alt vårt arbeid innen kultur og kulturarv er på en en eller annen måte knyttet til temaet ‘rett til kultur’ definert som en menneskerettighet.
‘Kulturelle rettigheter’ inkluderer (men er ikke begrenset til): rett til tilgang på kultur, kulturell deltakelse og retten til ytringsfrihet. Det legges spesiell vekt på minoritetenes rettigheter og hvordan man forholder seg til disse. Dette er viktig i et Europa der lokalsamfunnene blir mer og mer mangfoldige.
Fra mitt ståsted er kulturpolitikken i Europa nå meget utfordrende. Fokus synes å være på fornyelse og reformer overalt. På det abstrakte plan er dette positivt ladede ord – men jeg bekymrer meg også over noen problematiske signaler og hva disse kan føre med seg i praksis.
Nasjonalistisk bølge
Jeg merker en nasjonalistisk bølge i kulturpolitikken i Europa. Mye av debatten fokuserer på nasjonal identitet, men også på måten man skal forhold seg til minoritetskulturer; spesielt gjelder dette innvandrere.
Det virker som om man i mange land prioriterer å fornye den nasjonale siden ved kulturpolitikken. I noen tilfeller legges det vekt på nasjonal kulturarv framfor samtidskunst. Det er en stor og økende vekt på nasjonale kulturytringer, kulturturisme og ‘kreative næringer’ for å fremme det nasjonale særpreg.
Det er tydelige og skremmende trusler fra nasjonalistiske tendenser i mange stater, særlig når kulturpolitikk blir brukt som grunnlag for identitetspolitikk.
Vi må passe spesielt godt på hvordan dette påvirker våre sårbare minoritets- og innvandrerkulturer. Samtidig må vi fortsette med vårt arbeid for å fremme en ekte interkulturell dialog.
Kutt i offentlige budsjetter
Vi har fulgt nøye med i virkningene av omstillingene av økonomiene i Europa, gjeldskrisen og kutt i offentlige utgifter har hatt. Det er fremdeles for tidlig å si hva den fulle virkningen av en eventuell forandring i offentlig kulturfinansiering vil bli, selv om alarmen går overalt.
Det virker umulig å se det virkelige bildet bare ut fra tallene vi har samlet inn. Faktisk får vi ikke mange regjeringer til å gi oss de fakta og tall vi virkelig trenger for å evaluere og analysere den nåværende tilstanden korrekt og også anslå framtidig utvikling. Følgelig er mye av vårt materiale anekdotisk. I framtidige analyser kan det være nyttig å fokusere på og forsøke å måle virkningene av nye måter som staten finansierer kulturen på.
Kulturgrenser forsvinner
Den pågående omforming av kulturpolitikken dreier seg om mer enn fakta og finanser, den drives av verdiendringer og nye former for kulturproduksjon og formidling. Drivkreftene kommer til uttrykk i væremåter og omgivelser så vel som digitalt.
Grenser og barrierer mellom former for og typer av kultur forvitrer. De nyeste videospillene skaper kulturelle opplevelser som kan komme til å vise seg sterkere enn de tradisjonelle kulturuttrykkene.
Tradisjonelle forestillinger om skiller mellom «profesjonelle» kulturarbeidere og «amatører» blir mer og mer meningsløse.
Musikkens økonomi er omformet. Det gjelder også andre kunstarter. Forestillingene om ‘kulturell mening’ er under revurdering.
Kultur som virkemiddel
«Mainstreaming» av kultur tillegges økende vekt – og begrepet er gått inn i det faste vokabularet i Den europeiske union. Kultur knyttes til velvære og helse. Kultur benyttes som virkemiddel for å oppnå sosial utjevning og inkludering. Kultur har blitt et middel for å framskynde fornying av byer og regioner. Og kultur er nå dypt knyttet til utviklingsprosesser.
Denne trenden er vevd inn i våre samfunn som helhet, og det ville derfor være illusorisk å overlate iverksettingen i hovedsak til kunstnere og intellektuelle – og enda mindre til policy-skaperne på kulturområdet. Men ‘mainstreaming’ er en dyptgående påvirkningskraft, som nå gjør tradisjonelle argumenter om ‘instrumentalisering’ av kultur utdaterte.
Nedbrytning av statens myndighet
En siste trend jeg vil trekke frem, er en som henger sammen med fundamentale endringer i styringsmodellene for kulturområdet. Denne skaper behov for en grunnleggende revurdering av sivilsamfunnets rolle i styringen av kulturen. Det foregår en nedbrytning av statens myndighet på mange områder.
Denne trenden kan, og burde, lede til mer involvering av ikke-statlige aktører. Det omfatter også kommersielle interesser i kulturnæringene.
Slike endringer fører til et vendepunkt mht. hvordan kultur styres og kontrolleres og påkaller en dyptgripende debatt om den avtagende rollen for staten når det gjelder utvikling og iverksetting av kulturpolitikken og likeledes når det gjelder virkningen av statens reguleringsmekanismer som påvirker styringen av kulturytringer og –tjenester samt vern av standarder og rettigheter.