Jappetid i teatret?

Det er ingen hemmelighet at Oslo Nye Teater har hatt økonomiske utfordringer de siste årene, og for kort tid siden gikk flertallet i Oslo bystyre inn for å omgjøre teatret til et prosjektteater. Hva det innebærer er fortsatt uvisst, men det slår meg som noe paradoksalt at nåværende teatersjef samtidig velger å oppfordre sitt publikum til å ignorere fattigdom og heller nyte det man selv har.

Oslo Nye Teater hadde i begynnelsen av mars premiere på to musikaler: storsatsingen Oliver! på hovedscenen, og den nyskapte rapmusikalen Det bare er sånn! på Centralteatret. Opprinnelig var planen min å skrive en samleanmeldelse av begge forestillingene, som i tillegg til å være musikaler også retter seg mot et ungt publikum (barne- og familieforestilling på hovedscenen, og ungdomsforestilling på den mindre scenen). Men teatersjef Catrine Telles ord i forestillingsprogrammet til Oliver! endret fokuset mitt:

"Oliver! er en medrivende, brutal og fascinerende historie med en gammel oppskrift i bånn; foreldreløst barn leter etter opphavet sitt. (Hvor mange program har det vært av Tore på sporet nå?). Jeg kommer ikke med noe tullprat om at dette er aktuelt i dag. Vi her i Norge lever i en helt annen virkelighet. Fattigdom er noe vi minnes med litt ubehag at finnes, hver gang vi passerer en tigger på gata. Men det er ikke så lenge siden vi var lutfattige i Norge og halve landet flyktet til Amerika. Det er ikke så lenge siden vi satt og sutta på gråstein og ikke ante at det var svart gull i havet. Det er ikke lenger siden enn at vi kan glede oss over at det ikke er slik lenger og ha en herlig og litt skremmende kveld i teatret."

Oslo Nye Teater skal tilsynelatende være et underholdningsteater hvor man skal slippe å få den påtrengende virkeligheten dyttet på seg. Her kan man gasse seg i sin egen fortreffelighet, unnslippe de masete tiggerne og den i utgangspunktet strengt tatt lite nærværende krisa i Europa for en stakket stund. Men at fattigdommen for teatrets publikum muligens føles fjern, er vel ikke ensbetydende med at ’det ikke er slik lenger’ for resten av Norges befolkning, for ikke å si verden utenfor? På 1980-tallet var det et annet mantra som gjaldt – nemlig ’tenk på de sultne barna i Afrika’. Man skulle spise opp maten sin, uansett hvor mett man var, i solidaritet med dem som ikke hadde mat. Det var nok flere grunner til at den oppfordringen feilet, blant annet den retoriske svakheten ved at ingen barn, noe sted som helst i verden, blir mindre sultne av at jeg overspiser – snarere tvert i mot, kunne man hevde.

Men tar man Telle bokstavlig kunne man jo bli forledet til å tro at alternativet er å peke på de fattige og prise oss lykkelige over ikke å være i samme situasjon. Det må da være mulig å finne en gylden middelvei mellom sultne barn i Afrika-retorikk og det å glede seg over å befinne seg i den ørlille minoriteten mennesker i verden som, i stor grad på bekostning av majoriteten, har en levestandard som ikke er bare er tilfredsstillende, men tidvis regelrett pervers?

Litt lenger ut i forestillingsprogrammet finner jeg riktignok en tekst som utdyper Dickens’ forhold til sin egen samtid, samt én som skisserer opp forholdene i Christiania (Oslo) på samme tid. Selv om noe av Dickens’ suksess består, som Nick Smurthwaite skriver i programmet, i at han ”var særskilt dyktig til å veve inn i fortellingene sine kunnskapen om bred sosial urettferdighet og elendighet på en måte som var akseptabel for leserne”, så bestod Dickens ønske i å vise fram fattigdommen i all sin elendighet akkurat slik den eksisterte.

Jeg er litt usikker på hvor Telles vegring mot å aktualisere Oliver! kommer fra – om den er uttrykk for en underholdningsbasert teaterpolitikk eller om den er ment å ha en subversiv effekt. Sistnevnte blir effekten for min del, da Telles insistering på ikke å aktualisere forestillingen får meg til å se forestillingens aktuelle tematikk. For idet sceneteppet går opp og en samling med små gutter bak lås og slå fyller scenerommet, klarer jeg ikke å se på dem med nesten 200 års avstand. Og når overklassen bokstavlig talt blir stående øverst i scenerommet, hvor de holder et lommetørkle foran nesa (for å beskytte seg mot de fattiges lukt) mens de drikker te og spiser kake – så er det en ekkel følelse av identifikasjon med dem og ikke fattiggutten Oliver som rammer meg.

Jeg er klar over at jeg leser Oliver! med et noe urettferdig blikk her, og selv om forestillingsprogrammet ble utslagsgivende for min lesing, spiller det sannsynligvis også inn i opplevelsen min at jeg hadde Kill them all (Nationaltheatret) og Å gå med Kølle (Black Box Teater) som så ferske forestillingsopplevelser i både kroppen og hodet da jeg så Oliver!. Særlig Kill them all ble med sin iscenesettelse av Europas sosiale og økonomiske krise liggende som et ekko eller en påminnelse om at Dickens’ univers muligens ikke befinner seg fullt så langt unna plysjsetene som man skulle ønske.

Samtidig, på en parallell scene og i tilnærmet medial stillhet, hadde den nyskrevne rapmusikalen Det bare er sånn! urpremiere. Rapperne Emire og Lillebror står bak prosjektet, sammen med manusforfatter og regissør Oda Radoor. Det bare er sånn! Handler om to gutter (Dino og Sharif) som drømmer om å slå gjennom med musikken sin. De tilbringer tiden sin på en litt sliten karaokebar, frem til innehaveren av baren en dag forbarmer seg over dem og gir dem en mulighet til å oppnå drømmene sine. Når den virker for god til å være sann, er det selvsagt også tilfelle, men ikke fordi gutta mangler talent. Neida, det er snarere møtet med en brutal og grisk verden som ikke går helt i de naive guttas favør.

22.februar slapp Emire og Lillebror sin nyeste plate, som har samme tittel som forestillingen og består av mange av de samme låtene som musikalen er bygget opp rundt. I stedet for å være soundtracket til en forestilling ser det ut til at musikalen er et slags visuelt sidespor til albumet. Det bare er sånn! fungerer nærmest som en slags parodi på en musikal, en lek med sjangeren – og forestillingen balanserer mellom et lekent blikk og en mer selvbevisst holdning. Jeg skal ikke påstå at Det bare er sånn! er en voldsomt god musikal, for det er det ikke verken hva gjelder plot eller musikk. Men den er ny og den har et driv – og ikke minst har den noen dansescener som hadde fortjent litt større sceneplass.

Motsetningene mellom de to forestillingene er mindre enn man skulle tro ved første øyekast. Begge skildrer blant annet en hensynsløs og brutal verden. Riktignok kommer Oliver bedre ut av det enn Dino og Sharif, særlig hvis vi ser på klassereiseperspektivet (men siden Oliver opprinnelig kom fra en borgerlig familie, er det vel mer snakk om å returnere til sin rettskafne plass enn noen faktisk reise), og de klarer seg alle tre på grunn av sine gode intensjoner og edle motiver. Det er med andre ord oppbyggelige karakterer vi har med å gjøre.

I utgangspunktet ’kjøper’ jeg denne musikalfordelingen på teatret: urpremiere på en liten scene, og en mer kommersiell satsing på den store scenen. Oslo Nye Teater trenger penger i kassa som alle andre – muligens også mer enn de øvrige institusjonene i hovedstaden. At valget faller på familiemusikalen Oliver! har jeg heller ikke noen innvendinger mot. Jeg synes muligens den konsekvente bruken av groviser og underbuksehumor som underholdning for de voksne er slitsom. Men begge musikalene byr på flere fremragende sceneprestasjoner, som de allerede nevnte dansesekvensene i Det bare er sånn! – samt Henriette Faye-Schjølls rollefortolkning av Bet i Oliver!.

Oliver! gir meg likevel en emmen smak i munnen, og jeg er fortsatt usikker på hvordan jeg skal tolke Telles tekst i forestillingsprogrammet. I disse dager er det ikke bare Oslo Nye Teaters struktur som skal avgjøres, men også hvem som skal sitte i sjefsstolen fra og med 2014. Det har vært mange forslag til driftsmodeller og kunstnerisk kurs, og om jeg skal komme med enda et innspill til denne debatten, må det være at jeg ønsker meg et teater som ikke ønsker å løpe bort fra virkeligheten.

Fremtiden er høyst usikker, ikke bare for Oslo Nye Teater, og vi kan bli sittende og sutte på en gråstein igjen fortere enn vi aner.