Jakten på essens

Den varme lukta av ull og stall slo mot meg som en vegg idet jeg kom inn i andre etasje i Terminal B i Kirkenes. Det var et frampek på hva som skulle komme, for veggene og gulvet i det lille rommet viste seg å være dekket av klaser med saueull, de var lagt tett i tett slik at de dannet heldekkende tepper. I midten sto en benk man kunne sitte på, mens tradisjonelle barne- og vuggesanger ble spilt av fra et sted bak ulla. Sangene, som var på russisk, finsk og norsk, var dempet og smøg seg liksom innpå meg mens jeg satt omkapslet av myk masse.

Umiddelbart oppsto en følelse av ro. Britt Hennie Halvorsens ullinstallasjon blokkerte verden utenfor og etterlot meg i en varm og trygg tilstand. Et grunnleggende behov ble dekket, helt i tråd med festivaltema for Barents Spektakel 2021: Det essensielle.

Bunnen av behovspyramiden I tillegg til varme og ly, lå et annet elementært behov til grunn for flere av festivalens programposter: Mat. Kunstner Matti Aikio hadde satt opp en rekke fotografier, videoverk og tekster som forklarte hvordan urfolk, med fokus på samer, utnytter naturressursene til å livnære seg på en bærekraftig måte. Duoen Kvae og Bark (Karoline Sætre og Øyvind Novak Jenssen) tilbød levering av egenkomponerte, lokale matretter sammen med poetiske refleksjoner rundt maten og naturen den var hentet fra. For å benytte seg av tilbudet måtte man ringe Taxi Take Away hvorpå kunstnerne kom på døra med bestillingen, eller man kunne hente den selv ved taxisentralen.

Inne i Samfundshuset belyste Anastasya Kizilova fraværet av føde med installasjonen Hunger Kitchen. Et bord med matbiter visualiserte den groteske utsultingen befolkningen i Leningrad ble utsatt for under andre verdenskrig. Med utgangspunkt i en leningraders dagbok ble det skapt et bilde av hvor lite mat familien hadde tilgang til under beleiringen. Bagatellmessige mengder brødbiter, sukker og te var blant innholdet som var sortert utover bordet etter hvilken dag det ble fortært på. Enkelte dager var helt fri for mat. På julaften ble det spist suppe laget på vann og krutonger. Før jeg nådde enden av bordet hadde både mora og kona til dagbokskriveren dødd.

Digitale møteplasser Noen steg oppover i Maslows behovspyramide møter man på sosiale behov. Barents spektakel har, som de fleste festivaler, vært et møtested for mange. Særegent for denne festivalen er forholdet til nabolandet Russland, som når grupper av russiske frivillige og kunstnere krysser grensa for å bidra. Sånn sett var årets festival annerledes enn tidligere. Digitale løsninger, som strømming av konserter og kunstnersamtaler fra store tv-skjermer på torget i sentrum, skulle bøte på konsekvensene av reiserestriksjonene. Noen lengre stans ved skjermene var ikke så fristende i tjue minusgrader, men den nærmest kontinuerlige strømmingen var en direkte og offentlig påminner om at her foregår det vitterlig festival, til tross for pandemi.

Kommunikasjon over grensa trenger heller ikke å skje verbalt. Samarbeidsprosjektet Light Telephone var en interaktiv installasjon hvor befolkningen i Kirkenes kunne sende lyssignaler til Murmansk. Ved hjelp av pedaler valgte man farge og form på lyset som ble kastet langs fasaden på en stor bibliotekbygning i den russiske byen. På samme måte blinket russernes lysshow i vindusrekka på en industrihall på en høyde over Kirkenes. Liveopptak på begge sider av grensa gjorde at partene kunne se hverandre mens de håndterte pedalene. Formelen var enkel, men fengende – til og med rørende, de to byenes tette naboskap tatt i betraktning.

Skjulte lydrom Sammenlignet med fjorårets festival var det færre scenekunstvisninger i år. Selv om flere av programpostene inneholdt performative elementer, var en prosessvisning av Samovarteaterets kommende Skår – av tro, håp og kjærlighet den eneste teater- og danseforestillingen. Antallet publikummere som fikk være sammen med utøverne i det gamle, brannskadede kulturhuset Malmklang var svært begrenset, men visningen ble også projisert på byggets yttervegg. Samspillet mellom de to utøverne og det trange, litt herjede rommet vi befant oss i skapte en lun og uhøytidelig atmosfære. Det å vise deler av en uferdig forestilling kommer samtidig med forbehold som gjør det vanskelig å skulle mene så mye om den som kritiker. Jeg antar at Samovarteateret hadde vist en ferdigstilt forestilling under normale omstendigheter.

Et annet prosjekt, Lydstua, kom derimot styrket ut av situasjonen. En liten paviljong var kledd med det som lignet molton-tepper, med varmelamper og pledd på innsiden. Her kunne man sette seg ned for å lytte til avspillingen av musikkstykker hvor flere hadde blitt komponert under karantene. Det å oppdage paviljongen, som befant seg et lite stykke unna festivalens hot spots, og bli så lenge man ønsket – ofte mutters alene – bød på en konsentrert og skreddersydd opplevelse. Kanskje var forhåndsinnspillingen, beliggenheten og publikumsbegrensingen korona-tilpasninger, men de opplevdes helt sentrale for prosjektets særegenhet. Lydstua sto igjen som et eksempel på at man kan skape fullverdige kunstopplevelser også under krevende omstendigheter.

Faglig fravær Jeg skulle gjerne sett at festivalen gikk dypere inn i en kunstnerisk drøfting av det essensielle. De strømmede Transborder Café-samtalene med titler som Hva skal vi leve av (i nord) og Det gode liv: Hva skal vi leve for (i nord) kunne med fordel ha tatt utgangspunkt i festivalkunsten og satt denne inn i en større kontekst. Da hadde man også fått en arena for felles refleksjon rundt festivalinnholdet. I stedet handlet samtalene om idrett eller næringsvirksomhet i Barents, temaer jeg opplevde som nokså adskilt fra festivalens tematikk. Samtalene var også preget av banale betraktninger rundt hva som gjør en lykkelig, som å “følge drømmen” og “sette pris på enkle gleder”. Zoom-symposiet Det gode liv løftet for så vidt tematikken med et par interessante bidrag fra internasjonale forfattere, kunstnere og akademikere. Noen av foredragene var imidlertid høytflyvende og bredpenslede utlegginger om problematikker som kan sorteres under paraplyen antropocen, spekket med noe som lignet tilgjort akademisert språkføring.

Det å koke ned festivaltemaet til å handle om det som er essensielt er en måte å analysere vår pandemipregede hverdag på. Sånn sett blir festivalen aktuell. Likevel, hva som er grunnleggende nødvendig for mennesker er et interessant spørsmål uavhengig av covid-19. Barents spektakel 2021 var best da de greide å formidle tidløse innsikter på en overbevisende måte uten å bli fastlåst i et etter hvert så velkjent korona-narrativ.