Foto: Haugesund Teater. Scenografi og kostyme: Signe Gerda Landfald. Lysdesign: Simon Alvsvåg

Jakt etter håp på dypet

Haugesund Teaters Ubåt tør å la publikum dykke dypt.

Flere teatre har valgt å åpne med barneforestillinger som første visning for publikum etter korona-nedstengingen. Det min fireåring husker aller best fra Jakob & Neikob på Det Norske Teatret nylig, var at teatersjefen i sin tale før premieren sa at de ønsket å spille teater for barn da teatret åpna igjen! Dette har hun fortalt om til mange i ettertid – «de ville spille for barn aller først!» – og jeg skjønner hennes begeistring. Det var skikkelig stas, og viser med tydelighet at kunst for barn er et satsingsområde.

Også Haugesund Teater benytter første anledning til å møte publikum ansikt til ansikt etter nedstengningen med ei sterk barneforestilling. Gunnar Eirikssons nyskrevne Ubåt handler passende nok om å lete etter håp i en dyster tid. Men de store ordene blir heldigvis til noe langt mer enn floskler. Til det er de kunstneriske grepene for ambisiøse, bevegende og forbilledlig uforutsigbare.

Sår science fiction
Eiriksson debuterer både som dramatiker og regissør med Ubåt, og fortellinga er sjangertro science fiction-dystopisk: Polisen har smeltet. Hele verden er under vann, og lufta over vann er giftig. Nede i en ubåt lever Pappa og hans tiårige datter Argentina sammen med den elektriske ålen Lugar. Og som vanlig i science fiction savner barnet i fortellinga en forelder. Mammaen til Argentina forsvant mens hun bygde en tidsmaskin, og nå er Pappa, Argentina og Lugar på tokt etter «reiseklumper» som kan ferdigstille tidsmaskinen så de kan bruke den til å finne Mamma igjen.

På veien dukker den mystiske vikingkvinnen Stein Langøks (ja, du leste riktig) og den vennlige roboten Anon opp, begge med sine respektive agendaer. De bringer både komikk, forviklinger, uhygge og varme til fortellinga – og blir viktige brikker i historiens utvikling.

Forestillinga rommer etter hvert mange tematiske tråder, slik det ofte er i moderne barneunderholdning. Men i Ubåt virker disse trådene mer motiverte enn den utbredte tendensen til forvikling for forviklingens skyld. At forestillinga varer over en hel klokketime, hjelper til at de mange temaene får feste seg hos publikum. Det er deilig å oppleve barneteater som tør å la oss forbli en stund i det mørke, såre og skumle – lenge nok til at temaene får etablert god klangbunn.

Glitrende
I dette spiller scenografien og lysdesignet en viktig rolle. Scenograf Signe Gerda Landfald og lysdesigner Simon Alsvåg har kreert et ubåt-scenerom der både utøvere og publikum er lukket inne når luka skalkes. Det oppleves både dunkelt og litt klaustrofobisk, men veies opp av at det kommer noe som ligner vannfiltrert lys fra taklukene. I tillegg er det mange spennende, glitrende innretninger å hvile øynene på.

Selv om Ubåt lener seg mye på det verbale, får det audiovisuelle ofte spille førstefiolin – og er sterkt medvirkende som både stemningsskaper og forteller. Det nikkes forsiktig mot Cirka Teaters visuelle formspråk, hvor intrikate lydunivers og skulpturelle installasjoner ofte står i sentrum. Men det avgrensede rommet i ubåten skaper en mindre storslagen og mer intim affære.

Scenografien, lyden og lyset er intrikat og godt avstemt med kostymene. Samtidig blir estetikken ikke enhetlig eller lukket; det dukker opp mange nok overraskelser fra både karakterer, kostymer og lysdesign til at interessen holdes oppe.

Gammelnorsk nerve
Mens publikum ledes inn i ubåten, sitter pappaen og spiller på et pumpeorgel som er integrert i kontrollpanelet til båten. Når alle er om bord og luken er skalka, begynner han å synge en slags prolog til forestillinga. Litt etter litt blir vi presentert for de andre figurene i et svært godt utviklet rollegalleri.

Avhengig av alder på oss i publikum identifiserer vi oss lett med enten 10-årige, ivrige Argentina eller den fortvilte Pappa – de to er lekent og kjærlig framstilt av Marina Popovic og Henrik Bjelland. Ane Skumsvoll er herlig skummel og uforutsigbar som vikingen Stein Langøks med en presis islandsk/gammelnorsk aksent. Enkelte av barna i publikum kryper skjelvende sammen bak foreldrene når det formelig lyner av villskap fra Skumsvolls øyne. Hun blir etter hvert varmere i framtoninga, så også de reddeste barna holder ut å befinne seg tett på henne inne i ubåten. Men fortsatt er det uforutsigbare ved henne bevart, og slik beholdes mye av nerven i spillet.

Pudding til fingerspissene
Roboten Anon dukker opp i ubåten etter først å ha satt seg fast i filteret på den. Med blekt ansikt og vennlige, kontrollerte bevegelser er Lars August Jørgensens Anon som en Tilda Swinton-aktig åpenbaring. Anon er en slags ydmyk og reddende engel som blir en viktig del av fellesskapet på båten. Flere scener mellom ham og Argentina er preget av enkelt, men oppfinnsomt og effektivt fysisk spill. Varmen brer seg raskt fra de to og over på publikum. Gitt science fiction-settinga tar jeg meg i å vente på avsløringen av at de to barnekarakterene egentlig er ukjente søsken, men Haugesund Teater har heldigvis klart å holde seg unna de mest forslitte sjangermarkørene.

Sist, men ikke minst, må Rikke Westerlund Lies prestasjon som den elektriske ålen Lugar trekkes fram. Med et dirrende kroppsspråk går hun opp i en høyere enhet med det underlige moppeaktige kostymet. Hennes sprell er ofte en comic releaf skapt av en perfekt miks av uutgrunnelighet, nervøsitet og handlekraft. Det eneste ordet hun kan si er «pudding», og det er imponerende hvor mange ganger dette kan brukes som vits uten at det blir utmattende.

Alt beviser at både regi og spill er preget av godt utviklet fingerspissfølelse. Premieren på Ubåt skulle egentlig være i april. Kan det hende at utsettelsen ga de fire skuespillerne ekstra god tid til å fordype seg i rollearbeidet?

Økosorg som treffer
Men det er i det store og hele de scenene hvor scenografi, lys, lyd, musikk og skuespillernes mimikk og kroppsspråk får tale som setter seg best hos publikum. De lange, kronglete monologene er det vanskeligere å engasjere seg i – innimellom skygger de nesten for innlevelsen i historien.

Og det er som om dette kommenteres også i manus: «Det der skjønner jeg ingenting av!» sier Stein Langøks etter en lang prateregle fra en av medspillerne.

Det mest imponerende er som sagt at manus, regi og spill ikke viker unna virkelig alvorlige temaer. Økosorg, savn etter familiemedlemmer og foreldres utilstrekkelighet når det kommer til å beskytte sine barn, blir behandlet på en måte som virkelig fester seg. Alle karakterene har en sårhet ved seg, bak det skumle, lekne eller komiske. Spesielt Henrik Bjelland må berømmes for måten han framstiller pappaens ivrige forsøk på å skape en lys hverdag for datteren på. Når fortvilelsen over å komme til kort blir synlig, treffer det rett i mellomgulvet.

Men alt er ikke mørkt. Uten å røpe for mye, byr slutten på frisk luft ned i lungene, ny giv og en fysisk merkbar motivasjon for å kjempe for det vi har. Her møter også skuespillerne publikum direkte i et samspill preget av finesse og friskhet. «En fortelling om å flyte og synke samtidig», skriver Haugesund Teater selv om Ubåt. Det vil jeg si er en svært passende beskrivelse.

Teksten er publisert i samarbeid med Periskop – kritikk av kunst for barn og unge. 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER