Ja, det er lov å spise på rekvisittene

Seanse – Senter for kunstproduksjon og Teaterhuset Avant Garden gikk i år sammen om å presentere årets Småkunstfestival, en scenekunstfestival med teaterforestillinger for barn fra null til seks år. I oppstartsåret 2012 ble festivalen holdt i Oslo i samarbeid med Dansens Hus og i 2015 ble den arrangert i Ålesund som et samarbeid med Høstscena.

Festivalen får en viktig funksjon for byen når den nå, i sitt tredje år, er lagt til Trondheim. Her mistet man nemlig i 2015 en viktig arena for visning av nyskapende scenekunst for barn og unge: Teaterhuset Avant Gardens tidligere satsning på denne type scenekunst, Den unge garde, en festival som i 2013 ble slått sammen med teaterhusets andre scenekunstfestival, Bastard, ble avviklet dette året. Enkeltstående barneforestillinger har riktignok fått plass på teaterhusets ordinære program siden da, men det helhetlige og overskuddspregede inntrykket som en egen festival kan gi oppleves unikt. Ekstra gledelig er det at flere av Småkunstfestivalens forestillinger henvendte seg til barn under tre år, da jeg har inntrykk av at oppsetninger for denne aldersgruppen ofte er å regne som mangelvare.

Årets festival fylte dermed et tomrom. Ikke minst var det forfriskende med de internasjonale programpostene – slik programmering er helleri alle fall ikke hverdagskost for de minste. Siden de norske forestillingene enten har vært vist før (Firkantskogen av Ompaniet), er en videreutvikling av eksisterende materiale (Baby Becomings av Teater Fot) eller er i en utviklingsfase ennå (Cirka Teaters Inn, opp og bortover), vil jeg i denne teksten fokusere på de internasjonale teaterstykkene.

Canadiske camping-dronninger Fra Canada var teaterkompaniet Corpus representert med forestillingen Camping Royale, om to jålete, barokke dronninger som lar sine kongelige nykker få bryne seg i møte med skog og mark. Forestillingen skiller seg ut blant festivalens øvrige programmering: Den har et tydelig, lineært narrativ som den er avhengig av at barna forstår og aksepterer, og selv om de inviterer til interaksjon så er det utelukkende på forestillingens premisser.

Noen ganger kunne det virke som at de selvopptatte dronningene fylte rollen sitt litt for godt – det var som om det unge publikummet kom litt i andre rekke når interaksjonen mellom de to var på sitt aller mest intense. Da skuespillerne tok i bruk en nokså stor sceneflate og deler av handlingen skjedde omtrent fem meter unna den fremste publikumsrekka fremsto forestillingen distansert rent fysisk. Det gjorde at det nok kunne være noe krevende for de yngste i sin målgruppe (vagt betegnet som «fra tre år og oppover»), og selv om det har sine vittigheter og enkelte snedige scenografiske løsninger, ble jeg ikke helt overbevist om at det egentlig traff publikum.

Tilrettelagt, men åpent Det er kanskje ikke så uvanlig at barneforestillinger, sikkert også som et resultat av velment formidlingsglede, blir ilagt en vid målgruppe. I utgangspunktet virket det også som om Traffic Light var overambisiøs i så måte. Forestillingen, som er laget av den nederlandske kunstnerduoen Wiersma og Smeets, er beregnet på barn i aldersspennet tre til ni år. Imidlertid tror jeg at forestillingen i kraft av sin svært kreative utførelse, som tok i bruk mange analoge duppedingser og lure løsninger, makter å appellere til barn i begge endene av skalaen. Den Flåklypa-aktige estetikken virket i alle fall å sjarmere både barn og voksne som satt i teatersalen. Gjennom utstrakt bruk av lys, farger og lasere har Wiersma og Smeets skapt en forestillingsverden som inviterer publikum inn, og som samtidig engasjerer dem til å forme sitt eget narrativ ut fra de visuelle sporene forestillingen byr på. Med sitt teaterfaglige feinschmeckeri er Traffic Light den forestillingen som imponerte meg aller mest under festivalen.

Svenske Dalija Acin Thelanders interaktive drømmeverden Garden of Spirited Minds henvendte seg på sin side mer strategisk til det aller yngste publikummet, de under ett år. Forestillingen tok form av en romlig sanseopplevelse, som varte i tre timer i strekk hvor man kunne komme og gå som man ville. Publikum entret et scenerom badet i duse rosa- og lillafarger, hvor stillferdig ambient-musikk klukket svalt over høyttalerne. Dansemattene innbød umiddelbart til krabbing, mens skulpturelle, stofflige objekter hang fra taket. Diverse mindre objekter med myke kanter lå strødd på gulvet, og to dansere iført gulltights beveget seg smidig gjennom rommet. Presentasjonen ble belønnet med begeistrede hvin fra småungene som var til stede. Her fikk de selv velge hvor aktive de skulle være, og hvor de skulle rette sin oppmerksomhet. Det var nok å se, høre og ta på, uten at det på noen måte fremsto invaderende.

Faglig forankring Det er ingen tvil om at Småkunstfestivalen tar ungene alvorlig. Under festivalen ble det også arrangert et faglig seminar, med blant annet foredrag av Katherine Morley, stipendiat ved universitetet i Manchester. Hun presenterte sitt forskningsarbeid innenfor spedbarns respons på musikalsk stimuli. Ifølge Morley er ikke babyer i stand til å «blokkere» eller rangere inntrykk og således velge hva de skal forholde seg til. De er programmert, så å si, til å skulle ta innover seg og lære seg alt. Kanskje er det en slik innsikt som ligger til grunn for at Garden of Spirited Minds fungerte såpass godt, for i denne forestillingen spilte alle elementene på lag og skapte et sømløst helhetlig univers – som en slags totalkoreografi.

Morley fremhevet også betydningen av å fortelle publikum nok, men ikke for mye når man lager teater. Dette gjelder også for de aller minste barna, for selv om de ikke er innforstått med scenekunstens «publikumskontrakter» på samme måte som voksne, har også de evnende bør også få muligheten til å skjønne sammenhenger og fylle inn tomrom selv. Initiativ som Småkunstfestivalen legger til rette for at små barna får øvelse i nettopp det å skape mening og forbindelser, tolke visuelle element og reflektere over egne opplevelser på lystbetont og kreativt vis. I Traffic Light, for eksempel, lærer ungene å koble non-verbale, visuelle inntrykk opp mot handling og emosjoner. Uttrykk som i utgangspunktet er nokså abstrakte, som Traffic Lights projiserte fargeflimmer og dansen i Garden of Spirited Minds, kan fungere som et springbrett for videre assosiasjoner som styrker barnas forestillingsevne. I dag, hvor estetiske fag i stadig større grad nedprioriteres i skolen, fremstår dermed initiativ som Småkunstfestivalen desto mer meningsfulle og viktige.