Othello – Den Nationale Scene 2015 Foto: Foto_

It’s a man’s world

Ved å gjøre Othello til en hvit mann åpner Stein Winges oppsetning av Othello opp for en refleksjon om hvilket mannssamfunn Othello er en del av, skriver Grethe Melby.

Det er en krigsskadet Othello vi møter i Stein Winges oppsetning på Den Nationale Scene i Bergen. Amerikanske Bill Pullman gjør rollen som en aldrende kriger, røft kledd i sort, metall og brunt lærbelte og tunge vernesko. Han halter rundt med sin forkrøplede hånd. Språklig knoter han også, og vekslingene mellom engelsk og norsk understreker – slik intensjonen også har vært – hvor lett det er å misforstå, eller å ikke forstå over hodet, hva det er som egentlig foregår.

At Pullmans Othello er helt “hvit” er forøvrig ikke riktig. På brystet har han tatovert inn et budskap i arabiske tegn, og hele fremtoningen bærer bud om et liv levd i ørkenkrig snarere enn et liv på sjøen. Hans utseende kan gi oss assosiasjoner til kurdisk gerilja eller syriske opprørere og det stiller han i kontrast til hans venezianske krigskolleger Iago (Jan Sælid), Cassio (Frode Bjorøy), Roderigo (Pål Rønning) og Montano (Gard Frostad Knudsen). Kledt i hvite marineuniformer diskuterer de militærstrategi sammen med en dresskledd Doge av Venice (Kim Kalsås). Sånn sett plasseres vi fortsatt i skjæringspunktet mellom Europa og Midtøsten.

Filmspråk
I begynnelsen henvender stykket seg til oss ved hjelp av filmens språk: Krigens strategier legges ved hjelp av et kart som er projisert på gulvet, grønnfarget, slik vi gjerne kjenner det fra utallige filmer og fjernsynsserier. Også kjærlighetens språk formidles i åpningsscenen som en slags filmscene: Othello og Desdemona, der Desdemona spilles av Siren Jørgensen, kan sees bak et forheng av gull. Stående på knærne i en seng kjærtegner de hverandre og prøver ut måter å erklære hverandre sin kjærlighet på. Det går på engelsk og norsk, men det er helt klart noe hollywoodsk over scenen, og den oppleves som litt tam, krøkkete, klønete, ja nesten litt for pinlig.

Utenfor står Iago i mørket og skaper dårlig stemning. Når Othello endelig møter han etter å ha sagt farvel til sin kjære er tonen mellom dem gemyttelig, men Iago blir igjen på scenen et lite øyeblikk for å fortelle oss at han hater Othello. Akkurat dette øyeblikket kunne man med fordel ha dvelt mye lenger ved. Da ville man ha dratt større nytte av det som er teaterets fordel, nemlig at det foregår her og nå, sammen med publikum. Dersom Jan Sælid hadde fått mer tid på seg, kunne han ha etablert en sterkere relasjon til sitt virkelige publikum. Tross alt er det vi som er denne karakterens nærmeste fortrolige. Ingen kjenner hans lumske planer bedre enn oss. Men muligheten til å gjøre oss til medansvarlige freses altså for raskt vekk. Det er synd, men kan rettes på etter premieren.
Men ta det med ro. Publikum får tiden tilbake senere – både ved at Sælid roer tempoet ned og viser oss en Iago som er såret, bitter og full av selvforakt, nærmest passiv agressiv i sin tilsynelatende vilje til å hjelpe alle andre enn seg selv. Han er mer improviserende enn kalkulerende, noe som gjør at det går an å få en viss sympati med ham, og det er i seg selv en styrke ved forestillingen.

Rasisme og fremmedfrykt
Også andre steder i fremføringen finner vi gode og stillestående øyeblikk, som når Cassio i Frode Bjorøys skikkelse sitter sammen med Desdemona og Emilia og ikke helt vet sine arme råd – eller hva han skal si – og dermed også lar være å si noe og heller lar tausheten tale for seg selv.

Hvis bare Othello hadde holdt seg til krigens regime hadde det muligens gått ham godt. Men som vi vet vil Shakespeare det annerledes. Og det er når Othello beveger seg fra krigens verden over mot det sivile liv, med sine regler og sine spill, at han ikke lenger er på hjemmebane. Hvit hud til tross, her er rasismen og fremmedfrykten like fullt til stede. Ved å innlede et kjærlighetsforhold til Desdemona, denne av det venezianske samfunnets fineste unge kvinner, er han virkelig i ferd med å entre fremmed territorium. For selv om Othello fremstår som en gammel og herjet mann, er han likevel en ung og naiv elsker. Han er en fårete kløne, en idiot i ordet rette forstand: Han kan muligens noe om krig, men han aner lite om spillereglene i kjærlighetslivets politikk.

Brutal integrering
I Winges oppsetning foregår det en brutal integrering av Othello, og her er det ikke Iago men Desdemonas far, Brabantio, som legger premissene. Othellos første møte med det sivile samfunnets regler er når Brabantio, spilt av Karl Boman Larsen, hevder at Othello har stjålet hans datter. Gjennom stykket møter vi denne påstanden – at de fremmede overtar vårt land – en påstand som vi forøvrig ikke er ukjente med i vårt eget samfunn. Men i hvilket samfunn kan et menneske, en ung kvinne, bli “stjålet”, som om hun var en ting, en gjenstand? Vi vet at det kan snakkes slik i vår egen verden, og det snakkes slik også i Shakespeares Venezia, Othellos nye hjemland. At Desdemona har en egen fri vilje, betviles av det maskuline fellesskap. I stedet fremsetter Othellos nye kamerater teorien om at han har benyttet seg av trolldom for å vinne Desdemonas hjerte. Othello er den eneste som tror Desdemona på hennes ord, og ber henne selv bevitne sin kjærlighet, noe hun også gjør foran krigsherrene. Dermed skifter hun “herre” – hun er ikke lenger sin fars, men tilhører sin mann, og er slett ikke sin egen.

I tillegg lærer Othello leksa si: Kan Desdemona svike sin far, til fordel for han, er det i seg selv en karakterbrist, for det betyr at hun kan svike Othello i neste runde. Dette er kjernen i stykkets tragedie: Samfunnets kvinner er menns eiendom, noe som ikke problematiseres av stykkets menn. Men Winge lar Iagos hustru Emilia tematisere det, på en måte som er sår og brutal i all sin maktesløshet. Og denne tragedien evner Ane Skumsvoll som Emilia å løfte frem på en fremragende måte.

De tre kvinnene
La oss derfor fokusere på kvinnene i stykket: Siren Jørgensen passer til rollen som Desdemona, med sin spinkle kropp, lyse blonde hår og forfinede bergensdialekt og er i og for seg en god casting. Men det er først når hun sees sammen med de andre kvinnene hun blir mest interessant. For der Desdemona er lys og spinkel, og nesten litt flat og kjedelig, er Emilia frodig, vakker og morsom, men også med et mørke og en sorg som grenser til det direkte farlige mot slutten. I en av stykkets scener tar hun et kvelende halsgrep på sin unge venninne og forklarer henne med omsorgsfull brutalitet at selv om menn skriker opp om ære, så er det retten til å bestemme de mener. Likevel maner ikke Emilia til opprør, hun bare forklarer livets realiteter før hun deretter legger forholdene til rette for Othellos drap og bokstavelig talt rer sengen. Ingen vet så godt som Emilia hvordan mannsmaskineriet fungerer. Hun vet at det som skjer kommer til å skje. Emilias rolle som tilrettelegger for Othello synliggjør hvordan selv den som er undertrykket kan undertrykke.

Sammen med stykkets tredje kvinnerolle, Bianca, spilt av Susann Bugge Kambestad, utgjør disse tre kvinnene et triangel som bidrar til å styrke det blikket som ønsker å se etter noe mer enn det vi pleier å se når vi ser Othello. Bare måten Bianca introduseres for oss på, som en kvinne som befinner seg mellom scene og sal før stykkets begynnelse, åpner opp for en lesning av stykket der hovedpersonen blir mindre tydelig mens selve logikken i samfunnet Shakespeare beskriver kommer tydeligere frem. Allerede når publikum entrer salen for å finne sine plasser står en ung kvinne på scenen, kledt i gult, og tegner med kritt på veggene. Tegningen likner en slags “primitiv” figur, slik vi for eksempel kjenner de fra afrikanske masker eller hulemalerier. Mens publikum sitter der og venter, før teatersjefens stemme over høytaleren skal fortelle oss at vi må huske å skru av mobiltelefoner og at det verken er tillat å fotografere eller gjøre lydopptak, lar regissør Winge og scenograf og kostymedesigner Tine Schwab oss få vite at her blir noe sagt, selv om det ikke blir formidlet verbalt. Det å bruke Bianca slik, denne kvinnen som sannsynligvis aldri kommer til å bli gift, selv om hun aldri så mye tilfredstiller soldaten Cassios behov for nærhet og seksuell kontakt, forteller oss at selv om hun har samfunnets laveste rang, er hun fortsatt et menneske med egne tanker.

“Rett fra Hollywood”
Det går selvsagt an å problematisere det kunstneriske valget som er gjort i en kulturpolitisk kontekst, ved å peke på at når det finnes så få roller der hovedrolleinnehaverens hudfarge står så sentralt, så er det feil å gi rollen til en som representerer majoriteten. Men samtidig er det på sin plass å minne om at god kunst gjerne bryter med konvensjoner og forventninger, nettopp for å fremprovosere brudd i vår forståelse av en klassisk tekst slik at oppsetningen ikke bare blir en rituell hendelse, men kilde til ny forståelse. Langt på vei mener jeg at Winges oppsetning legger forholdene til rette for det, og denne kritikeren har altså grepet sjansen. Samtidig er det noe litt sjarmerende konvensjonelt over forhåndsomtalen som har blitt orkestrert av teaterets informasjonsavdeling.

Det er liksom noe stort at en amerikansk skuespiller setter så stor pris på en av våre egne regissører at han trosser agenters hoderystende advarsler og velger å bruke tiden sin i Bergen, Norge. Vi som er vant til at store popstjerner stadig gjester Koengen, vet at ofte er det fordi vi betaler godt eller har noe annet verdifullt å by på. For teateret sin del er det verdifullt å hente kredibilitet fra det store utland og kunne begrunne egen storhet med at store stjerner har spilt her.

Samtidig er det nettopp i Norge Pullman kan gjøre rollen Othello, en rolle som er en sjelden juvel for en hvit amerikansk skuespiller. Naturligvis blir en slik transaksjon en win-win-situation. Samtidig er det interessant når to eldre herrer med lang fartstid på teaterscenen får stikke hodene sammen og tenke nytt, og det skader ikke at landets egne unge skuespillere får bevise at de slett ikke ligger tilbake for den fine utlendingen vår. Det blir ikke bare bare en win-win, men også en win-win-win, så markedsføringsmessig er dette selvsagt god strategi. Samtidig gjøres ikke god markedsføring med strategi alene. Ingenting av dette ville ha fungert dersom ikke den unge garde med norske skuespillere faktisk leverte. I dette stykket leverer de, og da særlig Ane Skumsvoll i rollen som Emilia.

RELATERTE ARTIKLER +
KOMMENTAR
  • Eva Marianne Rønning :

    Othello spilles på Den Nationale Scene i Bergen. Amerikanske Bill Pullman spiller Othello. Ane spiller Emilia. Hør hva som skrives i Scenekunst. “Ingenting av dette ville ha fungert dersom ikke den unge garde med norske skuespillere faktisk leverte. I dette stykket leverer de, og da særlig Ane Skumsvoll i rollen som Emilia.” Hurra, Ane!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER