Bodø Sinfonietta

Iscenesatt musikk

Når det kunstneriske teamet rundt Bodø Sinfonietta lager en produksjon med musikk og tekster av Kurt Weill og Bertholt Brecht, blir det alt annet enn en tradisjonell konsert. Det krever sporty musikere.

– Med en viss iver, dere, med en viss iver!

Regissøren instruerer de klassisk skolerte musikerne i hvordan de skal føre seg på scenen i innledningen til Kurt Weill og Bertholt Brechts Mahagonny Songspiel. Rett før har de øvd på å juble entusiastisk når sangeren med en sterk tysk aksent foreslår en fest.

– Det er viktig at dere er med på å dra publikum inn i salen igjen og er med på å lage feststemning før denne delen, ok? Ikke mist holdningen mens dere setter dere på plassene deres.

Anders Alterskjær ser på mens musikerne strømmer inn i konsertsalen, som for anledningen er gjort om til en slags bar med runde cafébord i stedet for stolrader. Musikerne hoier i glad forventning, og regissøren nikker fornøyd. Alterskjær har brukt mye tid på å lære seg hvordan man instruerer scenekunstnere som ikke er vant til å bli instruert.

– En klassisk skolert musiker er selvsagt ikke trent i å spille teater, så det er viktig at vi først oppnår en viss trygghet. Og så er jeg opptatt av å ikke ha altfor ferdige konsepter så jeg ikke trer alt ned over hodene deres. Jeg ser an oppsetningen og bruker musikerne i enkle tablåer. Kommunikasjonen er viktig, og å kjenne til arbeidsrammene. Det er veldig forskjellig fra teatret. I et orkester går alle hjem presis klokken 16, forklarer han.

Ikke påtvunget
Orkestersjef Håvard Vegge forklarer at varsomhet er en dyd.

– Det er fremmed for en orkestermusiker å skulle ta regi og å skulle forholde seg til noe annet enn noter og dirigent. Nå har jo disse musikerne gjort liknende ting før, og regissøren er flink til å ikke pådytte folk oppgaver de ikke klarer. Han sier for eksempel at ”om noen av dere kan være med ut og prate med publikum i pausen og skape feststemning, gir det en god effekt”, han sier ikke at alle må.

Produksjonen  er utsolg, Alterskjær, og vel så det. Har Brecht og Weill en stor fanskare i Bodø?

– Det kan vel ikke akkurat kalles publikumsfrieri å sette opp de to. Og det er ikke slik at vi lager musikkteater og ikke ren konsert for å gjøre stoffet lett tilgjengelig. Det er en kunstnerisk idé. Kulturhuset har drevet god PR. Og kanskje folk har erfart at det blir en annerledes type forestilling når vi i kjerneteamet lager noe?

Med i kjerneteamet regner regissøren Geir Johnson, kunstnerisk rådgiver for Bodø Sinfonietta, pianist Sveinar Aase og dirigent Cathrine Winnes Trevino. For et år siden satte nøyaktig den samme gjengen opp en promenadekonsert med musikk – og kanskje noe mer ukjente tekster – av Erik Satie. Den gangen ble publikum distrahert i sin kunstopplevelse av en iscenesatt uhøflig avbrytelse av duettspillende pianoelever, en konsert som strakte seg over tre lokaler innefor Kulturhuset i Bodø og en dirigent i tennisskjørt.

En tidsreise
Den gangen var temaet Paris på 1920- og 30-tallet, nå vil teamet flytte oss til Berlin i 1933 rett før Hitlers maktovertakelse. Weill- og Brecht-oppsetningen er den andre i en trilogi som teamet planlegger.

– Vi ønsker å gi publikum både en smak av en spesiell ting og et spesielt sted, sette dem inn i en sinnsstemning, samtidig som vi lager en kontemporær kommentar. Brecht er jo politisk. Men jeg har vært varsom og unngått de mest innlysende kommentarene.  Det er fristende å legge inn en Wall Street-demonstrasjon med plakater og alt, men dette skal også være en reise i tid, og da passer det ikke. Dessuten er en klassiker en klassiker. Jeg opplever av og til en desperat higen etter å gjøre alt kontemporært.

Hvorfor er det ikke flere som driver med denne typen – skal vi kalle det cross over-scenekunst? Eventuelt musikkteater, siden det er Brecht?

– Det er blitt en nisje for meg. Det er nybrottsarbeid, men jeg håper det kommer flere til. Men det er krevende og dels konfliktfylt fordi to verdener møtes. Du kan ikke automatisk overføre det du kan fra den ene til den andre verdenen.

Utfordrer publikum
Det er ikke bare musikerne og skuespillerne som får brynt seg i produksjonen, også publikum blir utfordret.  Avbrytelser, høylytt, uhøflig gjesping fra salen – alt planlagt og regissert, men det blir ikke nødvendigvis oppfattet slik av publikum i det første øyeblikket, som gjerne reagerer med å hysje.

Dere leker med publikums rolle – hvordan fungerer det? Du er ikke redd for å gjøre dem usikre?

– Det passer jo godt inn i Brechts Verfremdungsteori, humrer Alterskjær.

– Vi har med noe liknende i Mahagonny Songspiele, som Brecht selv beskrev som et kort, episk stykke. Det er et stykke tekst som utfordrer konvensjoner og hvorfor folk går i teater.

Fornøyd slagverker
Om publikum og musikerne får kjørt seg, er det i alle fall noen av dem som setter pris på å jobbe litt annerledes på en produksjon.

Slagverker Thorbjørnsen er av den utadvendte typen og stortrives med blandingen av musikk og teater og å arbeide med regissør.

– For meg er det midt i blinken! Jeg jobber mye med musikkteater i andre sammenhenger, så dette ligger nært opp mot den måten jeg liker å jobbe på.

Han smiler lurt fra bak paukene.

– Men jeg vet ikke om jeg er helt representativ!

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER