Foto: Øyvind Sætre/Scenekraft/Haugesund Teater 2018 Scenografi: Gjermund Andresen. Videokunstner: Sabina Jacobsson. Lysdesign: Trygve Andersen. Avbildet: Nina Sele og Ola Magnus Gjermshus

Intenst fortellerønske og melodrama

Med skuespillet Sviker har dramatiker Marius Leknes Snekkevåg ønsket å undersøke hva det vil si å være menneske, «hvorfor gjør vi som vi gjør?». Utfordringen for tilskueren blir dessverre at det serveres for mange entydige svar på scenen.

Gjennom tre skuespill har Snekkevåg hatt andre verdenskrig som materiale. Først ut var stykket Rabinowitz (2011). Det tok for seg den biografiske historien om den jødiske forretningsmannen Moritz Rabinowitz som bodde i Haugesund frem til Norge ble invadert i 1940 og Rabinowitz sendt i konsentrasjonsleir. Del to i serien, Jeg vil vaske verden ren (2017), omhandlet Quislings taleskriver, nasjonalsosialisten Haldis Neegård Østbye.

I trilogiens siste del, Sviker, er problematikken rundt NS og landssvik fortsatt tilstedeværende. Den er til og med indikert i forestillingstittelen, Sviker, og nå er det frontsøstrenes behandling etter krigen han tar for seg. Frontsøster, eller frontsykepleier, var navnet man benyttet på sykepleiere som meldte seg frivillige til tyske Røde Kors under andre verdenskrig. Da krigen var over ble frontsøstrene arrestert og dømt for landssvik, til tross for at dette strider mot Genèvekonvensjonen.

Frontsøster og mor
Forestillingen har den eldre og lett demente kvinnen Astrid som omdreiningspunkt. Kort fortalt er det hun som er Svikeren i stykket. Astrid spilles av Nina Sele, og med seg på scenen har hun fått Ola Magnus Gjermshus. Han forflytter seg stadig mellom de ulike mannsrollene i Astrids liv: hennes sønn, hjemmesykepleier, tysk soldat-elsker eller ektemann.

Forestillingen er strukturert rundt tre ulike tidsforløp, hvorav to av dem utspiller seg i nåtid og ett under krigen. Mest plass tar Astrids liv som frontsøster med hennes forelskelse i den tyske soldaten Herman, og parallelt sønnen Torbjørns konfrontasjon med moren og hennes fravær i hans oppvekst. Innledningsvis er Astrids stadig utviklende demens synliggjort i forholdet til hjemmesykepleieren Henrik, mens han avslutningsvis erstattes med Astrids avdøde ektemann Mathias.

Dynamisk scenografi
Ned fra taket henger det lange, hvite tøystykker. Dette gjør at scenen minner litt om et tørkeloft, og det skaper samtidig fleksible rom som utøverne kan bevege seg i. Tøystykkene viser seg å være festet med borrelås, og ettersom forestillingen skrider frem blir det stadig færre korridorer å bevege seg i. Utover å skape rom på scenen gir tøystykkene også utøverne noe å holde på med i en forestilling som ellers er sterkt tekstdrevet. De kan gjemme seg bak de hvite flatene eller folde dem sammen etter at de er revet ned fra taket. Dette gir forestillingen et mer dynamisk uttrykk, noe som ytterligere følges opp gjennom et lyd-, lys- og videodesign som gir etterlengtede rom for abstrahering. Halvor Lillesund og Vemund Fossums musikk høres tidvis ut som dekonstruerte versjoner av musikken til artisten Sigur Rós, men også det visuelle og audiovisuelle fungerer for det meste som stemningsforsterkere.

Dramaturgisk fungerer forestillingen litt som en spiral eller en avdukings- eller detektivprosess, hvor vi sakte får mer og mer innsyn i fortiden til Astrid. Kjærlighetsforholdet til Herman etableres tidlig, og Gjermshus skifter elegant mellom rollene som forelsket soldat og såret sønn. Enkle gester og små justeringer i kroppsspråket gjør det lett å skille mellom de to rollene. Fremstillingen av den milde Herman og den krasse Torbjørn ligger også i replikkene, noe som etter hvert blir noe trettende ettersom man tidlig forutser handlingsgangen. Den forutsigbare dramaturgien hjelpes heller ikke av en regi og spillestil med mye og sterke følelser, som tilsammen gir forestillingen et melodramatisk uttrykk.

Entydig fortelling
De to første delene av trilogien var det Audny Chris Holsen som hadde regi på, mens det her er Elsa Aanensen (som medvirket som utøver i Rabinowitz) som har regi. Forestillingen er i tillegg et samarbeid med det Haugesundbaserte scenekunstkompaniet Scenekraft. Nina Seles skildring av Astrids demens, blant annet gjennom unnvikende blikk, er treffende. Replikkene avslører også at hun roter med navn og tid, og Aanensen lar henne danse vals med det som i det ene øyeblikket er elskeren hennes og i det neste sønnen. Denne typen grep kunne forestillingen vært tjent med flere av.

Replikker av typen «hele oppveksten min er fylt av sorte tomrom der det skulle vært en mor» gir Torbjørn en selvanalyserende og selvrettferdig fremstilling. Det gir også forestillingen dette melodramatiske uttrykket, noe som igjen forsterkes av repetisjon av noen nøkkelreplikker. Dette er et grep jeg husker Snekkevåg benyttet også i Jeg vil vaske verden ren. Denne gang er det Astrids lett opposisjonelle «Du bestemmer ikke over meg!» som ytres flere ganger, både til Henrik og Torbjørn. Det blir tidlig klart hvilke historier som fortelles i Sviker, og fremstillingen av dem er så entydige at materialet dessverre oppleves tynnslitt.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER