Foto: Thor Brødreskift

Intense klovnerier

Forestillingen Eins zwei drei byr på imponerende dans og akrobatikk, men blir for lang og overlesset av virkemidler.

Jeg må innrømme at gjestespillet Eins zwei drei ikke var blant det jeg satte eseløre ved første gang jeg bladde gjennom årets festspillprogram. Ikke andre gang heller. For meg har det ofte føltes som en litt enkel metode å male seg hvit i ansiktet, kanskje sette på seg en rød nese og på den måten påberope seg retten til ordløst å kommentere verden – i hvert fall i en moderne teaterforestilling.

Den sveitsiske regissøren, koreografen og klovnen Martin Zimmermann besøkte seinest Festspillene i 2016 med gjestespillet Hallo, som også tok utgangspunkt i sirkusestetikk og akrobatikk. Heller ikke den gang appellerte programteksten til meg – forestillingen føltes ikke aktuell eller original nok innimellom alle forestillingene en har å velge mellom under Festspillene.

Med tanke på hvor lenge klovnen har eksistert i kunsten, og ikke minst hvordan assosiasjonene til klovnefiguren har endret seg: Kan klovner i kunsten fremdeles fortelle noe originalt om det å være menneske i verden? Zimmermann hevder at klovnefiguren i moderne teater for ham alltid handler om eksistens. Ifølge forhåndsomtalen tar han for seg «autoritet, underkastelse og frihet, og spenningene som skapes i møte med god smak, orden og etikette». Er en klovnekarakter virkelig så velegnet til å gjøre dette?

Vakker åpningsscene
Til denne forestillingen har Zimmermann valgt å bruke levende musikk, og har med pianisten Colin Vallon på scenen. Forestillingen innledes med en enkel, sildrende flygelimprovisasjon. Hele scenen er dekket av et tynt silketeppe. Idet det langsomt dras bort og avslører et flygel og enkel sort-hvit scenografi, humrer publikum når vi forstår at pianisten faktisk har sittet og spilt live under teppet. Publikum skal utsettes for atskillig flere overraskelsesmomenter i løpet av de neste to timene.

En skuespiller har også vært skjult under silken. Han presenterer seg på flere språk som museumsdirektør, ønsker velkommen til det minimalistisk innredede «museumslokalet» og sminker seg mens vi ser på. Underveis i denne opptredenen er det som om noe tidvis overtar kroppen og stemmen hans, og vi får en forsmak på slapsticken som skal prege forestillingen.

En sortkledd ansatt av direktøren gjør brått entré – det skal følge utallige entreer gjennom dører og vinduer. Kontrasten etableres: Den hvitkledde, hvitsminkede direktøren er arrogant, selvopptatt og kontrollerende, mens den ansatte er naiv, klossete og kledd i sort, med sort sminke og et par sorte cocker spaniel-aktige ører viftende rundt hodet.

Bevegelse og lyd
Med ballettens grunntrinn som utgangspunkt, bygger de to opp den ene akrobatiske scenen mer imponerende enn den andre. Den sortkleddes forsøk på å flytte på utstillingsmontre og komme seg frem på det glatte museumsgulvet er så elegant gjennomført at det er umulig å si hva som er gjennomkoreografert og hva som er improvisert.

Verbalt er de to også ulike. Jeg blir overrasket over at språket har fått så stor plass i forestillingen: Direktøren snakker engelsk og maser og maser. Jeg merker at jeg nyter de ordløse scenene der jeg kan konsentrere meg om det danseriske. Den sortkledde mumler nonsensfranske stavelser og ytrer sjelden noe forståelig, bortsett fra noen få innøvde norske setninger, for eksempel «det er jeg som bestemmer her» når direktøren har herset litt for mye med ham. Dette språklige bruddet funker fint som komisk element ettersom vi ikke forventer at utøverne skal kunne norsk.

Den levende musikken er en fordel for den dramaturgiske utviklingen. Iblant er Colin Vallons spill akkompagnerende, iblant mer illustrerende og godt taimet med skuespillernes raske regi. Tidvis bruker han elektronikk, og skaper suggererende knitring når han bøyer seg over flygelkassen og røsker i de dypeste bass-strengene. En del av lydbildet er ganske tradisjonelt sirkusaktig, en del mer improvisatorisk og eksperimenterende.

Iblant interagerer Vallon ordløst med skuespillerne, som når den sortkledde gjør et halsbrekkende forsøk på å fremføre «Non, je ne regrette rien» stående på en vaklende gardintrapp oppå flygelet – som igjen står på en snurrende dreiescene – for å fikse et løst lysrør i taket. I de heftigste sekvensene flytter Vallon seg lenger bak på scenen og spiller trommer.

Forestillingens identitet
Når vi har blitt vant til all bevegelsen inn og ut av dørene, kommer kveldens mer overraskende entré: En hånd bokser seg plutselig opp gjennom scenegulvet så publikum hopper i setene, og en tredje karakter kravler opp. Han er mer seksualisert: smiler fårete, som i en rus, slikker på sin egen halvnakne kropp og på gjenstander rundt seg, og ytrer et og annet nytelsesfullt «aaahh».

Det er nå den forhåndsannonserte utforskingen av «poesi, maktkamp og hvor sammensatte og intrikate forhold mennesker imellom kan være» virkelig begynner. De tre bygger tilsynelatende skiftende allianser. Når direktøren og den sortkledde tvinger den tredje karakteren inn i en gjennomsiktig kasse og liksom-auksjonerer ham bort til en publikummer som et kunstverk, skjønner jeg at det ligger mye symbolikk om kunstverdenen og menneskers gjensidige maktkamp og undertrykking under, men scenene avløser hverandre så raskt og alt utvikler seg i en så heseblesende retning at jeg ikke får tid til å la inntrykkene synke inn og kjenne etter hva de betyr for meg. Kanskje er dette intensjonen: å skape kaos og tydelig ubehag.

 Det er imidlertid vanskelig å forstå hva forestillingen som helhet ønsker å være. Noen ganger føles humoren billig og momentene overraskende uoriginale, som for eksempel når den sortkledde leker grasiøs ballerina. Dette føles malplassert når utøverne er så gode dansere – de kunne jo tilført en slik klisjéscene noe nytt og overraskende. Da er det morsommere med det totale bruddet der den sortkledde med ett twerker og breaker, og i dansen spiller klossete på en usedvanlig elegant måte. Jeg kan ikke unngå å tenke at det enorme bevegelsesrepertoaret hans kunne blitt brukt på mer interessante måter for å belyse de eksistensielle temaene regissøren erklærer at han vil ta opp.

Etter hvert får jeg inntrykk av at en del i publikum virker uforberedt på det visuelt ekle og det tematisk eksistensielle. Det kan virke som om mange etter å ha lest forhåndsomtalen hadde forventet seg en mer klassisk morsom og småfilosofisk klovneforestilling, og flere rundt meg virker utålmodig og forvirret, som om de ikke er mottakelige for de mange sterke virkemidlene og den stadig skiftende identiteten forestillingen synes å ha: Vil den underholde med naive klovnerier eller vil den utfordre med eksistensielle problemstillinger? Skal vi behages eller plages? Antagelig en blanding. For meg fungerer heller ikke denne hektiske miksen – jeg blir imponert over håndverket, men ikke grepet av den kunstneriske ideen og budskapet ettersom jeg føler meg overøst av stadig skiftende inntrykk.

Bevisst overlesset sluttdel?
Det blir ikke lettere å forholde seg til forestillingen etter hvert som den utvikler seg og tar fullstendig av. Visuelle virkemidler brukes til overdrift – aldri har jeg sett DNS’ dreiescene snurre så fort og lenge som i scenen der de tre klatrer rundt på kulissene og bokstavelig talt tar dør-entreene til et nytt nivå.

Når det tilføres en masse elementer på slutten – som at direktøren tar bilder med mobilen sin eller drar et sangnummer helt ut av kontekst – virker det bare irriterende på meg, fordi spenningskurven for lengst har sprengt taket og jeg ikke kan forholde meg til flere inntrykk og illusjonsbrudd. Idet en stor, rød organisme blåses opp på scenen, er luften for lengst gått ut av publikum, og forestillingen har gått en halv time på overtid. Der klovnens rolle tradisjonelt har vært å på finurlig og ofte ordløst vis påpeke menneskets feilbarligheter og livets paradokser, føles det som om kveldens tre klovner vifter dem foran ansiktet mitt mens de roper meg rett i øret.

Kanskje er alle lagene med virkemidler en måte å utfordre oss på, en pirking i det tradisjonelle og minimalistiske mange forventer seg av en klovneforestilling, en kommentar til uttrøttingen vi daglig utsettes for gjennom visuelle inntrykk fra kunst, reklame, nyhetsmedier og hybridene av disse. Jeg sitter utmattet igjen og skulle paradoksalt nok ønske at jeg hadde fått servert den naivistiske klovneforestillingen jeg trodde jeg opprinnelig bladde forbi.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER