Foto: Fred-Olav Vatne/Oslo-Filharmonien. Lysdesign: Étienne Exbrayat. Skuespiller: Thomas Kellner

Insisterende iscenesettelse og virkningsfull transcendens

Kaija Saariahos musikalske univers er mangefasettert og mettet på uutgrunnelig mening. Å legge til visuelle og sceniske elementer er en balansekunst for viderekomne.

Den finske komponisten Kaija Saariaho regnes som en av vår tids mest betydningsfulle samtidskomponister. Hennes opera L’Amour de loin har gjort stor suksess verden over. Sist i en spektakulær oppsetning ved Metropolitan Opera i New York i 2016, som ble gjort tilgjengelig for et norsk publikum gjennom live-overføring til utvalgte kinoer. Torsdagens konsert med Oslo-Filharmonien på Sentralen var i sin helhet viet hennes verker, med komponisten selv til stede i salen.

Selv om Saariaho ofte tar utgangspunkt i utenommusikalske konkrete temaer som naturfenomener, legender og skjønnlitterære tekster, blir det musikalske resultatet likevel gjerne gåtefullt og uutsigelig. Komplekse musikalske klangbilder bygges nennsomt opp og blir hengende å dirre i luften, snarere enn å danne et forløp. Hun er en mester i å skape sitrende spenninger, som stiger og synker, strekkes ut og hales inn, og sakte glir over i noe annet, uten at spenningen brytes.

Konsertens første verk, Neiges (1998), for åtte celloer, her framført i en variasjon med tolv, er inspirert av snø og består av fem satser med navn etter ulike varianter av snø og snøvær. Selv om florlette buestrøk og lavmælte langtrukne toner gjør det lett å se for seg dalende snøkrystaller og hvitkledde åssider, er Saariahos musikalske idéer likevel såpass konsistente at det danner sitt eget lydlige meningsunivers. Celloens nyanserikdom blir forsiktig utforsket – snart lyder det varmt og rundt, snart skarpt og knirkende. Filharmoniens cellogruppe spiller storartet, men får dessverre selskap av Marmorsalens susende klimaanlegg. Det var nok et nødvendig onde med opp mot 30 grader utenfor og minst like mange inne, men det skapte ikke akkurat en optimal setting for Saariahos sarte klangeksperimenter.

Påtrengende konkretisering
I den nye versjonen av fiolinkonserten Graal Théâtre har man forsøkt å involvere den bakenforliggende inspirasjonskilden på mer omfattende vis. Verket er opprinnelig fra 1994, og basert på en bok av Jacques Roubaud og Florence Delay med samme navn, som igjen er basert på legendene om Kong Arthur. På sine nettsider snakker Saariaho om det “teatrale aspektet” i en fiolinkonsert, der “solisten både fysisk og musikalsk spiller en viktig rolle” (min oversettelse). I kveldens urpremiere har fiolinist Peter Herresthal og det franske musikk- og teaterkollektivet La Chambre aux échos gått sammen om å lage en scenisk versjon av fiolinkonserten, som inkluderer video, lyssetting og en skuespiller.

To svære hvite lerret av ulik bredde er spent opp foran orkesteret, i akkurat stor nok avstand til å se dirigenten. Herresthal og skuespiller Thomas Kellner står foran hvert sitt. De hvite flatene fylles av et knallgrønt bilde av trekroner, gjennomboret av et vertikalt gult felt. Skuespilleren deklamerer brokker av tekst i førsteperson, men det er ikke tydelig hvem karakteren er. Er det Kong Arthur selv, eller er det fiolinen som snakker? Eller er det kanskje musikkens, tekstens, eller legendens egen stemme vi hører? Skikkelsen er i alle tilfelle oppskjørtet og insisterende, iblant rasende, og roper om kamp, krig, om å falle, om å leve, om kjærlighet. Han henvender seg til fiolinisten, til publikum, til lerretet, til noe eller noen i retning taket. Skjebnen, historien, en gud? Bakgrunnsbildene skifter farge, og den gjennomborende stripen blir vekselvis horisontal. På et tidspunkt flimrer en kolonne av noe som ser ut som pansrede kjøretøy over lerretene, senere en viltvoksende åker, før trekronene vender tilbake.

Jeg synes ikke de sceniske elementene lykkes med å bli en del av verket, eller kommunisere med musikken på en meningsfylt måte. Saariahos klangverden er så mangefasettert og mettet på mening, at det å skulle følge med på en ropende skuespiller og fragmenter av tekst som flimrer over skjermen oppleves som en distraksjon. Kommunikasjonen mellom Herresthal, dirigent Clément Mao-Takacs og orkesteret er intens og levende, og jeg vil la meg oppsluke av musikkens språkløshet, men ordene og de knallsterke fargebildene insisterer på oppmerksomheten. Jeg får heller ikke riktig tak på Kellners tolkning av rollefiguren og hva den vil meg, og hans opptreden virker påtatt og affektert.

Foto: Fred-Olav Vatne/Oslo-Filharmonien. Fiolin: Peter Herresthal. Lysdesign: Étienne Exbrayat.

 

Tilbake til musikken
Annen avdeling begynner med en diametral motsats, Vers toi qui es si loin (urfremføring). Saariaho har arrangert et utdrag av den siste arien i operaen L’Amour de loin for fiolin, dedisert til Peter Herresthal. De avdempete melankolske klangene får stå for seg selv (sett bort fra suset fra nevnte klimaanlegg), og fiolinsolisten kommer til sin rett som scenisk element på en langt mer subtil måte.

Circle Map (2012), utgjør en annen motsetning til kveldens versjon av Graal Théâtre, ved å bli stående som et glimrende eksempel på hvordan visuelle elementer kan berike et musikalsk uttrykk. Et lerret er nå spent opp bak orkesteret, og viser en video laget av Jean-Baptiste Barrière. Så vidt jeg forstår er også denne filmen skapt i etterkant av musikkverket, men den lykkes med å forsterke og interagere med musikken på en helt annen måte. Circle Map har seks satser basert på hvert sitt Rumi-vers, som handler om å se, å lengte, om det nære og det uendelige, om lys og mørke. Hver sats har sitt særegne lydbilde og egen orkestrering, og i salens surroundanlegg rasler og suser et lydopptak av en stemme som deklamerer på persisk, som endrer karakter gjennom satsene.

Filmen viser et par hender ovenfra, som sakte og nøyaktig former persiske skrifttegn på tykt gulnet papir med rørpenn og blekkhus. Bildet er tydelig, men bakgrunnen er urolig. Et annet bilde ligger bak, av noe som beveger seg – et opprørt hav, flammer, tykk røyk? For hver sats/videosnutt blir skillet mellom de to visuelle lagene gradvis mindre tydelig, og det opprørte flammehavet eller malstrømmen får stadig sterkere farger. I takt med at musikken blir voldsommere blir de skrivende hendene stadig svakere og går rett som det er i ett med malstrømmen av farger.

Slik er bildematerialet konkret og abstrakt på samme tid, og det er som om det fanger essensen i Saariahos lek med sine inspirasjonskilder: Kildene er ruvende til stede, men overskrider sin opprinnelige form.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER