Sullivan, Michael Holmberg, William J Levis Addition [Public domain], via Wikimedia Commons

Inside of His Head

I denne kritikken av Nationaltheatrets oppsetning av En handelsreisendes død diskuterer Oscar Eriksson Furunes hvordan forestillingen tar i bruk ideer om innside og utside, interiør og eksteriør, for å formidle Willy Lomans nederlag.

Trond Espen Seim gjør sin regidebut med En handelsreisendes død på Nationalheatret. Dessverre oppleves grepene som er tatt i oppsetningen utydelige og gjør at stykket fremstår flatt. Handlingen som leder fram til Willy Lomans selvmord, punkterer i finalen og klarer nesten å nå ut til publikum. I denne kritikken påpekes forholdet mellom innside og utside, med tanke på fysiske og mentale rom som finnes i Arthur Millers drama fra 1949 og scenerommet den spilles i.

Innside og Utside
På scenen står en lyktestolpe utenfor huset til familien Loman. En vasketråd er spent fra lyktestolpen til trappen som utgjør inngangspartiet. Amerikanske ‘front porch’ utgjør viktige og potensielle sosiale rom i mange amerikanske forsteder og småbyer med tette nabolag. Front porch, eller verandaen, gir på samme tid en sosial kontroll innenfra men også utenfra, mellom offentlig og privat på terskelen av hjemmet. Disse overgangsrommene skaper mulighet for å oppholde seg over tid og være synlig for naboer som passerer, som man kan velge å kommunisere med eller ikke. Man kan nesten tenke seg verandaen som en scene med både innblikk og utblikk, et rom for å beskue men også bli beskuet.

I oppsetningen brukes trappen som et viktig element, en slags mellomposisjonering mellom inne og ute, privat og offentlig. Her finner vi stadig Linda (Laila Goody), Willy Lomans kone. I vinduene skimter vi projeksjoner av gardiner som beveger seg. Ytterveggen består av svartmalt matt bølgeblikk, et asketisk materialspråk i kontrast med teaterrommets neohistoriske arkitektur og røde fløyelskledde stolrader. Mørkegrønne plastmøbler hviler mot prosceniumsrammen som skinner av gull. Med bakgrunn som arkitekt tenker jeg at materialer, arkitektur og våre fysiske omgivelser uttrykker hierarkier og posisjonerer seg aktivt i forhold til hverandre. Disse relasjonene og skuespillernes interaksjon med scenerommet utgjør aktive og fleksible spenninger som man kan jobbe med og bruke bevisst. I denne kritikken ønsker jeg å påpeke noen av disse relasjonene og mulighetene som er skapt i stykket En handelsreisendes død på Hovedscenen i Nationaltheatret.

Fra teatersalen ser vi inn på familien Loman, som tidvis henvender seg ut og snakker mot oss som sitter i salen. Men de enser oss ikke. Slik hviler oppsettingen trygt bak teaterets fjerde vegg. Dette brytes ikke på noe tidspunkt og gjør at skuespillerne blir værende på scenen, med et sterkt skille til publikum. Relasjonen mellom betrakter og betraktet skifter derfor ikke, noe som kunne vært et interessant grep i dette stykket.

Handling
Flakkende lys fra lyktestolpen på scenen. Ja, slik kan man tolke Willy Lomans siste 24 timer. Han er febrilsk, men også kontrollert, i hyppige skift mellom illusjon og virkelighet, fortid og nåtid. Ifølge The New Yorker het stykket opprinnelig Inside of His Head, noe som uttrykker hvordan Willy skaper sin egen illusjon i kontrast til omgivelsene, som ikke når opp til hans forventninger. Forventninger han heller ikke klarer å innfri. For ham er det verste som fins middelmådighet. På mange måter skildrer stykket friksjon og gjentatte brudd mellom det interiøre og det eksteriøre livet, mellom de mentale og fysiske rommene. Slik klarer Arthur Miller å uttrykke sorgen som ligger i det å ikke klare å formidle hvem vi føler at vi egentlig er. I dette ligger latente spørsmål om identitet og hva som egentlig er sannhet, og om sannhet egentlig finnes i verken innsiden eller utsiden.

I første akt møter vi Willy, spilt av Atle Antonsen, som kommer hjem fra en mislykket handelsreise. Han blir mottatt av kona Linda på trappen til huset. I løpet av stykket skjer en rekke hendelser og konfrontasjoner mellom familiemedlemmene, og mellom den aldrende selgeren og arbeidsgiveren hans. Dette gjør at Willys mentale tilstand gradvis forverres og illusjonene brytes eller forskyves. Han fortrenger det som ikke passer inn i sin egen virkelighet og forventer at familien ser det samme som han. Willy dras inn og ut av minner fra en tid da sønnene hans, Biff (Olav Waastad) og Happy (Espen Alknes) fortsatt var unge og lovende. Han projiserer sine egne ambisjoner over på sønnene, spesielt eldstesønnen Biff, som finner det vanskelig å leve opp til forventningene. Linda dras inn i ektemannens narsissistiske drøm om økonomisk suksess og anerkjennelse. Hun holder Willys livsløgn oppe for å holde ham under kontroll og klarer ikke se sin egen verdi og sønnenes rett til å være seg selv. Hun mener godt, men forstår ikke sin rolle som delaktig i illusjonen.

Kontekst
Stykket ble skrevet i etterkant av børskrakket i 1929 og den store depresjonen som fulgte. Hvilke felles sosiale verdier kan finne sted mellom mennesker i en liberalistisk handelsøkonomi? Hva gjør det med familier og våre mellommenneskelige forhold å bo i et samfunn som fokuserer på individet og kapitalets progresjon og vekst? Raske referanser trekkes til det nåværende politiske og retoriske miljøet i USA med Trump som ønsker å revitalisere den amerikanske drømmen: America First! Etter forestillingen summer det i salen, alle har en formening om Willy Loman. Kanskje kan vi alle kjenne igjen sider av oss selv i ham, karaktertrekk som er urovekkende egosentriske, men også dypt menneskelige og sårbare. Ønsket om suksess er på ingen måte kun en amerikansk drøm, men også noe som virker sterkt på, og driver, alle oss som sitter i teatersalen og utenfor. Vi vil bli anerkjent og respektert, husket. Vi vil gjerne etterlate spor når vi er borte, og vi prøver stadig å definere vår egen rolle ved å omskrive hendelser og relasjoner slik at de passer vår virkelighet, vår sannhet. Vi prøver å skape en sterk innside for å tåle presset fra utsiden. Willys illusjon om hjemmet og familien forsterkes når han befinner seg i det. Til slutt velger Willy Loman å ta selvmord for at familien skal motta forsikringspenger og kunne betale den resterende gjelden på huset. Kona og sønnene vil da huske hvilken god ektemann og far han var, som ga sitt eget liv for å forsørge familien. Illusjonen er forskjøvet men står blottet tilbake i tomrommet etter hans død.

Rom, scenografi og mellomsoner
Tidsforskyvningene mellom minner og nåtid blir et uttrykk for Willys ustabile mentale helse. Som tilskuer opplever jeg nærmest at vi er inni hodet til Willy Loman, men på samme tid utenfor i teatersalen. Et viktig moment i scenografien er at familiehjemmet står på en dreiescene som gjør at vi får innblikk i familien Lomans hjem når scenegulvet snus. Den interiøre rominndelingen er bygd opp av plattformer hvor ulike rom kjennetegnes av hvilke husholdningsartikler som er plassert der. Møblene og kostymene gir inntrykk av en amerikansk middelklassefamilie på 1950-tallet. På samme tid står noen elementer, slik som Biffs Mac-computer på værelset, i kontrast med stiluttrykket fra denne perioden. Et lite hvitt eplesymbol lyser opp i det Biff (Olav Waastad) mikser musikk fra værelset, og spiller 1980-talls klassikere med nye elektronika og synth-effekter. Dette bygger under tidsforskyvningene som også skjer i hodet til Willy Loman. Jeg opplever at kontrastene i lyd og scenisk bilde kunne vært mer artikulert dersom Seim valgte å fremheve de, gjøre de større.

Mellomsonene i trappen og de ulike nivåene skaper spenninger som er med på å uttrykke den interne konflikten mellom familiemedlemmene. Trappen kan sies å være en forsnevring av arkitekturen, en komprimering av nivåer som skaper ulike møter og relasjoner. Det at scenografien dreies, som jo er et ganske tradisjonelt teatergrep, skaper en forventning i det innblikket går mellom inne og ute av hjemmet. På et tidspunkt var scenografien delvis skråstilt, som ga en interessant effekt ved å bryte den frontale presentasjonen av inne og ute og teaterscenen. Selv om det bare var en liten vinkling opplevde man kanskje en slags mellomsituasjon. Jeg tenker at mellomposisjoner, ikke bare inne og ute, men mellom, kunne vært mer til stede i stykkets scenografi og handling.

Helhet og potensiale
Som helhet oppleves oppsettingen noe flat da Willys selvmord ikke forløses i handlingen på scenen. En symboltung handling med blomster, blå presenning og to små pikebarn leder Willy av scenen etter han har tatt sitt eget liv. Dette fremstår litt for enkelt. Laila Goody leverer en sterkere versjon av Linda Loman enn i Arthur Millers originaltekst. Dette oppleves som en positiv og mer tidsriktig tolkning. Olav Waastads rolle Biff fremstår keitete og karikert og karakteren mister kraft mot hovedrollen Willy og broren Happy (Espen Alknes). Generelt skulle man ønske at regissør Trond Espen Seim kunne utfordret stykket noe mer, og kunne tydeliggjort grepene som er tatt.

Et forslag kan være å bevisst reflektere over det interiøre og det eksteriøre i forholdet mellom scenografi, handlingen og stykkets tematikk, som kanskje kunne vært med å artikulere de potensielle spenningene i stykket enda mer. Passasjen, det å bevege seg mellom ulike tider, rom og relasjoner, kan pekes på og forsterke møtene nettopp i mellomsituasjoner, på terskelen mellom inne og ute, dersom man tør å stoppe opp og vente der litt lenger. Å befinne seg midt i mellom. Jeg foreslår at en slik produksjon skal kunne hete Inside of His Head, som stykkets første tittel.

 

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER