Trajel Harrell: Caen Amour

Innsmigrende kraft

Basisen i finkulturen er tilstede, men du får den ikke midt i fleisen i Caen Amour – en leken reise gjennom det syndige, trivielle og innsmigrende.

Den New York-baserte koreografen Trajal Harrell har utforsket kjønnsidentitet og røttene til moderne dans på utradisjonelle måter, blant annet ved å koble inn voguing, den dekadente 80-tallsdansen basert på stiliserte poseringer kopiert fra forsiden av motemagasinet Vogue.

Caen Amour er inspirert av en hundre år eldre og mindre urban dansedille. Hoochie coochie var en av etterdønningene av danseren Little Egypts orientalske danseshow ved verdensutstillingen i Chicago i 1893.

Halvparten av scenegulvet i Caen Amour er dominert av puter til publikum. På skrå over midten er et blåmalt byggverk som minner om en orientalsk basar, med en åpning inn mot baksiden og vinduer trukket med hvitt papir. Enkle saker. Et amatørmessig maleri forestiller en mørkhåret kvinne med store øredobber. Little Egypt, we presume?

Når publikum entrer rommet danser koreograf Trajal Harrell i sin egen verden. Etter hvert skrus volumet opp, med moderne vestlig musikk av blant annet Adele, Al Green, Kate Bush og Sister Sledge. Harrell går fra det innadvendte til det lekent innyndende i dansen, gradvis mer opptatt av publikum. I kulissene gjør flere aktører seg klar til å entre scenen med solide mengder tekstiler og krimskrams. Som om de planlegger å prakke sine unødvendige varer på et troskyldig publikum.

I Caen Amour utforsker Harrell spennet mellom øst og vest, finkultur og trivialitet, inderlighet og kynisme, det maskuline og feminine, fasade og skyggeside. Selve forestillingen har form som en trashy moteoppvisning, med to mannlige dansere som inntar scenen etter tur og viser frem jeans og blazere. Men mest seg selv. De er dels skamløst innbydende, dels imponerende gymnastiske i sine feminiserte bevegelser. Bak scenen aner vi «Litte Egypt» i flagrende gevanter. Vi ser hun byr på seg selv; mye kropp, stadig mindre klær, i kokett, men noe distansert dans mot deler av publikum. Vi er nemlig blitt invitert til å følge forestillingen også med synspunkt fra bak scenen. Det er interessant, men også forvirrende å ha denne muligheten. For du får ikke nødvendigvis både/og, det blir like mye verken/eller. Etter å ha valgt utsiktspunkt, blir du like opptatt av hva du kanskje ikke ser.

Til slutt er Harrell selv tilbake på scenen, og forestillingen biter dermed seg selv i halen. Harrell danser igjen alene, mens godlynt amerikansk popmusikk og dvelende orientalske rytmer blendes sammen.

Kanskje er stykket både i overkant repetativt og lett-på tå, men Caen Amour er full av energi, kraft og uforfalsket danseglede. Det er ikke hver enkelt ingrediens, men at motsetningene blandes sammen til noe større, som gjør forestillingen fascinerende. Det kan man alltid se som en metafor på noe større.

 

Teksten er skrevet som del av prosjektet Dansekritikerrørsla og er støttet av Norsk kulturråd og Fritt Ord.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER