Innovasjonen kommer!

Vi lever tilsynelatende i innovasjonens tidsalder. Ordet dukker opp over alt: Hva skal vi leve av når oljen tar slutt? Innovasjon. Hva er svaret på alle utfordringer i velferdsstaten? Innovasjon. Hvorfor trenger vi kunst? Innovasjon.

Politikerne etterlyser innovasjon som kan løse utfordringene de ser komme. De vet hva de ønsker seg, og trenger innovatører til å finne veien dit. Men det de snakker om er ikke egentlig innovasjon. Det er en pen måte å si effektivisering og omstilling på. I reelt innovative prosesser er ikke målet definert på forhånd. Innovasjon fødes i det uformulerte. Starten er gjerne en intens lyst eller trang til å dekke et behov. Ikke sjelden finner omgivelsene behovet ubegripelig. Hadde man spurt musikerne i Tromsø om de skjønte hva elektronikagjengen holdt på med nede på Ungdommens Hus på 90-tallet., hadde man fått hoderystende svar. Sampling? Programmert musikk? En nisje for spesielt interesserte. Noe for datanerder som ikke er musikalske nok til å lære seg å spille gitar. I dag er det rocken som trenger pedagogiske opplegg på barneskolene for å få ungdommen interessert. Det som startet som innovasjon av noen få meget spesielt interesserte ble en del av internasjonal musikkrevolusjon.

Tromsø er i den lykkelige situasjonen å huse innovative kunstmiljøer som vekker interesse både nasjonalt og internasjonalt. Festivalen Insomnia og nettverksorganisasjonen RadArt er foregangsorganisasjoner på hver sine områder. Sammen med Rådstua Teaterhus står RadArt bak festivalen Vårscenefest som fant sted forrige uke, der Insomnia også bidrar.

Men hvordan organiserer man for innovasjon? Tradisjonelle organisasjonsstrukturer kommer til kort. Det nytter ikke med årsmøtevedtak som fastsetter hva som skal innoveres.

I organisasjoner eller nettverk som får fram innovasjon, er det noen strukturer som går igjen:

– Den bærende ideen er sterk og tydelig. – Strukturen er flytende, foranderlig og åpen og gir stort handlingsrom til mennesker eller grupperinger med initiativ. – Man må yte for å nyte. I et sunt og bærekraftig kreativt nettverk opplever deltakerne at de får mer enn de gir. – Sterkt sosialt fellesskap gir personlig utbytte. Ingen er bare fagperson eller lønnsmottaker. – Ressurspersoner i miljøet deltar i mange ulike grupperinger innenfor fellesskapet og sørger for kunnskapsoverføring på kryss og tvers. – Litt svinn må man regne med! Noen ideer vil forbli på idestadiet, det vil alltid være et visst gjennomtrekk i organisasjonen. – Måten å organisere på endrer seg når det nærmer seg ferdigstillelse. Det flytende får en fast form med klare ansvarsområder. Når målet har manifestert seg, lar man det flyte ut igjen til en ny begynnelse.

I kulturlivet er man, naturlig nok, spesielt opptatt av å legge til rette for innovasjon. Kunstnerisk skapende virksomhet er innovasjon. Men, som Egon Holstad skrev i en kronikk i Nordlys i slutten av januar: Noe er råttent i kulturlivet. For til tross for de rødgrønnes massive satsing på kulturen, med 2 milliarder i økte overføringer fra 2005 – 2009, ble det små målbare resultater for økt innovasjon, bortsett fra innenfor filmfeltet. Det ble for eksempel verken satt opp flere nyskrevne forestillinger eller registrert flere kunstnere i arbeid. Og årets kunstnerundersøkelse viste at landets kunstnere tjente 9 prosent mindre i 2013 enn i 2006, mens folk flest har gått 23 prosent opp i lønn i samme periode.

Fokuset på innovasjon har i praksis gitt en satsing på de som skal tilrettelegge for nyskaping, ikke for de som faktisk skaper den. I denne situasjonen skulle man jo tro at man blir spesielt opptatt av å støtte strukturer og organisasjoner som lykkes med å skape noe nytt?

Nei. Når det kommer til stykket er politikerne mer opptatt av kontroll og forutsigbarhet. De krever ikke omstrukturering til organisasjonsmåter som beviselig gir bedre resultater.

Så det er nok ikke innovasjon de ønsker fra kulturfeltet. Ikke egentlig. De ønsker trygghet og stabilitet. De vil ha suksessgaranti. De ønsker det som ligner det vi ville ha i fjor og for ti år siden.

Det kan ingen innovatører gi dem.

En lengre versjon av teksten er publisert i Nordlys 30.4.15