Jonas og kroppen, Teater Manu, 2017. Foto: Gisle Bjørneby.

Inn i kroppen-opplevelse

Hva skjer når vi svelger en flue? Og hvordan reagerer kroppen når armen brekker? Jonas og kroppen har blitt akkurat det tegnspråkteateret Teater Manu, og forfatter Trond- Viggo Torgersen, ønsket seg – en varm og pedagogisk inn i kroppen-opplevelse.

I Teater Manus nyoppussede lokaler på Rodeløkka banker et stort hjerte over tre skjermvegger. Go-gong! Det er hit vi skal – inn til den mysteriøse innsiden, og alle arbeiderne som hjelper oss med å få pumpa til å gå rundt og vev til å leges: hjernens rasjonelle Cortex og følelsesdirigenten Amygdala, med understab. Men, for å interessere oss for kroppens innside må vi først fatte interesse for emballasjen rundt. Og ut av bakveggen, og nedover scenens to platåer, kommer Jonas. En glad gutt.

Og mens Daniel N. Durant, en tegnspråkteater-stjerne hentet fra Broadway, smiler gutteaktig og gir Jonas liv med hendene, forteller Trond-Viggos stemme den samme historien over lydanlegget; gutteaktig den også. ”Jeg heter Jonas!” sier de synkront. Og hvem er Jonas? Jo, han er en ganske alminnelig niåring som liker å sykle og spille fotball. Han har kjærlige foreldre, ditto besteforeldre og en bestevenn, Marie, som liker å gjøre det samme som ham.

Men, ikke før vi har møtt Jonas, så setter han en flue i halsen. Vææ! Systemet slår alarm, og deretter bærer det inn i kroppen via stadig omskiftende projeksjoner på skjermveggene, et skiftende lydteppe og et lite stjernelag av opplagte kropps-arbeidere i passende kostymer: Besserwisseren Cortex (Remi Roos) har fått hjernehatt, hjernejakke og en liten kaffekopp nonchalant knappet på drakta, mens katastrofetenkeren Amygdala (Ipek D. Mehlum) ser ut som en nevrotisk kvinne fra ytre verdensrom med rund amygdala-hatt og sjokkgul kjole. Morsomt.

Jonas og kroppen, Teater Manu, 2017. Foto: Gisle Bjørneby.

Det er her vi helst vil være; hos kriseteamet. Jonas og familien er den stødige lastebilen som kjører oss fremover, men det er kroppen som er innholdet og underholdningen i forestillingen. Og innsikten. I tur og orden får vi svar på flueproblematikken, hva som skjer når vi får vaksine, hva omgangssyke egentlig er, hvordan barn blir til og hvordan benbrudd leges. Først en kort illustrasjon fra Jonas’ hverdag, og så rett tilbake til innsiden.

Og la det være sagt, full alarm er tidvis opplegg for nydelig slapstick og ubetalelige ansiktsuttrykk. I tillegg har både skuespillerne, og regissør Mira Zuckermann, gjort en god jobb med å gi hver karakter et eget kroppsspråk og et eget minespill ettersom funksjon i kroppen: de dvelende, reptil-lignende renholderne nede i tynntarmen (Ragna Huse og Thomas Johannessen) Anne-Line L. Kirstes karatesparkende immunforsvar, og ikke minst Ronny Patrick Jacobsens overstadige lymfocytt som har blitt lovet heltestatus dersom han finner riktig virus. Villere blikk skal du lete lenge etter.

Jonas og kroppen, Teater Manu, 2017. Foto: Gisle Bjørneby.

Men, mens kostymene er friske og Barne-tv skarpe i fargene, kunne jeg ha ønsket meg et mer up to date uttrykk på datagrafikken i bakgrunnen. Stilen gir samtidig produksjonen et vennlig 90-tallsskjær: lett pixelert billedkvalitet, rustrøde toner og et datakontrollsystem som minner mer om filmestetikken til Jean Pierre Jeunet, som De fortapte barns by (1995), eller Vibeke Idsøes Jakten på Nyresteinen (1996), enn dagens høy-definerte dataspill. Uten at det er relevant å holde sistnevnte opp mot Trond Viggos stykke. Jonas og kroppen er først og fremt humoristisk pedagogikk og løssluppen fortellerglede, ikke episk beretning a la Idsøes prosjekt. Istedenfor er det et stramt, varmt og velspilt skuespill som kommer nært inn på publikum. Tempoet har godt driv, de voksne ler hjertelig og ofte, mens et barn kommenterer høylytt underveis. Begge sikre tegn på at produksjonen treffer.

Og for den som merker at jeg har snakket lite om selve døvespråket? Ja, så flyter fortellerstemme, kropps- og tegnspråk så godt sammen at jeg, som hørende, knapt tenker over at stykket også snakker et språk jeg ikke forstår.

Vel blåst og godt utført. Barn og voksne både i og utenfor selve målgruppa fortjener å se Lymfocytt halse rundt etter et virus, Cortex klø seg på hjernen og Amygdala gå opp i liminga over en flue. Kroppen er en komplisert mekanisme, og Trond-Viggo Torgersen har gjort den lett tilgjengelig. Igjen, og som alltid.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER