Foto: Lars Opstad. Lysdesign og scenografi: Øyvind Wangensteen. Kostymer: Lise Fjeld

Inn i inderligheten

I dramatiseringen av Linn Skåbers Til Ungdommen går et modig og ungt skuespillerensemble dypt i materien, men dramaturgien i forestillingen er for flat og skriker mot slutten etter et dynamikkskifte.

Et nakent, svart scenerom helt uten inndekning. Det finnes kun ett enkelt scenografisk objekt å hvile øynene på i alt det svarte: en slags lysinstallasjon som henger fra taket og som estetisk sett likner en abstrahert sky. Langs hele bakveggen strekker det seg en lang, svart sceneblokk. That’s it.

Langsomt siger mild, men effektfull, elektronisk lyd innover scenen som en slags usynlig røyk. Lydbildet skaper en forsiktig ansats og er ikke for melodiøst eller påtrengende. Samtidig heves lysanretningen uhyre sakte oppover i scenerommet. Med disse to enkle grepene i kombinasjon blir det velvillige premierepublikummets forventning ladet ytterligere. Det er litt som langsomt å løfte lokket av et skrin slik at det blir enda mer spennende å kikke oppi.

Så heves scenelyset brått og de fem skuespillerne (Ines Høysæter Asserson, Tarjei Sandvik Moe, Emilie Mordal, Filip Bargee Ramberg og Jon Ranes) går inn og stiller seg helt ute på framscenen. Hver av dem blir stående noen øyeblikk og bare se rett på publikum med åpne blikk før Emilie Mordal sier: “Jeg tenker at hjertet mitt er litt som en nedlagt kiosk.” Setningen svever et par sekunder et sted i lufta mellom scene og sal, som suspensjonen i et stup, før den første forsiktige responsen fra publikum endelig forløser spenningen og forestillingen virkelig kan gli igang.

Uten filter
Forestillingen sklir altså rett inn under huden allerede fra første setning. Det er som å skru opp volumet på indre monologer fulle av hemmelige og flaue ungdomstanker, inn i det sårbare, nakne og vare.

Regissør Mattis Herman Nyqvist har tidligere vist at han har mestret slike grep. Forestillingen Uten Navn (2018) ble nominert til flere priser og fikk jevnt over svært god mottakelse både hos presse og publikum. Forestillingen tok for seg en krevende posisjonen det er å være pårørende til noen som forsvinner inn i rusavhengighet. Uten Navn var modig i sin enkelhet. Personlige vitnesbyrd ble bearbeidet og skildret med finstemthet og innsikt, og jeg synes det er viktig å anerkjenne at Nyqvist har valgt å ta på seg svært ambisiøse prosjekter som relativt fersk regissør, både når det gjelder metodikk, vinkling, tematikk og formspråk. Heller ikke å lage godt teater med og for ungdommer er noen enkel oppgave. Nyqvist har til og med valgt å skrelle vekk alt stash og bytte vekk ironiens og avstandens rustning med ufiltrert inderlighet. Det er å innta en posisjon med stor fallhøyde som krever regimessig balansekunst fra første til siste scene.

Skepsis
Jeg hadde mine betenkeligheter da jeg først hørte at Til Ungdommen skulle bli teaterforestilling. Selv om jeg jubler for en målgruppespesifikk ungdomsforestilling på Centralteatrets hovedscene, virket valget av materiale så altfor opplagt. Nok en gang en litterær suksess som blir teater, boken er endatil skrevet av en som ikke primært er virkende forfatter og langt mindre dramatiker, men folkekjær kjendis. Den kommersielle begrunnelsen virket langt tydeligere enn den kunstneriske. Selv om Skåbers bok traff norske ungdomslesere – som selv stemte boka helt til U-pris-finalen 2018 – er det lite ved originaltekstene som gjør dem til noe opplagt scenemateriale. Boken inneholder en rekke novellistiske tekster som er basert på intervjuer Skåber har gjort med ungdommer om deres liv, redsler, gleder, håp og drømmer. Jeg var skeptisk til om materialet i forestillingen hadde gått gjennom for mange ledd. Først Skåbers egen research med ungdommer i forarbeidet til boken, deretter bearbeidet og ført i pennen av henne, så Nyqvist’s bearbeidelse for scene, og til sist tilbake til ungdommer selv – i form av de fem unge skuespillerne som skulle formidle historiene. Kunne ikke dette fort bli en i overkant knotete reise hvor de opprinnelige, ufiltrerte ungdomsstemmene ble slipt helt vekk i prosessen?

Vel. Livet blir jo fryktelig kjedelig om man ikke får sine antakelser avkreftet iblant. For det er som om tekstene etter Nyqvists regi og bearbeidelse går dypere ned i materien enn det Skåbers bok gjør. Uttrykket er blitt mer avskrelt og språket mer muntlig og nært enn bokens.

Sterkt cast
Det unge skuespillerensemblet gjør mye for fortellingenes troverdighet. I det hele tatt er det fem dyktige unge skuespillere med et imponerende spillteknisk vokabular vi har foran oss. Spesielt 18 år gamle Ines Høysæter Asserson imponerer, og får meg til å lure på om det skarpe skillet vi gjerne trekker mellom amatør og profesjonell er mer flytende enn vi liker å tro. I tillegg er musikken, et av forestillingens sterkeste elementer gjennom hele forestillingen, komponert av en av skuespillerne – 17 år gamle Jon Ranes.

I en av de første sekvensene er Asserson og Mordal på “boy-spotting”. De speider etter gutter, og vi blir invitert inn i hodene deres. I løpet av forestillingens ti første minutter foretar de to store spilltekniske reiser – fra det tilbakelente, passivt aggressive til det underfundige, komiske, vonde og så triste at stemmen skjelver og tårene spretter i øyekroken. Og dette helt uten at det på noe tidspunkt blir for mye eller for kleint. Veien er i det hele tatt kort fra det trivielle til det eksistensielle gjennom hele forestillingen, men er det noe som kjennetegner det å være ungdom, så er det vel nettopp dét. Slik sett balanserer forestillingen på en knivsegg mellom det tilsynelatende ekte og det ungdoms-karikerte. Heldigvis holder finstemtheten i spillnyansene det parodiske på avstand. Kanskje er det premierenerver som bygger opp under en slags keitete autensitet.

Episodisk dramaturgi
I Nyqvists bearbeidelse har forestillingen fått en episodisk, assosiativ dramaturgi. Tekstene er brukket kraftig opp og vi skimter karakterene og deres liv først og fremst gjennom antydninger og halvskisser. Dette er fortellerteater hvor historiene er fragmenterte, delvis abstraherte, med raske og rene brudd mellom. Dette fungerer fint og gjør situasjonene åpnere og lettere å speile sine egne referanser (eller for den eldre tilskueren, minner) i. Språklig lekes det med rytmikk og gjentakelser. Den romlige dramaturgien er også velkomponert. Scenerommet brukes på ulike måter, scenebildene er godt komponerte og forsterkes gjennom stemningsfull og solid lysdesign. På et tidspunkt sitter alle de fem skuespillerne langs sceneveggen, andre steder minimeres avstanden mellom scene og sal ved at de sitter eller står på scenekanten, eller går helt nær publikum. Lysinstallasjonen kommer til liv i ulike former flere steder: Den dirrer og blinker mer og mer intenst eller lyser opp del for del, som en slags visuell komplementering til situasjonen som spilles ut. Dramaturgisk sett er det altså mye som fungerer, men på tross av dette er det dramaturgien som etter hvert blir forestillingens problem.

For monotont
Utfordringen oppstår i andre delen. Etter to forholdsvis statiske monologsekvenser begynner behovet for et dynamikkskifte å bli nokså påtrengende. På et punkt hvor man enten burde skrudd til et eller annet eller tilført et element som kunne blåse en frisk vind over publikum i salen, går Nyqvist motsatt vei: Enda lenger inn i det sarte, såre og subtile. Da blir det for mye av det samme. Det er som om forestillingen spiller for mye og for lenge på de samme strengene og etter hvert mister de derfor en god del av sin kraft. Kanskje er problemet at Nyqvist selv har hatt rollen som dramaturg, og at det er utfordrende å få øye på de dramaturgiske svakhetene når man ikke har en dramaturg å sparre med. Det er nok ikke nødvendigvis så mye som skal til, og jeg håper det er mulig å gå en ekstra runde selv om premieren allerede har funnet sted. Noe uferdig er det altså over resultatet, som hindrer forestillingen i virkelig å bli en perle i all sin modige enkelhet.

KOMMENTAR
  • Bjarne Stensrud :

    Mye godt og riktig sagt i denne velskrevne kritikken. En perle ble det likevel, ikke minst på grunn av det unge ensemblet. Under nevnte Nyquists guiding har de fått blomstre som enkeltpersoner og som skuespillere, og ikke minst som formidlere av gode, treffende, såre og inderlige tekster. En lykke for norsk teater at slike får slippe til! Måtte målgruppa kjenne sin besøkelsestid og få med seg dette. Og måtte teatersjefer fra både her og der gjøre det samme. Og måter Oslo Nye bruke disse unge kreftene igjen. Og igjen. Og igjen!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER