Foto: Thor Brødreskift

Inn i andre verdener

I SOLIDS tester Carte Blanche nye formater på vellykket vis i samarbeid med KODE Kunstmuseer.

Den drømmeaktige, uvirkelige følelsen jeg får av de mennesketomme byrommene i Bergen fortsetter å følge meg når jeg går opp de tre etasjene i den monumentale, sirkelformede trappehallen på KODE 4 for å se SOLIDS, et samarbeid mellom KODE kunstmuseer og Carte Blanche. Jeg ønskes velkommen, og en utøver tar meg med inn i Tårnsalen. I midten av rommet står den skulpturelle installasjonen den Oslo-baserte kunstneren Pedro Gómez-Egaña for anledningen har laget og som de 14 utøverne i Carte Blanche gir liv til: En stor, firkantet boks på størrelse med et lite hus bygget av lyse treplater i flere stålrammer. Skulpturen rammes inn av et halvsirkelformet lyskasterstativ og av den sirkelformede himlingen med små vinduer i Tårnsalen som gjør rommet så iøynefallende. Jeg geleides opp en trapp til et lite platå med en stol og setter meg ned. To andre publikummere sitter i en sofa på et annet platå ved siden av meg. På gulvet foran oss er skinner i stål som minner om togskinner. Sakte og umerkelig begynner platået å bevege seg på skinnene, og jeg trilles inn i installasjonen. Et øyeblikk forestiller jeg meg at jeg er et barn på tivoli i en karusellvogn som forsvinner inn i en tunnel.

Tingenes hemmelige liv
Pedro Gómez-Egaña (f. 1976) er utdannet komponist og billedkunstner, og arbeider både med performance, skulptur, video, installasjoner og lyd. Ofte lager han skulpturelle, kinetiske verk som beveger seg på ulike måter i gallerirommet. SOLIDS har mye til felles med installasjonen The Domain of Things (2017), som besto av et hverdagslig innredet hjem på en samling bevegelige gulvplater med stålkonstruksjoner på undersiden. Stålkonstruksjonenes finstilte mekanikk ble styrt av tre utøvere, slik at gulvplatene og møblene var i kontinuerlig bevegelse.

SOLIDS er basert på samme logikk og er bygget opp av bevegelige deler montert på skinner.   Sammen med Carte Blanche har Gómez-Egaña over en prøveperiode på flere måneder brukt tid på å utforske forholdet mellom skulptur og bevegelse, og resultatet er en miks av installasjon og koreografert performance. Innsiden av boksen er innredet som en stue med TV, gulvtepper, et skrivebord, hyller på veggene og små bord. Det spesielle er imidlertid hvordan de lagvise, bevegelige delene i boksen produserer særegne visuelle illusjoner mens man sitter inne i den. Til venstre for meg er det samme, lille stuebordet med et glass, briller, et halvspist eple og en sammenkrøllet avis stilt opp i fire identiske versjoner. I takt med at veggene på siden og foran meg beveger seg kommer fire eksemplarer av den samme vegghengte bokhyllen til syne, og litt senere fire vinduskarmer med helt like pennholdere. Lavmælt, mollstemt musikk strømmer ut av en liten radio. Til høyre for meg skimter jeg noen av utøvernes hender som beveger veggen, mens blikket mitt stadig trekkes mot rester av en rød væske i glassene på bordene, og jeg tenker på hva slags menneskeliv gjenstandene i rommet bærer historien om. Fordoblingene skaper en uhyggelig stemning lik den man kan få i et speilkabinett: En plutselig følelse av forvirring over at noe så kjent som ens eget ansikt kan virke fremmed.

Kvernende evighetsarbeid
Det kanskje mest fascinerende med SOLIDS, foruten opplevelsen av at tiden nærmest stykkes opp fra øyeblikk til øyeblikk mens man sitter inne i boksen, er vissheten om alle hendene utenfor som setter i gang hver eneste mekaniske impuls som gjør at gulv og vegger beveger seg. Når jeg trilles ut igjen av boksen etter femten minutter, får jeg lov til å sette meg hvor som helst på sorte stoler rundt i rommet og betrakte utøverne og boksen fra utsiden så lenge jeg ønsker. Koreografien på utsiden av boksen er neddempet og repetitiv. For å få øye på de små nyansene må man bli værende en stund i rommet og i langsomheten.

I løpet av de 45 minuttene jeg blir sittende er det nettopp det minutiøse og mikroskopiske presisjonsarbeidet til utøverne jeg fester meg ved. Til vekslende lyssetting fra lyskasterne og lyden av en svak, gjentakende tone, forflytter de seg forsiktig rundt og rundt boksen og rullerer på ulike faste posisjoner mens de utfører forskjellige oppgaver igjen og igjen. Noen stiller seg langs veggene til boksen og fører dem langsomt bortover skinnene, noen trekker i metallstaver koblet til treverket, mens andre flytter forsiktig på sorte benker i nærheten av skinnene og setter seg på tvers av disse. Underveis skjer det korte møter mellom utøverne mens de stirrer på boksen fremfor seg: To og to lener hodene så vidt mot hverandre, sitter ved siden av hverandre på benkene, kort møter hverandres blikk, eller streifer hverandre med en forsiktig berøring. Koreografien blir på denne måten et kvernende, ubarmhjertig og sirkulært evighetsarbeid der utvekslingene mellom utøverne er minst like interessant som selve forbindelsen mellom utøverne og installasjonen.

Å være alene sammen
Når utøverne stadig streifer og berører hverandre, men aldri vier hverandre oppmerksomhet mer enn i noen sekunder før de vender tilbake til å konsentrere seg om boksen foran dem, oppstår det en distanse i fellesskapet og nærheten mellom dem. Kanskje er det ikke bare gallerirommet, men denne avstanden mellom utøverne som gjør at jeg som publikummer opplever at vi deler rommet med hverandre på en helt annen og mer betydningsfull måte enn i en tradisjonell frontal forestilling. Hadde jeg sett SOLIDS før pandemien tror jeg ikke langsomheten i dramaturgien eller utøvernes tilstedeværelse ville ha gjort like sterkt inntrykk.

Selv om den sirkulære dramaturgien er tidvis utmattende, og jeg tar meg i å lengte etter noe mer ekspansivt som kan bryte med gjentakelsene, skaper den en sømløs overgang til Gómez-Egañas utstilling i 2.etasje i samme bygg, der flere pendler svinger rytmisk mot veggene i det mørklagte lokalet og fremstår som en fortsettelse av installasjonen i Tårnsalen. Jeg skulle bare ønske at samarbeidet lot Carte Blanche ta mer plass med hele sin spennvidde som utøvere med individualitet og store tekniske ferdigheter.

Pandemien som har pågått i ett år har satt en stopper for det meste. Enda så smittevernsmessig vanntett konseptet til SOLIDS er, ble alle forestillingene i første uke av spilleperioden avlyst i forbindelse med den forlengede nedstengingen av Bergen. Først og fremst viser SOLIDS at det finnes utrolig mange uutforskede formater og formidlingsarenaer for Carte Blanche, og dette samarbeidet markerer kanskje begynnelsen på kunstneriske veivalg som kan stake ut en litt annerledes kurs fremover. Ikke minst er jeg nysgjerrig på hvilke muligheter som kan åpne seg etter pandemien dersom teatersjef Annabelle Bonnéry satser litt utradisjonelt.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER