- Ingen revolusjon på DNS

Tekst Jan H. Landro, Bergens Tidende. Teksten er fra dagens papirutgave av BT og er gjengitt med tillatelse. Foto: Agnete Haaland foran Den Nationale Scene. Fotograf: Fredrik Arff, dns.no

Bredde og musikk, snarere enn «revolusjonær» nytenkning, preger repertoaret for Agnete G. Haalands første år som sjef på Den Nationale Scene. Hennes identitet som teatersjef trer ikke tydelig frem, ei heller hva hun mener at DNS skal være. På den ene siden ønsker hun å holde på det publikum Bjarte Hjelmeland i sine fire år har klart å hente inn til teaterhuset på Engen. Samtidig går hun nye veier for å nå den ungdommen Hjelmeland ofte snakket om, men egentlig bare traff med den kvalitetsmessig svake musikalen «Svartediket».

Da Haaland for noen måneder siden slapp nyheten om at Brecht-klassikeren «Mor Courage» blir hennes åpningsstykke som DNS-sjef, og hun dessuten sa at dette ikke var noe tilfeldig valg, mente jeg å se en klar politisk dreining bort fra Bjarte Hjelmelands noe mer uforpliktende repertoar.

I dag er jeg ikke like sikker. For Haaland har valgt å gjøre dette til en musikal, med nyskrevet musikk av Atle Halstensen. Det blir sikkert svingende og feiende flott, men her påhviler det instruktør Marit Moum Aune et ansvar for ikke å la Brechts budskap drukne i musikk og effekter. Kanskje er det bare snakk om å sukre forfatterens beiske pille?

Ulike forutsetninger

Haaland og Hjelmeland kom til DNS med nokså ulike forutsetninger. Da sistnevnte inntok sjefsstolen, sto teatret svakt – både kunstnerisk og publikumsmessig. Dét, og hans kommersielle gen, kom til å styre programsettingen. Resultatet ble et noe lettbeint repertoar, men gjennomgående høy kvalitet på oppsetningene og en langt bredere publikumsappell enn forgjengeren hadde fått til.

Agnete Haaland har det i så måte mye enklere. Hun kommer til duk og dekket bord, og kan bygge videre på det Hjelmeland har oppnådd.

Men kanskje møtes de to, eller i det minste tangerer hverandre, i et litt overraskende punkt: redselen for å by publikum altfor tungt fordøyelig kost. De er ikke alene; det lettfordøyelige synes å være resepten på alle våre statsstøttede sceneinstitusjoner. Som om eneste mulighet for å lokke et TV-underholdningskonsumerende publikum ut av godstolen er å tilby – enda mer underholdning.

Det er ikke lenger våre hovedscener som eksperimenterer og tar sjanser, verken kunstnerisk eller tematisk, og noe av det kan vi takke de departementale regnemaskinene for.

Bakpå

Kanskje det mest overraskende ved Agnete Haalands førsteårsrepertoar er at hun har hentet så mange stykker som de siste årene har gått på andre norske scener. Det får DNS til å virke litt «bakpå». David Harrowers sterke drama om forbudt erotikk, «Blackbird», gikk på Nationaltheatret i 2005. Sceneversjonen av Ingmar Bergmans vidunderlige «Fanny og Alexander» hadde sin urpremiere samme sted for to år siden. «Ulverock», for flere generasjoner TV-tittere bedre kjent som «Med Grimm og Gru», var det først Trøndelag Teater (under tittelen «Rockn Roll Wolf») som dramatiserte, og Nationaltheatret som overtok.

På DNS lager de riktig nok sin egen versjon. Det gjøres også med svenske Erik Gedeons «Evig ung», hvor handlingen er lagt til et sykehjem som har rykket inn i et nedlagt DNS anno 2030. Tilsvarende grep gjorde Det Norske Teatret da de viste komedien for et par år siden.

Mer politisk

Hakket mer politisk enn Hjelmelands teater blir nok DNS-året 2012, likevel. Ikke bare vises Brechts store drama om en kvinne som er urokkelig i sin tro på at krig lønner seg, selv når hennes egne barn blir ofre for grusomhetene som holder butikken hennes i gang.

En spennende nyskapning, «Etnoporno» av svensk-rumenske America Vera-Zavala, skal være «en rå og modig kommentar til dagens multikulturelle samfunn» og med uttrykt skepsis til mediesamfunnet. Smaksprøven vi fikk på DNS i går, virket på alle måter uferdig, men den tyder på at vi her kan få noe med substans i.

Dette blir en av DNS’ egne oppsetninger under Festspillene. Den andre er Shakespeare-klassikeren «En Midtsommernattsdrøm», hvor kjærlighetsforviklingene flyttes frem til vår tid og inn i teatret. Noe tilsvarende har vært gjort på film, men det blir interessant å se hva det nye registjerneskuddet Peer Perez Øian får ut av dette stoffet.

For øvrig er det positivt at Haaland ønsker å markere DNS med to egne festspilloppsetninger, etter at institusjonen noen år nærmest har abdisert i festspillsammenheng.

Voksne, kvinnelige skupespillere

Bedre enn noen vet Agnete Haaland hvor få oppgaver godt voksne kvinnelige skuespillere får i teatret. Når DNS faktisk har flere svært dyktige kvinner i den alderen, er det god ressursbruk å by dem irske «Lughnasa», som «gir et virkelighetsnært og rørende innblikk i en katolsk familie og deres skjebne på 1930-tallet». Her figurerer fem søstre i et ensemblespill som gir noenlunde store oppgaver til alle. Og forhåpentlig blir DNS-utgaven bedre enn den noe tamme filmen «Dancing at Lughnasa» som ble laget til Brian Friels tekst for 12 – 13 år siden.

For øvrig tyder oversikten over instruktører på at nysjefen akter å styrke kvinneandelen ettertrykkelig.

Ungt samarbeid

Ikke bare veteranene, også de unge har den nye teatersjefen et øye for. Til «Mor Courage» har hun hentet inn fem unge skuespillere fra Studentteateret Immaturus; det kan bli begynnelsen på et fruktbart samarbeid. Immaturus har gjennom flere år vist evne til å få frem talenter både på skuespill og regi, og her kan det være noe å hente for begge parter.

At ikke mindre enn 24 barn fra Bergen kulturskole får medvirke på «Ulverock», peker også mot nye samarbeidskonstellasjoner.

Ellers synes prosjektet DNS Ung å bære fremtid i seg. I første omgang skal det resultere i forestillingen «Drømmebyen», som henter inn unges opplevelser, erfaringer og drømmer og prøver å gi det scenisk liv. Et spennende eksperiment, som kanskje kan få flere unge interessert i teater. Fra Haalands side er det ikke bare tale om å trekke et nytt publikum til DNS, selv om det utvilsomt er svært viktig, men også å sette dagsorden og innby til debatt om samfunnsaktuelle spørsmål. Hvis DNS Ung lykkes og ikke dør som en døgnflue, kan dette bli noe av det viktigste Agnete Haaland klarer å utrette i Bergen.