Bilde: AGnete Haaland foran Den Nationale Scene. Foto: Fredrik Arff/dns.no

– Ingen revolusjon på DNS

Litt av alt, men ingen tydelig identitet preger Agnete Haalands
første DNS-repertoar. Kommentar.

Tekst Jan H. Landro, Bergens Tidende. Teksten er fra dagens
papirutgave av BT og
er gjengitt med tillatelse.
Foto: Agnete Haaland foran Den Nationale Scene. Fotograf: Fredrik
Arff, dns.no


Bredde og musikk, snarere enn «revolusjonær» nytenkning, preger
repertoaret for Agnete G. Haalands første år som sjef på Den
Nationale Scene. Hennes identitet som teatersjef trer ikke tydelig
frem, ei heller hva hun mener at DNS skal være. På den ene siden
ønsker hun å holde på det publikum Bjarte Hjelmeland i sine fire år
har klart å hente inn til teaterhuset på Engen. Samtidig går hun
nye veier for å nå den ungdommen Hjelmeland ofte snakket om, men
egentlig bare traff med den kvalitetsmessig svake musikalen
«Svartediket».

Da Haaland for noen måneder siden slapp nyheten om at
Brecht-klassikeren «Mor Courage» blir hennes åpningsstykke som
DNS-sjef, og hun dessuten sa at dette ikke var noe tilfeldig valg,
mente jeg å se en klar politisk dreining bort fra Bjarte
Hjelmelands noe mer uforpliktende repertoar.

I dag er jeg ikke like sikker. For Haaland har valgt å gjøre
dette til en musikal, med nyskrevet musikk av Atle Halstensen. Det
blir sikkert svingende og feiende flott, men her påhviler det
instruktør Marit Moum Aune et ansvar for ikke å la Brechts budskap
drukne i musikk og effekter. Kanskje er det bare snakk om å sukre
forfatterens beiske pille?

Ulike forutsetninger

Haaland og Hjelmeland kom til DNS med nokså ulike
forutsetninger. Da sistnevnte inntok sjefsstolen, sto teatret svakt
– både kunstnerisk og publikumsmessig. Dét, og hans kommersielle
gen, kom til å styre programsettingen. Resultatet ble et noe
lettbeint repertoar, men gjennomgående høy kvalitet på
oppsetningene og en langt bredere publikumsappell enn forgjengeren
hadde fått til.

Agnete Haaland har det i så måte mye enklere. Hun kommer til duk
og dekket bord, og kan bygge videre på det Hjelmeland har
oppnådd.

Men kanskje møtes de to, eller i det minste tangerer hverandre, i
et litt overraskende punkt: redselen for å by publikum altfor tungt
fordøyelig kost. De er ikke alene; det lettfordøyelige synes å være
resepten på alle våre statsstøttede sceneinstitusjoner. Som om
eneste mulighet for å lokke et TV-underholdningskonsumerende
publikum ut av godstolen er å tilby – enda mer underholdning.

Det er ikke lenger våre hovedscener som eksperimenterer og tar
sjanser, verken kunstnerisk eller tematisk, og noe av det kan vi
takke de departementale regnemaskinene for.

Bakpå

Kanskje det mest overraskende ved Agnete Haalands
førsteårsrepertoar er at hun har hentet så mange stykker som de
siste årene har gått på andre norske scener. Det får DNS til å
virke litt «bakpå». David Harrowers sterke drama om forbudt
erotikk, «Blackbird», gikk på Nationaltheatret i 2005.
Sceneversjonen av Ingmar Bergmans vidunderlige «Fanny og Alexander»
hadde sin urpremiere samme sted for to år siden. «Ulverock», for
flere generasjoner TV-tittere bedre kjent som «Med Grimm og Gru»,
var det først Trøndelag Teater (under tittelen «Rockn Roll Wolf»)
som dramatiserte, og Nationaltheatret som overtok.

På DNS lager de riktig nok sin egen versjon. Det gjøres også med
svenske Erik Gedeons «Evig ung», hvor handlingen er lagt til et
sykehjem som har rykket inn i et nedlagt DNS anno 2030. Tilsvarende
grep gjorde Det Norske Teatret da de viste komedien for et par år
siden.

Mer politisk

Hakket mer politisk enn Hjelmelands teater blir nok DNS-året
2012, likevel. Ikke bare vises Brechts store drama om en kvinne som
er urokkelig i sin tro på at krig lønner seg, selv når hennes egne
barn blir ofre for grusomhetene som holder butikken hennes i
gang.

En spennende nyskapning, «Etnoporno» av svensk-rumenske America
Vera-Zavala, skal være «en rå og modig kommentar til dagens
multikulturelle samfunn» og med uttrykt skepsis til mediesamfunnet.
Smaksprøven vi fikk på DNS i går, virket på alle måter uferdig, men
den tyder på at vi her kan få noe med substans i.

Dette blir en av DNS’ egne oppsetninger under Festspillene. Den
andre er Shakespeare-klassikeren «En Midtsommernattsdrøm», hvor
kjærlighetsforviklingene flyttes frem til vår tid og inn i teatret.
Noe tilsvarende har vært gjort på film, men det blir interessant å
se hva det nye registjerneskuddet Peer Perez Øian får ut av dette
stoffet.

For øvrig er det positivt at Haaland ønsker å markere DNS med to
egne festspilloppsetninger, etter at institusjonen noen år nærmest
har abdisert i festspillsammenheng.

Voksne, kvinnelige skupespillere

Bedre enn noen vet Agnete Haaland hvor få oppgaver godt voksne
kvinnelige skuespillere får i teatret. Når DNS faktisk har flere
svært dyktige kvinner i den alderen, er det god ressursbruk å by
dem irske «Lughnasa», som «gir et virkelighetsnært og rørende
innblikk i en katolsk familie og deres skjebne på 1930-tallet». Her
figurerer fem søstre i et ensemblespill som gir noenlunde store
oppgaver til alle. Og forhåpentlig blir DNS-utgaven bedre enn den
noe tamme filmen «Dancing at Lughnasa» som ble laget til Brian
Friels tekst for 12 – 13 år siden.

For øvrig tyder oversikten over instruktører på at nysjefen
akter å styrke kvinneandelen ettertrykkelig.

Ungt samarbeid

Ikke bare veteranene, også de unge har den nye teatersjefen et øye
for. Til «Mor Courage» har hun hentet inn fem unge skuespillere fra
Studentteateret Immaturus; det kan bli begynnelsen på et fruktbart
samarbeid. Immaturus har gjennom flere år vist evne til å få frem
talenter både på skuespill og regi, og her kan det være noe å hente
for begge parter.

At ikke mindre enn 24 barn fra Bergen kulturskole får medvirke
på «Ulverock», peker også mot nye
samarbeidskonstellasjoner.

Ellers synes prosjektet DNS Ung å bære fremtid i seg. I første
omgang skal det resultere i forestillingen «Drømmebyen», som henter
inn unges opplevelser, erfaringer og drømmer og prøver å gi det
scenisk liv. Et spennende eksperiment, som kanskje kan få flere
unge interessert i teater. Fra Haalands side er det ikke bare tale
om å trekke et nytt publikum til DNS, selv om det utvilsomt er
svært viktig, men også å sette dagsorden og innby til debatt om
samfunnsaktuelle spørsmål. Hvis DNS Ung lykkes og ikke dør som en
døgnflue, kan dette bli noe av det viktigste Agnete Haaland klarer
å utrette i Bergen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER