Revisoren av N. Gogol. Nationaltheatret 2015. Foto: Dag Jenssen

Ingen lystseilas uten vind i seilene

KRITIKK: Det skorter ikke på komisk overskudd og driblende slapstick, men spiller det noen rolle når stykket ikke vil noe sted? Ragnhild Brochmann har sett Gogols Revisoren på Nationaltheatret.

Scenen ser fristende ut; som en blanding av huset til Pippi Langstrømpe og tyske ekspresjonistiske filmer fra 20-tallet: en liten vindskeiv landsby med løst og ledig plasserte plankebord, et optimistisk illevarslende tuntre, en pittoresk liten bro oppe mellom takmønene og en symbolsk dysfunksjonell vannpumpe nede ved scenekanten. Hit kommer snart Nikolaj Gogols revisor, til borgemesteren og resten av de lokale småkongenes store skrekk. For – herregud! – hvor skal man gjøre av alle svinene på skogen med så liten tid til å forberede seg? Og hvordan skal man rekke å sope all svindelen fra under bordet, og ned i enda dypere lønnkamre innen revisoren – REVISOREN – dukker opp? Borgermesteren river seg i håret han ikke har og innkaller til møte. En naturlig handling for et korrupt lite samfunn, med uante konsekvenser siden «revisoren» slett ikke er revisor, men en ganske alminnelig sjarlatan.

Gogols Revisoren handler om det bedragerske mennesket: om skattesnyt, selvbedrag, maktmisbruk og vår felles uvilje mot å ville vite hva som egentlig foregår i kulissene. Karakterene hans er som de to huseierne jeg hadde i London; rapporterte vi mugg på veggene kom de med englefjes og malerkost: «No problem!» sa de, malte ett strøk og gikk sin vei såre fornøyd.

Alt dette er vel og bra. Menneskelig korrupsjon og dårskap er evigaktuelle og evig underholdende problemstillinger. Og, gitt at Gogol tegnet karakterene som eventyr-inspirerte figurer for å gi satiren metning og umiddelbar slagkraft, har de nesten to hundre årene siden stykkene ble skrevet (1836), behandlet det godt. Det er stadig vekk populært, det regnes som en av teaterhistoriens beste komedier, og også denne gangen ler publikum – de på Nationaltheatret – hjertelig hver gang vitser leveres og karakterene avslører enda en moralsk skavank uten å skjemmes nevneverdig. Det er ikke så rart – Revisoren er vel spilt, har god komisk timing og kostymer til å stirre seg mett på. Men når alt kommer til alt – sitter vi igjen med noe mer enn «ren» underholdning når teppet har gått ned?

Det er helt greit at regissør Catrine Telle ikke har valgt å iscenesette Revisoren som politisk satire i konfekteske-format, slik Gogol en gang tenkte det. Derimot oppstår det et problem når stykket heller ikke er vilt, grelt eller absurd nok til å være et fengende oppdatert folkeeventyr over menneskelig dårskap anno 2015. Telles revisor ser som sagt nydelig ut, men mangler variasjon, vidd og dynamikk.

Det er i utgangspunktet ikke noe problem at stykket er tjoret fast i kun én kollektiv egenskap og ett kollektivt problem; det bedragerske og det svindleriske. Derimot er det problematisk at ingen tilsynelatende har mange og fete nok svin på skogen til at «revisorens» komme virker fatalt faretruende, og ikke minst at alle – uansett størrelse på synden – opplever nøyaktig samme ubehag ved at revisoren kommer. Med andre ord er det sterkt problematisk at hele skuespillerensemblet, selv om de er aldri så ulike, oppfører seg som et flerhodet landsbytroll i steden for å være en uforutsigbar flokk med hodeløse høner. Slik slår den ene humoristiske replikken den andre i hodet, siden alle kjører på eksakt samme modus, og alle skal få lov til å være omtrent like morsomme hele tiden.

Karakterene er dessuten mer søte og morsomme enn interessant overspente eller bittersøtt tragikomiske; slik stykket er tenkt, om jeg har forstått Gogol rett.

Kort sagt er de for uskyldige til at man skadefryder seg over at det går dårlig med dem; for joviale til å mislikes i det hele tatt og for like – samlet sett – til at det er helt lett å skille dem fra hverandre; selv om karakterene hver for seg er aldri så inntagende og godt spilt. Især Håkon Ramstads rosakledde rolle er en studie verdt for minespillet alene; Clint Eastwood møter en av Ivo Caprinos dokker.

Slik – med all sin sjarmerende letthet og absolutte fravær av mørke undertoner (bortsett fra at det selvfølgelig handler om korrupsjon og selvbedrageri) – ender Revisoren opp som både harm- og retningsløs. Her kunne jeg ønsket at Telle – selv med et åpenbart mål om å treffe hele teatersalen – hadde gjort karakterene både mer differensierte og tvetydige: sluere, mer innsmigrende, mer inderlig selvbedragerske og mer ulik av lynne. Og, at «revisor»-karakteren – enn om spilt med den største fryd og akrobatikk av Jan Gunnar Røise – hadde stått i større kontrast til de andre.

Slik det står nå, ser vi i stedet akkurat det samme scenariet fra stykkets begynnelse til stykkets slutt: de samme karakterene, de samme karaktertrekkene og den eksakt samme problemstillingen uten overraskelser og infame gløtt inn til noe svartere, underfundig eller mer absurd. Med andre ord slutter jeg fort å bry meg. Jeg smiler og ler, slik man gjør når noe er pent gjort og godt ment, men jeg engasjerer meg ikke. Det er som å være invitert til sommerens store lystseilas, bare det at vinden uteblir og båten blir liggende ved kai. Lunt og hyggelig, men ribbet for både solgangsbris, salt sjø og høye bølger.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER