Ingen kritiserer gløgg

Karsten og Petras vidunderlige jul har gått det man kaller en seiersgang over norske kinoer siden premieren 7. november. Fem dager senere hadde 100.000 barn og voksne sett filmen, anmelderne hadde med noen hederlige unntak trillet vennlige firere og det ble snakket om «stemningsfull førjulsfest på kino!» og «sentimental og idyllisk julefeiring». Bare barnebokforfatter Lene Ask gikk ut i Aftenposten for å kreve mer av ny norsk småbarnsunderholdning. Det er tid for en tilleggsanmeldelse; ikke for å hindre flere barn i more seg med Karsten og Petra, men for å undersøke hva kritikerne egentlig mener med «idyllisk julestemning» og Ask med «overfladisk fortelling».

I likhet med forelegget signert Tor Åge Bringsværd og Anne G. Holt, har Karsten og Petras vidunderlige jul et enkelt plot tilpasset barn i aldersgruppen 3-6 år. Petra skal som vanlig feire jul med mamma og bestefar, (pappa er død), men så inviterer kjæresten til bestefar ham med på hytta til «verdens beeeste julestemning!». Dermed buklander Petras jul, og hun og Karsten må legge en plan for å lokke bestefaren tilbake, mens bestefar selv tviler i kulissene. Med andre ord, det handler om barn og voksnes delte redsel for at den sårbare jula ikke skal bli like magisk, trygg og ukomplisert som den burde være.

Det er ingen ting i veien med et enkelt premiss satt til et lite, lukket univers uten ambisjon om å speile storsamfunnet – slik noen av kritikerne innvender – så lenge rollefigurene er solide, nærheten mellom dem troverdig og plottet drivende. Alle som har sett Lasse Hallstöms Alle vi barna i Bakkebygrenda (1986)vet at det kan bli intenst og allmennmenneskelig nok i en liten grend uten problematiserende gjester fra verden utenfor. Ikke minst er kammerspillformatet en god ting når regissør Arne Lindtner Næss uttalte ønske er å lage en fortelling som kontrer dagens høye tempo og digitale informasjonsoverskudd. Karsten og Petra-filmene skal være «en motvekt til all den amerikanske kulturen vi forer ungene våre med, (og) et norsk økologisk filmalternativ», har produsent Silje Hopland Eik sagt til NRK.no. Det er godt tenkt, men stemmer det?

Fravær av nærhet Hovedproblemet til Karsten og Petras vidunderlige jul er fraværet av mellommenneskelig nærhet. Og hvorfor mangler nærheten når Karsten og Petra er verdens aller beste venner, med verdens snilleste foreldre? Som Lene Ask sier, er hovedutfordringen et slett manus. Visst skal dialogen i en barnefilm være lett å følge, men det betyr ikke at linjene må levers som en konstant strøm av spørsmål, påstander eller utrop; av å’er og ah’er: «Å, kan jeg få være med Petra hjem?!» spør Karsten «Ja, klart du kan!» svarer mamma «Å, jeg fikk lov!» utbryter Karsten «Hurra!» jubler Petra. Idet alle hele tiden føler, vil eller mener noe, blir det lite rom for avslappet omgang mellom rollefigurene. Ikke minst legger den svært tydelige talemodusen en demper på intimiteten mellom barn og foreldre. Klare spørsmål og bekreftelser er navet i familiekontrakten, men å samle hele dramaturgien rundt den éne dynamikken gjør begge parter ufortjent monotone og temperaturen for jevn. Jeg tar meg selv i å savne barnefjes som er fanget i å le på ordentlig, voksne som har det som ser ut som virkelige samtaler i bakgrunnen, og innslag av mindre velregissert tøys og tull fritt for innsmigrende bakgrunnsmusikk for å toppe stemmingen.

Kanskje har manusforfatter Alexander Eik følt at et avslappet turtall på handlingsplanet må kontres med en desto mer handlekraftig dialogrytme. Et paradoks når hele imperativet altså var å slå et slag for den rolige filmfortellingen, og filmer som Åsleik Engmarks Knerten (2009) har vist at avslappet nostalgi stadig vekk kan bli til gode kino-opplevelser.

Jeg savner også gode barne- og familiefilmers doble publikumsfrieri, slik NRKs Julekongen (2013) gjorde til gangs. Alltid størst og mest underholdning for barna, men aldri én episode uten én Monty Phytonsk-riddervits til far eller en Robert Stoltenbergsk absurdisme til mor. Kun på slutten unner manusforfatter Alexander Eik seg en voksenvennlig vits i Karsten og Petras vidunderlige jul, idet bestefars kjæreste og søster innrømmer at de alltid har haaatet å spise den lutefisken de bedyret at de eeelsker. Sånt er gøy! Og som alle vet, er det aldri et kontraskjær for barn at de voksne ler ekstra godt på deres film.

Overanstrengelse kler ingen Sist men ikke minst er verken sangene eller sangtekstene spesielt fengende. Her er ingen Blåfjellske juleviser eller poppete Frost-hits. Tekstene – som resten av filmen – mener alt godt: har du kjærlighet har du det du trenger, har du en liste med juleting-å-gjøre får du julestemning og så videre. Men, det hjelper lite når sangene er like flate og enkelt dekorerte som Petras pepperkaker. Og blir det så mye mer magisk av at kakene ved et par anledninger reiser seg i 3-d animasjon? Nei, ikke når den eneste hensikten er å skape en generelt mer «magisk julestemning» uten å gi kakene mer selvstendige bein å stå på. Da ville jeg heller ha investert mer krefter i å gjøre Løveungen og Frøken Kanin – Karsten og Petras levende kosedyr – enda mer levende.

Men, det står ikke på intensjonene, forelegget eller skuespillerne. Og det er lett å se at Karsten og Petras vidunderlige jul har anstrengt seg hardt for å kroppsligjøre alt det barnas jul skal være. Men overanstrengelse kler dessverre ingen, og all verdens kurver, lyslenker, strikkekjoler og rykende grøtboller kan ikke dempe savnet etter den nødvendige kjernen. Slik, uten et godt manus og roen til å fortelle like langsomt og inderlig som den forsøker, har den verken blitt virkelighetsnær eller magisk nok. Her er det hvitt lys og skarpe kontraster, istedenfor lun lyssetting og dust, rimete vintermørke. Den har blitt en velprodusert julereklame for Sætre Pepperkaker, mer enn et eventyrlig sted å gi seg hen til.

Det er som om det positive anmelderkorpset har inntatt Karsten og Petra slik man drikker gløgg på juleavslutning – men en varm takksigelse over at noen tatt seg bryet med å lage den i det hele tatt og en behagelig fornemmelse av barndommens hygge, istedenfor å kjenne savnet etter god kaffe, varm eplesaft eller noe annet godt. Nei, hvorfor kritisere gløgg når ideen er så riktig, og det er jul bare en gang i året?