Indirekte fortalt

Fighting Gravity forteller historien om kvinnelige skihopperes kamp for å få konkurrere på profesjonelt nivå, og scenebildet er naturlig nok en hoppbakke, komplett med lysmast og “snø”, i form av hvite skumgummiklosser som ligger strødd utover scenegulvet. Klossehavet begynner å skjelve, og som vettene i åpningsseremonien under Lillehammer-OL kommer aktørene kravlende opp gjennom “snølaget”, men istedenfor vetter kommer tre figurer iført like hoppdresslignende kjeledresser, hoppbriller og Anette Sagen-fletter.

Forestillingen legger lista skyhøyt, ved å sjonglere mellom mange ulike fortellerteknikker og uttrykk. De tre aktørene danser, spiller ulike karakterer, gjør akrobatiske stunts og skifter mellom kjappe replikkvekslinger, stiliserte rytmiske talesekvenser, naturlig dialog og lengre monologer, tidvis akkompagnert av hektisk musikk på høyt volum ispedd forvrengte radiovignetter.

Dynamisk scenografi Vi beveger oss ut og inn mellom det store og det lille bildet, mellom historisk overblikk over hopp for kvinner og nærkontakt med hoppernes hverdag, deres beinharde trening og drømmer om Det Store Svevet. Idrettens høye (og lavere) herrer får så hatten passer, i form av et nedlatende trehodet troll med griseneser og partyhatter, og en hybrid mellom tilskuer og kommentator i Holmenkollen, med kubjelle, norsk flagg og pipe, som roper nedsettende mannssjåvinistiske kommentarer til hopperne gjennom en megafon.

Visuelt fungerer dette godt. De hvite skumklossene blir en dynamisk kulisse som bygges om til stadig nye konstruksjoner, og disse fungerer iblant som lerret for stillbilder og filmklipp fra diverse hoppsendinger. Det er heller ikke mye å utsette på hvordan utøverne snur fra det ene til det andre på en femøring (selv om dialogen noen steder drukner i musikken, men da er det vel heller musikken som er for høy), og det er imponerende hvordan Andrea Vik og Kristoffer Veiersted, som så vidt jeg vet ikke har danseutdanning, holder følge med Sulekha Ali Omar i heseblesende bevegelsessekvenser.

Imidlertid fungerer den eklektiske tilnærmingen bare delvis som fortellerstil. Jeg blir usikker på hva forestillingen egentlig vil, og den blir stående i spagat mellom informativt foredrag og teaterforestilling. Jeg får ikke ordentlig tak i motivasjonen for å fortelle akkurat denne historien, akkurat nå. Hvorfor er dette viktig? Hvor brenner det? Og hvorfor til akkurat dette publikummet – ungdomsskoleelever? Er det for å spre kunnskap om hopp for kvinner? Oppfordre til likestillingskamp? Fortelle Anette Sagens historie? Et forsøk på å verve kommende generasjoner til skihopping? Eller er det ment som en flerrende kritikk av IOC og FIS?

Forestillingen er best når den er på sitt mest konkrete: som Andrea Viks glimrende sarkastisk-aggressive monolog om den innbitte frustrasjon over å holdes utenfor, over å ikke få vise hva de er gode for og om den uforståelige motstanden fra de ulike skiforbund og komitéer. Hennes gjengivelse og latterliggjøring av de merkeligste og mest bakstreverske argumentene – som at livmoren kan falle ut (!) – er ubetalelig. Dette er brennbart, det er sterkt, og det er svært godt formidlet.

Antydes Et eksempel på en mer abstrakt tilnærming er når Anette Sagens katastrofale fall i skiflygingsbakken i Vikersund 2009 blir gjenfortalt og spilt ut i en svevende og drømmeaktig sekvens om det å falle og kjempe seg tilbake på beina. Dette fallet fikk hele miljøet til å holde pusten, og frykten var stor for at kvinners kamp for å få delta på lik linje med menn ville settes langt tilbake. Denne bakgrunnshistorien bare antydes, men dagens ungdomsskoleelever var 6-8 år gamle da Sagen falt, så jeg tviler på at de tok referansen (selv var jeg 27 på den tiden, men jeg måtte likevel hjem og google). Hvis vi hadde fått vite konkret hva som sto på spill, tror jeg hele sekvensen hadde gjort et langt sterkere inntrykk.

På Brageteatrets nettsider står det at Fighting Gravity “handler om å følge drømmene sine, og ha mot til å stå opp imot de kreftene som trekker oss nedover, fysisk og mentalt. Både de kreftene som bor inni oss, og de som påvirker oss utenfra og som er med på å bestemme våre skjebner”. Det er kanskje visjonen om denne ekstra dimensjonen som ligger bak den indirekte og fragmenterte fortellerstilen – et ønske om å knytte historien om kvinners vei til toppen av hoppbakken til noe allmennmenneskelig og eksistensielt. Men det fungerer ikke helt; i forsøket på å si noe universelt blir en potensielt kruttsterk historie om noen jenters kamp mot overmakten heller litt vannet ut.

Som animert og underholdende foredrag for å opplyse om en kanskje underkommunisert sak er dette helt på høyden, men som forestilling som skal treffe, gripe og engasjere har den en del å gå på.