Bilde fra Gisèle Viennes forestilling Crowd. Foto: Estelle Hananla

Inderlighet og alvor

Vitaliteten, nerven og gleden ved årets Oktoberdans skyldtes programmeringen, men ikke bare det.

Ved avslutningen av årets Oktoberdans sto plutselig teatersjef Sven Åge Birkeland midt i sirkelen av entusiastiske festivalgjengere med en mikrofon i den ene hånda og et hvitvinsglass i den andre. Det var ikke bare manglende mikrofonteknikk som gjorde at det var vanskelig å høre hva han sa, for han hadde knapt stemme igjen. Men gleden og lettelsen over årets festival lyste likevel tvers gjennom de slitne stemmebåndene hans da han, etter å ha takket kunstnerne, publikum og sine medarbeidere, endelig erklærte at nå var det «partytime».

Under vårens siste runde av BIT Teatergarasjens langvarige og oppslitende kamp for et sted å være var det som om motkreftene samlet seg til det siste avgjørende dødsstøtet mot det husløse teatret. Det samme teatret som tidligere byrådsleder Monica Mæland ga attest for å være «en del av Bergens kulturelle grunnmur», mens det levde et liv bokstavelig talt uten grunnmur. Da prosessen var på sitt mest sårbare fikk teatret høre at det manglet relevans og hadde et billettsalg som på ingen måte kunne rettferdiggjøre prislappen på et nytt scenekunsthus i det nedlagte Sentralbadet. Andre kulturaktører i Bergen mente det ville være en tragedie om Sentralbadet fyltes med to bokser. Men etter ti års nomadetilværelse ordnet det seg likevel til slutt, i en til tider vaklende allianse mellom stat, kommune og fylkeskommune. I 2022 skal altså BIT og Carte Blanche være på plass i Sentralbadet.

Merkbar forvandling
Jeg merket noe straks jeg ankom foajeen i Studio Bergen i trengselen foran Gisèle Viennes forestilling Crowd ved inngangen til avslutningshelgen 26-27 oktober. Og da siste forestilling, Marie Bergby Handeland og Morten Lienes vidunderlige hyllest til null-poengslåtene fra Melodi Grand Prix-historien, var over, eksploderte visningsrommet på USF i pur ekstase og lettelse. For en som kommer utenfra var forvandlingen merkbar. Stemningen har alltid vært god, som den er nødt til å bli når folk som elsker det samme møtes, men sjelden så ekstatisk. Da jeg spurte produsent ved BIT og skuespiller Idun Vik om det kunne ha noe med endringen i framtidsutsiktene å gjøre, nektet hun for det og insisterte på at det bare hadde med programmeringen å gjøre. I år hadde den truffet en nerve og trukket usedvanlig mye folk, sa hun. Spesielt framhevet hun det mangfoldige programmet Beirut Day & Night som et slags tematisk kraftfelt midt i festivalen, med forestillinger, filmvisninger, foredrag og samtaler som tok pulsen på Beirut som et kunstnerisk, sosialt og politisk knutepunkt i Midtøsten.

Alle som arrangerer eller deltar på festivaler kjenner betydningen av å gi arrangementet en identitetsmessig kjerne, eller et varemerke, som man sier i reklamebransjen. Men en ting er å ha en bevissthet om det, noe ganske annet er det å skape, og gjenskape, dette signalet til omverdenen som trigger den lille, ekstra nysgjerrigheten som gjør at man også undersøker alt det andre som ikke umiddelbart slår en i øynene.

Fast grunn
Jeg kan imidlertid ikke skjønne annet enn at det også må være noe med at de du avhenger av har anerkjent deg, og dermed vissheten om at du har et liv foran deg. Der hvor du før svevet rundt i et tomrom for egen maskin har du plutselig fått fast grunn under føttene. Du ser ting du ikke så før. Gjerne små ting, en detalj her og en der, som får sammenhengene til å gå opp for deg og forrykker det hele den centimeteren som får det til å skinne ekstra.

Slik virket det i hvert fall da jeg ankom et, til årstiden å være, usedvanlig solrikt Bergen. Men så bør man antakelig heller ikke undervurdere den enkleste faktoren av alle: gleden ved å vinne til slutt. Nomadetilværelsen har, til tross for optimismen og tålmodigheten, tæret på miljøet. Publikummere har falt fra og mange potensielt nye har ikke noe forhold til historien fra pionértida, den gangen BIT befant seg i Nøstegaten. Og likevel: – BIT har klart noe som skulle vært umulig, og gjennom ti år som husløse faktisk utvidet sin egen virksomhet, sier Sven Åge Birkeland i et intervju på BITs hjemmeside. – Det er eksepsjonelt at vi har holdt koken så lenge. Det er takket være en storstilt kollektiv innsats.

Underground Resistance
Gisèle Vienne har vært en gjenganger hos BIT i mange år. I Crowd har hun samlet femten unge dansere som spiller ut et vell av små historier og ritualer innenfor rammene av et raveparty i et søplete like-it’s-1999 landskap. Det foregår i et stilisert slow motion tempo, avløst av fryste posisjoner og plutselige, spastiske rykk. Det hele preges av en kollektiv etter-oss-kommer-syndfloden-stemning, samtidig som danserne står fram som markante enkeltindivider med hver sin historie. Musikken består for det meste av 1990-talls-techno med det revolusjonære Detroit-kollektivet Underground Resistance i sentrum. Mitt følge mente at de enkelte konstellasjonene innen ensemblet hadde fått tildelt hvert sitt materiale som de til en viss grad improviserte over, men siden fikk jeg bekreftet at Crowd er gjennomkoreografert. En gang tidlig på 1980-tallet publiserte det engelske kultur- og motemagasinet The Face, over en dobbeltside, et fotografi av et myldrende gatebilde hvor folk gikk inn og ut av butikker og biler, snakket sammen, jobbet, sto på hjørnet og hang, satt og spiste eller rett og slett bare relaterte seg taust til hverandre. I små tekster, spredd utover bildet, fikk hver enkelt person og gruppe tildelt sin egen historie i det samtidige engelske samfunnet. Litt sånn ser Crowd ut, og det er til å miste pusten av.

Morten Liene og Marie Bergby Handeland Åpninger. Foto: Morten Arnfred

Det tilsynelatende banale
Et annet sentrum i festivalen, ved siden av Beirut Day & Night, besto av Marie Bergby Handeland og Morten Lienes lille serie av musikalske hyllester til inderligheten og alvoret i det tilsynelatende banale. Dette er en del av duoens langsiktige prosjekt Åpninger, hvor de stiller seg til disposisjon for bestilling av ulike kunstneriske tjenester for festivaler, som for eksempel Åpning, Begravning, Ekstranummer og Konsert. Fellesnevneren er «store og varme følelser i kropp og stemme», med koreografi som grunnstruktur. Etter det mektige og nesten utmattende ved Crowd passet det godt å stige inn i den befriende lettheten som omgir Handeland og Lienes gjennomgang av Jahn Teigens største hits i Orgelet er en forlengelse av våre og Teigens lunger. De to satt ved siden av hverandre og sang mens de akkompagnerte seg selv «firhendig» på et gammeldags, billig elektrisk hjemmeorgel fra 1950-tallet av merket Magnus, uten muligheter til å nyansere anslag, intensitet eller volum. Med disse begrensningene var det nok strengt tatt ikke behov for hver av dem til å bruke mer enn en hånd av gangen. Samtlige låter ble, så vidt jeg kunne bedømme, framført i moll, uavhengig av originalen. Dette som en understreking av den potensielle innebygde tristessen som Teigen selv kanskje ikke alltid makter å forløse i sine egne låter. På den måten kom det mirakuløst nok noe nesten rørende ensomt og lengtende over blant annet refrenget til sangen Sala Palmer fra musikalen Fantomets glade bryllup: «Sala, Sala Palmer/ Sala Palmer min venn/ Sala, Sala Palmer/ Sala Palmer er pen». Det var for øvrig bløtkake og kaffe til (nesten) alle.

Berstad/Wigdel/Helgebostads Spoiler fra 2017 befinner seg, på nesten alle måter, på den motsatte enden av skalaen. Det er en flytende, ganske vagt definert reise inn i mørket og støyen, i vid betydning. Den er allerede blitt anmeldt her på scenekunst.no av Andrea Csaszni Rygh, som lot seg begeistre av at trioen i denne forestillingen «åpner opp mange rom og skaper et magisk landskap – til stor del bortenfor noe felles gjenkjennelig». Selv reagerte jeg på avstanden mellom Per Platous sterke og målbevisst oppbygde lyddesign og det tilsvarende retningsløse ved utøvernes lek med sjangre, historier og tilsynelatende tilfeldige impulser. Som om de, i mangel av genuint eget materiale, snylter på lyden. I det ytre, i utforskningen av hjemløshet, vold og bruken av langsomme bevegelser, er den beslektet med Gisèle Viennes Crowd. Men der stopper også ethvert grunnlag for sammenlikning.

Pas de deux
Det tette lokale samarbeidet mellom BIT og Carte Blanche kom til uttrykk i Daniel Mariblancas 71BODIES 1DANCE, som Judith Dybendahl allerede har anmeldt her. En annen av BITs festival-veteraner, Tim Etchells fra det engelske Ibsenprisvinnende teaterkompaniet Forced Entertainment, kastet seg i Shown and told inn i en fascinerende og absurd pas de deux med den amerikanske danseren og koreografen Meg Stuart. Et fysisk/verbalt, danserisk/teatralt møte mellom to av den internasjonale, samtidige scenekunstens mest innflytelsesrike figurer. Stuart viste, Etchells tolket verbalt. Det ene tok det andre og etter hvert gikk rollene dem imellom i oppløsning. Det hele vokste inn i et kaotisk, absurd og hele tiden lekent kunstnerisk landskap i det nakne rommet.

En av årsakene til at BIT, slik Sven Åge Birkeland sier, «gjennom ti år som husløse faktisk (har) utvidet sin egen virksomhet», skal søkes i satsningen på det faglige programmet. Her ser det ut til at kuratorene Karoline Skuseth og Ingrid Ellestad har fått frie tøyler til å se «etter forbindelser ut over kunstverket». Dette kommer til syne i en flom av samtaler, workshops, seminarer, fester og andre begivenheter som på ulike måter kan bidra til å kaste direkte og indirekte lys over det kunstneriske programmet. Et hyperinteressant, fagtungt seminar om situasjonisme og folkekunst over to dager gjennom avslutningshelgen signaliserer at enten er du på eller av. Her var den danske kunsthistorikeren Mikkel Bolt Rasmussen, den lokale kunstnerlegenden Elsebet Rahlff, regissør Helena Waldmann fra Berlin, dramatiker og regissør Lisa Lie og mange andre. Jeg valgte å la være, til fordel for det tette kunstneriske programmet. Det er ikke plass til hvor mye som helst i det indre og ytre systemet mitt, nå som en turbulent sesong fullstappet av høydepunkter sakte går mot slutten.

Til gjengjeld kunne jeg observere flere av dem i inspirert dans etter at Marie Bergby Handeland, Morten Liene og en rekke utvalgte dansere og ikke-dansere fryktløst hadde kastet seg ut i Melodi Grand Prix-historiens flopper og derigjennom brakt dem til en heder og verdighet de kanskje aldri tidligere har hatt.

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER