Inderlig ironisk

De tre avgangsstudentene er Kristin Ryg Helgebostad, Eivind Seljeseth og Ingeleiv Berstad. De viser henholdvis «Vi anbefaler alle å lage en forestilling», «Evergreen» og «Kom! Kom tilbake! Kom tilbake igjen!». Det som forener de tre forestillingene er at de er trioer med klare karaktertrekk.

Gjennomført scenografi Først ut er Helgebostad. «Vi anbefaler alle å lage en forestilling» spiller seg ut på et spiritismebrett i størrelse med Dansens Hus hovedscene. Et klassisk blått sceneteppe omkranser scenen. Utdrag fra Inger Hagerups dikt ”I huset bortenfor” både sies og synes i scenografien. Scene innenfor scene innenfor scene har det samme blå fløyelsteppet, bare i stadig større størrelser. På den minste scenen får en utøver kun plass til hodet på scenegulvet, utformet som et spiritismebrett i tilnærmelses lik normal størrelse.

Thale Kvam Olsen er ansvarlig for kostymer og scenografi i «Vi anbefaler alle å lage en forestilling». Arbeidet utgjør hennes bacheloreksamen i kles- og kostymedesign ved KhiO. Eksamensbesvarelsen er godt gjennomført, noe som styrker forestillingen.

Russiske dokker De tre danserne har blå T-skjorter med det samme sceneteppet trykket i hvitt over brystet. Euforisk anbefaler de publikum å lage sin egen forestilling på kontoret, på hytta, med familien, med venner eller helt alene ved sjøen. Magnus Myhrs entusiasme smitter. Ideen synes umiddelbar å være god. Den inviterer til et sjenerøst blikk på Helgebostads forestilling. Dette er hennes valg, andre må løse det på sitt vis.

Hele forestillingskonseptet er som matrjosjka-dokker: Tema innenfor tema avdekkes, men Helgebostad har vel mange agendaer. Hun ironiserer over spirituell søken og utøverne kaller inderlig på virkeligheter bortenfor virkeligheten. De blir bønnhørt. En utenomjordisk på stylter med hode på stake, inntar til slutt scenen i det stadige blå lyset. Det er vanskelig å si hva Helgebostads hensikt er med sin hårfine harselering. Uansett om hun vil det eller ei, så virker sluttscenen transenderende vakker.

Særegen signatur «EVERGREEN» er stillferdig og underfundig på grensen til det stillestående og uforløste. Seljeseth tolker tittelen komisk bokstavelig når han plasserer kunstige furutrær på hovedscenen. I tillegg til en hengende bambusvegg er dette de eneste scenografiske elementene. Danserne bruker hele scenen i sine blanke bukser og hvite bluser, men de fyller ikke rommet. De flytter skogen rundt og følger selv etter, står lenge stille ved hvert tre som for å se dem gro i skinnet fra en blendende lyskaster.

Seljeseth har noe så sjelden som en tydelig signatur i bevegelse. Hans rene dans består blant annet av leken utforsking av stakkato steg på stedet og i diagonal gjennom rommet. Lyden av gummisåler mot underlaget utgjør en dominerende del av det lydlige landskapet. Evergreens fra jazzens verden skaper stemning, men musikken til tross virker forestillingen først og fremst taus. Seljeseths særegne danseuttrykk har ikke funnet sin kompositoriske form fullt ut i «EVERGREEN», men det bør ikke stoppe noen fra å gi ham nye sjanser.

Dansende bord «KOM! KOM TILBAKE! KOM TILBAKE IGJEN!» er tittelen på Berstads bidrag til helaftenen. Med sitt forestillingskonsept vender hun tilbake til temaet kontakt med overnaturlige krefter. Som Helgebostad skriver hun seg inn i en forestillingstradisjon av publikumsmedvirkning, men Berstad tar det enda noen steg lenger.

Berstad har omgjort Dansens Hus studioscene til et konferanserom med avlange finérpulter langs fire vegger. Gulvet er malt 80-talls turkis og de teppebehengte veggene er i grå-lilla plysj. Publikum får sette seg ved pultene. Det står rød saft i et plastbeger ved hver stol. En av utøverne ønsker velkommen og tar publikum med inn i en avspennende meditasjonsøvelse der vi blir ledet til å smake saften, lukke øynene, sette oss på gulvet og hengi oss til den spiritistiske seansen. Gjennom håndspåleggelse får utøverne bordene til å bevege seg gjennom rommet før de danser på dem.

Besettelse eller begeistring Et scenekunstvant publikum til tross, utøverne inkludert Berstad, overbeviser de fleste tilstedeværende om å la seg rive med i allsang vakkert akkompagnert av enmannsorkesteret Anne Lise Frøkedal. Slik avsluttes «KOM! KOM TILBAKE! KOM TILBAKE IGJEN!» som ganske sikkert vil komme til et konferansesenter nær den som måtte ønske en forestilling som driver velment gjøn med besettelse. Eller kanskje handler det om å la seg begeistre? Utøverne kunne uansett ikke utført seansen uten å mestre balansegangen mellom ironi og inderlighet.

Avgangsstudentene Helgebostad, Seljeseth og Berstad er ikke fullt ferdige som koreografer, men de har lært å tro på egne kunstneriske idéer. Med en slik overbevisning vil de sannsynligvis nå så langt de vil.