The Hum. Av Susie Wang. Rom for dans 2017. Foto: Alette Schei Rørvik

Illusjonseksperter

– Scenografi, effekter og skuespill underbygger illusjonen av å være på en strand og at det som skjer, er ekte, selv om det ikke har noe med en virkelighetstro fremstilling av hendelser å gjøre, skriver Hilde Elisabeth Bjørk om forestillingen “The Hum” av Susie Wang.

Tre personer har havnet på feil strand. En kvinne drikker solkrem og har klør der vanlige folk har negler. En mann svømmer ut i havgapet for å hente cola. En annen kvinne ruger på et skilpaddeegg og får et avkom som er halvt menneske, halvt skilpadde. Velkommen til The Hum.

Lavfrekvent lyd
Flere mennesker spredt over hele verden har i flere tiår hørt en lavfrekvent during som ingen helt har visst hvor kommer fra. Dette er ikke plottet til en halvdårlig science fiction-film, men et ekte fenomen som kalles for the Hum. Ganske nylig fant forskere ut at årsaken til duringen mest sannsynlig skyldes bølger som treffer den dype havbunnen og skaper vibrasjoner i jordskorpa.

Kanskje ble mange av de lydhøre skuffet over at den verdensomspennende duringen ikke skyldtes noe mer utenomjordisk enn havet. Men er ikke nettopp havet også et fascinerende, nesten utenomjordisk fenomen? Det kan virke som om det er Susie Wangs utgangspunkt i forestillingen The Hum. «The Hum er en lyd noen venter på mens andre soler seg», står det i programmet. Det forstår jeg som en invitasjon til å lytte litt ekstra og se hva som åpenbarer seg.

Å se havet i teatret
Når publikum har satt seg til rette i den lille salen, trekkes rullegardinen ned foran vinduene vi sitter vendt mot. Mørket omslutter oss i noen sekunder, før sola sakte går opp. En varm lyskaster treffer oss i ansiktet, bølgeskvulp høres over høyttalerne og med ett skimter vi havet. Ved første øyekast kan det se ut som en slags gigantisk oppblåsbar og blåfarget madrass, etter hvert forstår man imidlertid at konstruksjonen er mer kompleks enn som så.

Den består av flere lag av materialer og blåfarger for å skape en illusjon av hav i bevegelse, og den gynger forsiktig fram og tilbake for å lure en til å tro at det er havets bølger man ser. Mellom havet og publikum er stranden – et scenegulv belagt med en tekstur som gir avtrykk når den tråkkes på, slik som spor dannes på velurmøbler når man drar fingrene i motsatt retning av luggen. Det gir illusjonen av fotavtrykk i en myk sandstrand, og det fungerer utmerket. Sydenstemningen er satt, vi befinner oss på en strand et eller annet sted i en verden hvor hva som helst kan skje.

The Hum. Av Susie Wang. Rom for dans 2017. Foto: Alette Schei Rørvik

Med ett står en aktør opp blant publikum og begynner å kle av seg klærne. Når hun kun er iført badedrakt foran oss, går hun sakte ut i havet, før hun stuper ned i bølgene. Ja, hun stuper ned. Selvfølgelig gjennom et hull i konstruksjonen, og hun havner nok på en madrass, men det hele er gjort med fantastisk illusjonistisk presisjon. Alle disse inntrykkene jeg opplever – varmen fra lyskasteren, lyden av bølger – forvirrer hjernen min et øyeblikk: Plutselig er det jo havet jeg ser foran meg og ikke en scenografisk konstruksjon som forsøker å etterligne det.

Ettersom vi ser ryggen til skuespillerne store deler av forestillingen, er det også havet som blir vårt fokuspunkt. Det ligger der hele tiden duvende i bakgrunnen og huser en verden av mystikk.

Et egg
Tyskeren Barni ankommer stranden, setter seg med ryggen mot oss og stirrer ut i horisonten. Han gråter. Han hulker etter hvert så mye at han må ta av seg brillene, som så fanges av bølgene og forsvinner. Barnis kjæreste Sabine gjør sin entré og sammen tar de en deilig dukkert i den forfriskende sjøen. Håret deres er vått når de dukker opp fra bølgene igjen.

Parets dialog er herlig tørr med tilgjorte corny linjer på tysk: «Se! En stein formet som et hjerte (…) og et skjell formet som en sky», uttaler en entusiastisk Sabine til en heller lakonisk Barni. I sin entusiasme over alle disse vakre naturformasjonene legger Sabine også merke til et egg; hun frarådes imidlertid å ta på det av Barni.

Etter en liten stund oppdager de at dette slett ikke er stranden hvor snorklekurset de har meldt seg på, skal avholdes. Det var visst noe med et gammelt skilt et eller annet sted som noen må ha tuklet med, og som gjorde at de havnet i feil retning og endte opp på feil strand.

Mystisk svenske
Sabine føler seg med ett ikke helt vel og forteller Barni at hun hadde drept for en cola. Ved hjelp av en god gammeldags blow job overtaler hun mannen sin til å hente en til henne. Etter at Barni har lagt ut på langtur for å finne cola, kanskje på den andre siden av Middelhavet, begynner imidlertid enda merkeligere ting å skje: Egget beveger plutselig på seg i retning Sabine, og før hun vet ordet av det ser det ut til at overnaturlige krefter har tatt over kroppen hennes og drar henne mot egget. Hun blir så sittende og ruge på det.

Så ankommer svenske Kim stranden. I likhet med paret har også hun meldt seg på snorklekurs, men har altså havnet på feil strand. Hun virker umiddelbart svært interessert i Sabine, som er mer skeptisk og responderer lite på Kims forsøk på kontakt. Etter hvert varmes Sabine dog opp, og ender med å fortelle Kim at hun sitter og ruger på et egg. Kim reagerer som om det var den mest naturlige ting i verden: «det här är jo underbart», og tilbyr seg å ruge på egget mens Sabine tar en liten dupp i det forfriskende havet. Mens hun er på svømmetur benytter Kim anledningen til å utføre en dans som ender i en tilsynelatende befruktning av egget med «sperma». Sabine kommer tilbake og ser til sin begeistring at egget har blitt større. De bygger reir og forbereder seg på det som skal skje.

Illusjon og illusjonsbrudd
Alt det rare som finner sted i The Hum fører tankene mine hen til den lumske stemningen som skapes av merkelige karakterer i Rosemary’s Baby og lignende gamle skrekkfilmer. Man blir kanskje ikke direkte redd av det man ser, det er bare noe som er litt off: Klørne som Kim har på tre fingre, som hun har forsøkt å skjule med plaster; at hun drikker av solkremen når hun smører Sabine på ryggen, egget som beveger seg tilsynelatende uten teatralske hjelpemidler, det elektriske støtet som oppstår når Sabine og Kims hender møtes for første gang og som gjør at jeg skvetter til.

Filmens estetikk er også beskrivende for forestillingens uttrykk: scenografi, effekter og skuespillerprestasjoner underbygger illusjonen av å være på en strand og at det som skjer, det skjer på ekte, selv om det ikke har noe å gjøre med en virkelighetstro fremstilling av hendelser. Det nesten kontinuerlige lydbildet fra Martin Langlie gjør også sitt for at filmfølelsen skapes. Samtidig glemmer aktørene aldri å minne folk på om at de er tilskuere på en teaterforestilling – som når skuespillerne går påkledd ved siden av scenen etter at de har forsvunnet i havet, eller når Kim åpenlyst henter et større egg fra Sabines veske etter at hun har befruktet det.

The Hum mestrer balansegangen mellom å reprodusere gamle illusjonskrav i teatret i et lekende, nærmest ironisk uttrykk, og samtidig utvise forkjærlighet for en uttrykksform som nettopp har dette teatrale aspektet som sitt fundament.

The Hum. Av Susie Wang. Rom for dans 2017. Foto: Alette Schei Rørvik

Forestillingen avsluttes ved at egget begynner å klekkes og Sabine (på dette tidspunktet er egget festet til underlivet til hennes) dermed trekkes ned i et hull i sanden. Hun spretter så opp derfra, kryper litt bort og stirrer skrekkslagen på hullet hun akkurat har vært nedi. Så åler det seg en lang, halvnaken skikkelse med langt hvitt hår og klør ut av hullet. Dette barnet kryper så bort og inn i armene til Sabine for å die. Barni kommer triumferende tilbake fra svømmeturen: han har funnet cola. Alt er som det skal være i The Hum.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER