Stort og stygt, DNS, 2017, foto av Martin Flack.

Ikke stort og stygt nok

I Stort og stygt kommer Olaug Nilssens ønske om å fortelle to historier i veien for at det tematisk sett mest interessante stoffet kan utforskes i sin helhet og det blir særlig tydelig idet teksten realiseres på scenen, skriver Judith Dybendal.

Olaug Nilssens teaterstykke Stort og stygt er fortellingen om to nabopar i gjennomsnittlige norske omgivelser. Sverre og Maria strever med sin tre år gamle sønn Arve og har nettopp funnet ut at de venter barn nummer to, mens Silje og Ole venter sitt første barn og er travelt opptatt med å forberede seg mest mulig på foreldrelivets utfordringer. Sverre har begynt å mistenke at sønnen Arve er utviklingshemmet, men møter motstand fra samboeren i sine antakelser. Samtidig har Silje blitt oppmerksom på at Arve ikke har lyst til å bli med foreldrene sine inn i leiligheten og hver natt våkner hun av de voldsomme skrikene hans. Kan det være de mishandler sønnen sin?

Skal man dømme etter latteren som brer seg blant salens publikummere i Teaterkjelleren på DNS, samt mengden tårevåte ansikter og etterfølgende trampeklapp, er det ingen tvil om at forfatter og dramatiker Olaug Nilssen på mange måter treffer en nerve med sin skildring av de hverdagslige situasjonene vordende – og nybakte småbarnsforeldre opplever. Nilssen, som for tiden er husdramatiker ved DNS, er heller ingen ukjent størrelse i teaterverdenen når Stort og stygt for første gang settes opp i Bergen. I regi av Det Norske Teatret har hennes romaner Få meg på, for faen og Vi har så korte armar tidligere blitt omarbeidet til scenen med Marit Moum Aune som regissør. Teaterstykket Stort og stygt ble opprinnelig skrevet på bestilling i forbindelse med Det Norske Teatrets 100-års jubileum i 2013, også den gangen med Moum Aune på regi – til flere kritikeres begeistring.

Når Stort og stygt settes opp på DNS er det imidlertid regissør og koreograf Alan Lucien Øyen som har fått nærme seg tematikken i Nilssens stykke. Det er et interessant valg, da han er utdannet ballettdanser, men arbeider vidtspennende i feltet mellom film, teater og dans. Sammen med scenograf Åsmund Færavaag og lysdesigner Martin Flack har han langt på vei klart å finne et scenisk uttrykk som kler teksten godt. På scenen står det tre store flyttbare treklosser, som består av flere treplater som kan slås ut og trekkes inn. Gjennom skuespillernes flytting av disse sceniske elementene, og mens lyset senkes og pianomusikk spilles mellom scenene, forvandles scenerommet med ett til ulike leiligheter med sofa, seng og kjøleskap, legekontor og trappeoppgang. Dette nærmest filmatisk inspirerte grepet skaper små variasjoner i scenerommets utforming, noe som gir bevegelse og dynamikk til et ellers realistisk univers som lett kunne blitt statisk all den tid dialogen utføres mens karakterene lager mat, rydder eller beveger seg inn og ut av leiligheter. Scenografien antyder rom ved hjelp av enkle markører og gir dermed luft til teksten og rollene. Svakheten er imidlertid at det blir i overkant mange umotiverte sceneskift og man får følelsen av at det kunne vært utført på en mer elegant måte.

Fandenivoldsk humor
Jevnt over er det få feilskjær i Stort og stygt. Til tross for at jeg i utgangspunktet var skeptisk til å se en voksen kvinne gjøre rollen som tre år gamle Arve, går Marianne Nielsen grundig til verks i sin fremstilling av et utviklingshemmet barn. Scenene der Silje deklamerer høyt fra bøker om barneoppdragelse eller diskuterer myndighetenes retningslinjer for gravides kosthold med samboeren Ole er fornøyelige. Resultatet er en tekst som harselerer både med velmenende eksperter, pedagoger, svigerforeldre og de vordende foreldrene selv. Den fandenivoldske humoren som ofte kommer til uttrykk i Olaug Nilssen romaner fungerer godt her. Slik høres det blant annet ut når Silje legger ut om gravides kosthold:

Ei på jobben sa at det ikkje var så farleg etter dei første tre månadene, at då kunne ein både drikke og ete mjukostar og kva som helst. Ho hadde sett det på ein amerikansk film, det var nokon der som opererte med ei slik grense. Herregud! Eg sa ingenting til henne, men eg håpa i mitt stille sinn at ho aldri, aldri blei gravid (…)

(Fra Stort og stygt, Samlaget, Olaug Nilssen, 2013)

Ole og Silje går inn i forberedelsene til småbarnslivet på forbilledlig vis og fungerer som et motstykke til Sverre og Marias krevende hverdag der alt fra middager til bleieskift er en kamp med sønnen Arve og hans trass, eller ”vilje”, som helsesøsteren uttrykker det på pedagogisk vis. Langsomt kommer alvoret smygende idet Sverre og Maria har en gryende mistanke om at Arve kan være utviklingshemmet. ”Han er ikkje tam,” utbryter Sverre i fortvilelse over sønnens ukontrollerte oppførsel.

Stort og stygt, DNS, 2017, foto av Martin Flack.
Stort og stygt, DNS, 2017, foto av Martin Flack.

På sporet av den egentlige fortellingen
Det er derimot ikke helt uproblematisk at Stort og stygt først og fremst bæres av en rekke scener som skal illustrere kontrastene i parenes situasjon. Ole og Silje er rollefigurer som i stor grad anvendes for å vise fram Sverre og Marias problemer, for eksempel ved at dialogen deres sentrerer seg om dem og hva de gjør galt. Det er en svakhet både ved manuset bak Stort og stygt og ved selve teateroppsetningen at teksten forsøker å være karikert, morsom og spøke om småbarnslivet, samtidig som den forsøker å utforske et ganske alvorlig tema, nemlig hvilke konsekvenser det har for foreldrene og verden rundt når et barn er utviklingshemmet. Det siste temaet er uforløst og fortjener mer plass. Til tross for iherdig innsats fra Malin Soli og Kristoffer Sagmo Aalberg i rollene som Silje og Ole, forblir disse til syvende og sist forholdsvis uinteressante karakterer med en psykologisk dybde på høyde med det man ser i et gjennomsnittlig norsk TV-drama. Det skyldes i stor grad det tekstlige forelegget og at skuespillerne får for liten tid til å bli værende i alvoret i de tyngre scenene. Konfliktene mellom dem og punktet der det hele kulminerer idet Silje får fødselspanikk og flykter hjem til foreldrene med påfølgende småkrangling og forsoning etter litt innblanding fra svigermor, framstår som forholdsvis uinteressant melodramatikk sammenliknet med de scenene der historien om Arve og foreldrene Maria og Sverre fortelles. Dramaets eksistensielle nerve og tyngde befinner seg i fortellingen om barnet som er annerledes, men denne fortellingen får ikke det fokuset den hadde fortjent som følge av den tilbakevendende portretteringen av naboparet Ole og Silje. Det er som om Nilssens ønske om å fortelle to historier kommer i veien for at det tematisk sett mest interessante stoffet kan utforskes i sin helhet og det blir særlig tydelig idet teksten realiseres på scenen.

Med unntak av et par strykninger av noen overflødige scener fra originalmanus, følger Øyens oppsetning den opprinnelige teksten til punkt og prikke. Da er det synd at sluttscenen i Stort og stygt likevel virker både påklistret og kunstig. Når skuespiller Tormod Løvold på deklamatorisk vis i epilogen henvender seg til sønnen Arve og framfører noen linjer fra Halldis Moren Vesaas’ velkjente dikt Voggesang for ein bytting, får vi servert den tematiske kjernen og budskapet i Stort og stygt på nytt, liksom for at det skal synke dypt nok inn. ”Du er ikkje barnet mitt, men eitt som er på meg tvinga,” lyder en av linjene i diktet til Vesaas. Og jo visst utforsker forestillingen foreldreskapets mange fasetter i spennet mellom glede og fortvilelse i en produksjon med jevnt over god kvalitet. Men den siste, intense boringen i virkelig mørk materie mangler og forhåpentligvis blir det Nilssens neste prosjekt. Hun er selv mor til et barn med autisme og i et åpent brev i Vagant 1/2016 til Lars Amund Vaage om deres felles erfaring med autisme og hans bok Sorg og song. Tankar om forteljing, skriver Nilssen: ”Eg skal fortelje det eg treng å fortelje, halde fram med min aggressive og breie pensel, gråte der eg må. Eg vil presse dei grensene du har sett, og gjere det rommet du har opna endå større”. I Stort og stygt får fortellingen om Arve og foreldrene hans for liten plass i forsøket på å lage komedie om småbarnsforeldre. For det er først i denne fortellingen at man får følelsen av at alt står på spill og at de store kontrastene i foreldreskapet kan utforskes i hele sin utstrekning, idet den eksistensielle grunnmuren til Maria og Sverre raser sammen og de er tvunget til å se seg selv, barnet og verden med nye øyne.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER