Ikke mye nytt på NyNorskDans

Festivalen NyNorskDans ga snarere assosiasjoner til en audition
av Dansefeber enn til ny norsk koreografi, mener danser og
koreograf Monica Emilie Herstad i sin anmeldelse av festivalen.

Anmeldelsen er utvidet og bearbeidet for scenekunst.no og
dance.no etter Herstads kritikk av festivalen i nrk p2s program
Scenerom 30.1.07.

Dansens Hus viste hele 11 koreografier og to
dansefilmer i løpet av festivalen NyNorskDans, festival for ung
koreografi
26. – 28. januar 2007. Denne anmeldelsen er basert
på hver enkelt presentasjon, fordelt på ca. 6 timers besøk.
En av nykommerne som umiddelbart trigger min nysgjerrighet, er
danser og koreograf Tale Dolven. Hun står stille, beveger
hånden grasiøst som en nymfeblek Orlando-skikkelse, til tonene fra
fiolinst Louisa Fullers variasjon av Bachs Partita Nr.1 i
B-moll.

Mot til å velge bort

Det er ikke overraskende at hun skiller seg ut. Hun er
nyutdannet hos Anne Theresa de Keersmaeker i Brüssel, henholdsvis i
Keersmaekers legendariske kompani Rosas, og ved hennes skole
P.A.R.T.S, en undervisningsinstitusjon som regnes som banebrytende
innen undervisning i europeisk samtidsdans. For at koreografi skal
fremstå som ny, må undervisningen og erfaringskildene fornyes. Mens
flere av de øvrige låner vesentlig av de store samtidsmestre,
avdekker Dolven en personlig innfallsvei til bevegelsesmaterialet,
noe som styrker improvisasjonen og gir den et preg av alvor. Dansen
hennes er full av mulige kompromiss, muligheter som hun med risiko
for å virke uelegant bastant, velger bort. Talent handler også om
evne til selektivitet.

Hennes improvisasjon kan virke mer fantasiløs enn
minimalistisk, og det oppstår en ubalanse mellom musiker og danser
i samspillet, et signal om hvor Dolven står i sin prosess, ikke
helt klar som koreograf, men på en mulig vei. Dolven praktiserer nå
både som danser for en sterk koreograf, og som koreograf i egne
verk, hvilket er en utfordring. Det er relevant å sammenligne
hennes situasjon med den tidligere Rosas-danseren Johanne Saunier,
som forlot Rosas først etter 10 år, for å danne sin egen gruppe,
Joji Inc. I Sauniers verk Erase-E(x) fra 2005, diskuterer
hun forholdet mester/elev.

Nybegynnere

At det å være nykommer kan sidestilles med å bringe nyheter inn
i norsk dans, er imidlertid en ren anakronisme. Dette er en
festival som preges av nybegynnere i koreografi, ikke en festival
som viser ny, norsk koreografi. ”Ny norsk ballett” som
Nasjonalballetten opprinnelig het, ble initiert i 1948; dansen i
den norske offentligheten er relativt sett ny i seg selv. Hvem som
i fremtiden skal bidra til å definere den norske identiteten,
avhenger av feltets evne til å orientere seg.

Hvert annet verk på festivalen har
videoinstallasjoner, nå et kommersialisert fortellergrep, som langt
på vei mistet sin verdi som nyskapende på 1990-tallet. Et av
verkene framstår som en innholdsløs kopi av Jon Fosse-estetikk, et
annet bærer preg av for mange estetiske signaler, som rastafletter
skråstrek Gandalf i Ringenes Herre-look. Musikkomposisjonenes
spennvidde varierer fra Meredith Monk- og Enya-variasjoner i et og
samme verk, via black metal til Wagner. Her er virkelig noe for
enhver smak, og til tider er det smakløsheten som er
signifikant.

Under en festival som skilter med ordet ny, er
det naturlig å forvente at det presenteres noe uventet, eller om
mulig nytt. Referanseløs kildebruk eller omvendt; overdreven
namedropping til kjente koreografers navn, er meningsløs praksis.
De kunstneriske referansene i forestillings- og videogrepene var
her til tider meget tydelige, som Thierry de Meys filmversjon av
Rosas Danst Rosas etc. Det er internasjonal praksis å nevne
referanser i programmet. Faren ved å kopiere er dessuten at man
kommer i skyggen av de store mestre. En diskusjon i etterkant av
presentasjonen kunne vært nyttig. Det ble også lenge å sitte inne i
de nær to timer lange visningspuljene når ikke alt stemte helt med
forventningene. Kutyme på denne type festivaler er at publikum kan
spasere inn og ut av scenerommet.

Talenter

Sittibancha Bamphen er en norsk dansekunstner som vi nok
vil se mer til i fremtiden, hans koreografi omhandler hans barndom
i Thailand. Tydelig inspirert av franske Jerome Bel i møte med
thailandske Pichet Klunchun, skaper Sittis eget uttrykk samtidig
integritet. Den Norske Opera og Balletts Andreas Heise ble
også lagt merke til, i kraft av sitt danseriske talent. Det er
åpenbart at energien i Den Norske Opera og Ballett er på høyden nå
like før det nye operahuset åpner.

Festivalidéen er god, og fungerer som
presentasjonsarena – en fin måte å bli kjent med nye ansikter i
dansemiljøet. Men jeg etterlyser en mer presis talentmasse blant
nykommerne. Her har festivalledelsen en rolle å fylle som
oppsøkende kurator. Problemet med denne festivalen er at den i
stedet, litt for ofte, skaper assosiasjoner til en audition for
Dansefeber.

Tilbake til Tale Dolven, som elegant holder noe
tilbake. Hennes bevegelser oppstår av nødvendighet. Det gir meg
lyst til å se henne igjen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER