Festivalen NyNorskDans ga snarere assosiasjoner til en audition av Dansefeber enn til ny norsk koreografi, mener danser og koreograf Monica Emilie Herstad i sin anmeldelse av festivalen.
Ikke mye nytt på NyNorskDans
Publisert
5. februar 2007
Sist endret
25. mai 2023
Tekst av
Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/ikke-mye-nytt-pa-nynorskdans/
Anmeldelsen er utvidet og bearbeidet for scenekunst.no og dance.no etter Herstads kritikk av festivalen i nrk p2s program Scenerom 30.1.07.
Dansens Hus viste hele 11 koreografier og to dansefilmer i løpet av festivalen NyNorskDans, festival for ung koreografi 26. – 28. januar 2007. Denne anmeldelsen er basert på hver enkelt presentasjon, fordelt på ca. 6 timers besøk. En av nykommerne som umiddelbart trigger min nysgjerrighet, er danser og koreograf Tale Dolven. Hun står stille, beveger hånden grasiøst som en nymfeblek Orlando-skikkelse, til tonene fra fiolinst Louisa Fullers variasjon av Bachs Partita Nr.1 i B-moll.
Mot til å velge bort
Det er ikke overraskende at hun skiller seg ut. Hun er nyutdannet hos Anne Theresa de Keersmaeker i Brüssel, henholdsvis i Keersmaekers legendariske kompani Rosas, og ved hennes skole P.A.R.T.S, en undervisningsinstitusjon som regnes som banebrytende innen undervisning i europeisk samtidsdans. For at koreografi skal fremstå som ny, må undervisningen og erfaringskildene fornyes. Mens flere av de øvrige låner vesentlig av de store samtidsmestre, avdekker Dolven en personlig innfallsvei til bevegelsesmaterialet, noe som styrker improvisasjonen og gir den et preg av alvor. Dansen hennes er full av mulige kompromiss, muligheter som hun med risiko for å virke uelegant bastant, velger bort. Talent handler også om evne til selektivitet.
Hennes improvisasjon kan virke mer fantasiløs enn minimalistisk, og det oppstår en ubalanse mellom musiker og danser i samspillet, et signal om hvor Dolven står i sin prosess, ikke helt klar som koreograf, men på en mulig vei. Dolven praktiserer nå både som danser for en sterk koreograf, og som koreograf i egne verk, hvilket er en utfordring. Det er relevant å sammenligne hennes situasjon med den tidligere Rosas-danseren Johanne Saunier, som forlot Rosas først etter 10 år, for å danne sin egen gruppe, Joji Inc. I Sauniers verk Erase-E(x) fra 2005, diskuterer hun forholdet mester/elev.
Nybegynnere
At det å være nykommer kan sidestilles med å bringe nyheter inn i norsk dans, er imidlertid en ren anakronisme. Dette er en festival som preges av nybegynnere i koreografi, ikke en festival som viser ny, norsk koreografi. ”Ny norsk ballett” som Nasjonalballetten opprinnelig het, ble initiert i 1948; dansen i den norske offentligheten er relativt sett ny i seg selv. Hvem som i fremtiden skal bidra til å definere den norske identiteten, avhenger av feltets evne til å orientere seg.
Hvert annet verk på festivalen har videoinstallasjoner, nå et kommersialisert fortellergrep, som langt på vei mistet sin verdi som nyskapende på 1990-tallet. Et av verkene framstår som en innholdsløs kopi av Jon Fosse-estetikk, et annet bærer preg av for mange estetiske signaler, som rastafletter skråstrek Gandalf i Ringenes Herre-look. Musikkomposisjonenes spennvidde varierer fra Meredith Monk- og Enya-variasjoner i et og samme verk, via black metal til Wagner. Her er virkelig noe for enhver smak, og til tider er det smakløsheten som er signifikant.
Under en festival som skilter med ordet ny, er det naturlig å forvente at det presenteres noe uventet, eller om mulig nytt. Referanseløs kildebruk eller omvendt; overdreven namedropping til kjente koreografers navn, er meningsløs praksis. De kunstneriske referansene i forestillings- og videogrepene var her til tider meget tydelige, som Thierry de Meys filmversjon av Rosas Danst Rosas etc. Det er internasjonal praksis å nevne referanser i programmet. Faren ved å kopiere er dessuten at man kommer i skyggen av de store mestre. En diskusjon i etterkant av presentasjonen kunne vært nyttig. Det ble også lenge å sitte inne i de nær to timer lange visningspuljene når ikke alt stemte helt med forventningene. Kutyme på denne type festivaler er at publikum kan spasere inn og ut av scenerommet.
Talenter
Sittibancha Bamphen er en norsk dansekunstner som vi nok vil se mer til i fremtiden, hans koreografi omhandler hans barndom i Thailand. Tydelig inspirert av franske Jerome Bel i møte med thailandske Pichet Klunchun, skaper Sittis eget uttrykk samtidig integritet. Den Norske Opera og Balletts Andreas Heise ble også lagt merke til, i kraft av sitt danseriske talent. Det er åpenbart at energien i Den Norske Opera og Ballett er på høyden nå like før det nye operahuset åpner.
Festivalidéen er god, og fungerer som presentasjonsarena – en fin måte å bli kjent med nye ansikter i dansemiljøet. Men jeg etterlyser en mer presis talentmasse blant nykommerne. Her har festivalledelsen en rolle å fylle som oppsøkende kurator. Problemet med denne festivalen er at den i stedet, litt for ofte, skaper assosiasjoner til en audition for Dansefeber.
Tilbake til Tale Dolven, som elegant holder noe tilbake. Hennes bevegelser oppstår av nødvendighet. Det gir meg lyst til å se henne igjen.
