SVINGER: Hordaland teaters forestilling er en fartsfyllt fremvisning av Fosse.
Ikke lett å skjønne
Publisert
18. april 2012
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av
Bergens Tidendes kritiker Jan H. Landro skrev en ganske annerledes anmeldelse da han så det samme stykket i Bergen i mars i år:
Det svinger av Hordaland Teaters storsatsing på Jon Fosses «Dyrehagen Hardanger».
Med fire musikere, dansere og skuespillere blir det en fartsfylt forestilling, som også har fine innslag av humor. Publikum får møte en dyrehage der dyrene ikke alltid vil være dyr, og de to dyrepasserne har sitt svare strev med å tukte sine firbeinte undersåtter i dette særegne møtet mellom fantasi og virkelighet, fiksjon og stadige illusjonsbrudd.
«Dyrehagen Hardanger» er typisk Fosse, men utypisk barnebokforfatter Fosse. For blant barnebøkene hans stikker denne seg ut ved å være mer utpreget barnebok og mindre all-alder-bok enn de øvrige han har skrevet for yngre lesere.
Og den er langt fra hans beste eller mest interessante barnebok, og sånn sett ikke noe opplagt valg når Hordaland Teater også ønsker å gjøre Jon Fosse til «sin». Men kanskje har teatersjef Trond Birkedal følt at nettopp denne teksten ga ham frihet til å «spelle seg», uten å være altfor bundet av originalen.
På sitt vanlig metaforløse språk forteller Fosse om en ikke ukjent barneaktivitet: De leker dyrehage på låven til Jons bestefar, og hver av ungene har fått tildelt sin dyrerolle.
Siden låven er «i familien», tillater Jon (Kenneth Homstad) seg å sjefe litt, men skylden for alt som går galt legger han på meddyrepasser Helge (Erlend Hammer Hanssen). For eksempel når Tigeren Knut (Christopher Cardoso fra dansegruppen Artos) stikker av.
Men det hele forestillingen viser, er at det er ikke så enkelt å styre selv et lite samfunn av lekende barn med ulike interesser og ulike krav til innhold i hverdagen.
Således er det lett å forstå at gutten som spiller villsvin (Cardoso, det også) kjeder seg over å skulle sove hele dagen.
Men han kompenserer med ulydige «rollebrudd» og bidrar slik godt til det humoristiske i forestillingen.
Fosses særegne musikalitet er tatt vel vare på. Dels blir den tatt ut i bevegelse, for de mange innslagene av dans – det være seg hiphop, breakdance eller halling – setter virkelig fart i forestillingen.
Enten det er nevnte Cardoso, Silje Onstad Hålien fra dansegruppen Frikar, i rollene som struts og hoppe, hiphoperen Stephanie Mowinckel som apekatten Tove eller breakeren Piero Issa fra Absence Crew som Bjørnen Per, utfolder de seg med spenst og fart på låvegolvet.
Og de får godt musikalsk følge av de to fylkesmusikerne Frank Rolland og Einar Mjølsnes og slagverker Ivar Kolle og trekkspiller Jostein Stalheim. Sammen lager de et lite scenisk fyrverkeri, musikalsk og stemmemessig repeterende og pulserende innimellom de mange kassene, som stadig flyttes omkring og utgjør enkle «dyrebur» etter forfatterens egen anvisning.
Blandingen av tradisjonsmusikk og helt moderne rytmer fungerer utmerket i dette merkelige dyreriket anno tidlig ‚70-tall, med musikere i platåsko og øvrige medvirkende i klær fra den aktuelle perioden.
Denne teksten er opprinnelig publisert i Bergens Tidende.
—
«Dyrehagen Hardanger»
Hordaland Teater på Det Norske Teatret, Scene 3 Av Jon Fosse
Dramatisert av Jane Rasch Regi: Trond Birkedal og Sigurd Aae Klausen
Scenografi og kostymedesign: Åse Hegrenes Musikk: Frank Rolland, Einar Mjølsnes, Ivar Kolve og Jostein Stalheim
Med bl.a.: Kenneth Homstad, Erlend Hammer Hansen og Silje Onstad Hålien
Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/ikke-lett-a-skjonne/
– Teaterversjonen av Jon Fosses «Dyrehagen Hardanger» er dessverre blitt vanskelig å skjønne, skriver IdaLou Larsen. Her kan du sammenlikne hennes anmeldelse med Bergens Tidendes kritikk.
Typisk nok har Oslo ikke noe eget barneteater, men heldigvis finnes barne- og ungdomsteatre i Stavanger, Drammen og Ålesund. Hordaland Teater på Stend utenfor Bergen, regionteatret som i slutten av 1980-årene ble etablert på initiativ av Anne Gullestad, spiller også mest for barn og unge.
Trond Birkedal har vært sjef der siden 2009, og i hans tid har teatret satset nytt og originalt. Fjorårets «Veggen» var en vellykket visuell og musikalsk fantasi, og nå har teatret valgt å presentere Jon Fosse for et ungt publikum. Fosse har selv aldri skrevet dramatikk for barn, men han har utgitt en rekke barnebøker, og danske Jane Rasch har dramatisert hans «Dyrehagen Hardanger» fra 1993. I forrige uke gjestet oppsetningen Det Norske Teatret.
Mens publikum inntar plassene, flytter to unge menn uopphørlig tomme kasser fra venstre til høyre og fra høyre til venstre. Når salen blir mørk, ser det endelig ut til at de er fornøyd med plasseringen, og en tredje ung mann kommer inn. Av de to andre blir han, med ryggen mot publikum, plassert på kassene som på en slags trone. De to unge mennene hilser på hverandre som Dyrepassar Jon, den utvilsomme lederen, og Dyrepassar Helge. Så forsvinner de, og etter å ha veltet kassen som utgjorde ryggen på stolen hans, forsvinner også den tredje unge mannen som vi snart får vite ikke var noen ung mann, men en tiger.
Inn på scenen kommer fire nye ungdommer, også de dyr som dyrepasserne herjer med, et villsvin, en leken apekatt, en grasiøs struts og en råsterk bjørn. Vi skjønner at de bare spiller dyr, for de både snakker og skifter dyreskikkelser, og hver gang de klarer å få fire blåkledde musikere til å komme rett ut av veggene, spretter og danser de rundt til folkemusikk, hiphop og breakdans. For at vi ikke skal være i tvil, gjentar dyrepasserne om og om igjen at vi befinner oss i Dyrehagen Hardanger. Helge vil stadig dra på leting etter tigeren, men Jon setter foten ned. Med mellomrom hører vi de taktfaste skrittene til den farlige Mannen med stokken, og etter en stund varsler stemmene til to kvinner at nå kommer de innom med bananer, men vi får aldri se dem. Sånn holder det på helt til alle dyrene plutselig stikker av, også den hjemkomne tigeren, og Jon og Helge blir sittende alene som da showet startet.
Da applausen var overstått, måtte både mitt unge kritikerfølge og jeg innrømme at dette hadde vi ikke skjønt noe av. Vi var nok ikke alene: «Nå er det ferdig!» ropte en lettet barnestemme høyt og tydelig to minutter før slutten. En megetsigende ytring.
Men så leste vi programmet, og det gikk ett lys opp for oss: «Seks barn er samla på låven til Jon sin bestefar for å leike dyrehage. Men alt går ikkje heilt etter planen … og dei vaksne, dei forstår jo ingenting, dei berre øydelegg alt!»
Ida og jeg var skjønt enige om at dette burde vi fått vite før det hele begynte! Da hadde vi skjønt hvem Mannen med stokken og damene var og forstått at ungdommene ikke bare spilte dyr, men også barn. Pluss at vi hadde sluppet hele tiden å anstrenge oss for å prøve å forstå det vi så, og moret oss langt mer over ablegøyene til de flinke, presise og sprelske aktørene.
Det er bra at Hordaland Teater våger å satse dristig. Jeg kjenner ikke barnebokforfatteren Jon Fosse. Som dramatiker er, og skal han være, krevende. Men selv om regissørene Trond Birkedal og Sigurd Aae Klausen hadde lagt forholdene litt bedre til rette, ville «Dyrehagen Hardanger» fremdeles ha krevd en del av sitt unge publikum. Samtidig som den også ville ha kommunisert med dem. Og det må til syvende og sist være teatrets hensikt?
Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert i gårsdagens utgave av Klassekampen.
