Med på bildet fra overrekkelsen i Berlin er den tidligere utenriksministeren Frank Walter Steinmeier samt den tidligere ambassadøren til Norge, Roland Mauck.
- Ikke gjør det så lett for publikum
Publisert
7. desember 2011
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av
Willy Brandt-prisen 2011: Prisen går til journalisten Therese Bjørneboe og polarforskeren professor Jörn Thiede for fremragende innsats i utviklingen av forholdet mellom Tyskland og Norge.
Anniken Huitfeldt, kulturminister i Norge, og Frank-Walter Steinemeier, parlamentarisk leder for det tyske partiet SPD og tidligere tysk utenriksminister, som står for overrekkelsen.
Willy Brandt-prisen deles ut årlig til personer eller institusjoner som gjennom sit engagement har gjort en særlig fortjenstfull innsats for å bygge ut de norsk-tyske forbindelser. Prisen består av en Willy Brandt-statuett formet av den norske kunstneren Nils Aas og et diplom.
Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/ikke-gjor-det-sa-lett-for-publikum/
Therese Bjørneboe fikk den høythengende Willy Brandt-prisen.
"I 2000 skrev en tysk avis at etter Ibsen var det stille i hundre år, før Jon Fosse plutselig dukket opp. Det er selvsagt ikke hele sannheten om norsk dramatikk i det 20. århundre. Men bare svært få norske forfattere har viet seg dramatikken fullt og helt, og en del av dem som har skrevet noen stykker, har sluttet å skrive. Klimaet mellom litteraturens og teatrets verden har i lengre tid vært nærmest fiendtlig, og det er mange som mener at Ibsen og Fosse først og fremst hører hjemme i litteraturen.
Det er et faktum at Jon Fosse ikke likte teater da han skrev sine første stykker, fordi han var preget av visse ideer om hvordan teater er. Men han hadde også sett et par stykker av Botho Strauss på Volksbühne i Berlin som fikk ham til å revurdere sitt syn på teateret.
Hvis man kaster et blikk på repertoaret til institusjonsteatrene i Norge, finner man for tiden mange musikaler. For eksempel går ”Rockeulven” på hovedscenen på Nationaltheatret, og på amficenen går ”Kunst” av Yasmina Reza. Det finnes ikke så klare skillelinjer mellom subsidiert ”kunstnerisk” teater på den ene siden og private teatre på den andre siden i Norge som det gjør i Tyskland. Når våre statlige teatre så blir kritisert for å være for kommersielle, svarer de at disse musikalene er ”annerledes”. Musikalen ”Next to Normal”, for eksempel, handler om psykiske lidelser, og ”Rockeulven” er en ny type musikal for barn.
Disse eksemplene kan selvsagt ikke gi et fullstendig bilde av hvordan det står til med teatrene i Norge, men disse musikalene, som alle har et positivt budskap, gjenspeiler ideen om at teater er noe som fører folk sammen – i sterk kontrast til det politiske teatret, som setter seg fore å splitte publikum.
Jon Fosses stykker beskriver et land preget av håpløshet og depresjon, men hvor folk unngår konflikter. Fosses figurer er mer tilskuere enn aktører, som regissøren Luc Perceval har observert. Man kan lure på om Fosse hadde fortsatt å skrive stykker – i dag skriver han ofte bestillingsverk – om han ikke hadde hatt et internasjonalt gjennombrudd. De første norske oppsetningene hans fikk nemlig ganske dårlige kritikker. Men dere vet selvsagt hvor viktig de tyske oppsetningene av stykkene til Fosse var for ham. I det siste tiåret har norsk teater blitt sterkt påvirket av det tyske teatret. Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift bidro til denne påvirkningen. Tidsskriftet har et internasjonalt perspektiv og har mange skribenter som bidragsytere.
Men denne utviklingen kunne ikke ha skjedd uten de tyske gjestespillene og tyske regissørers arbeid i Norge. Billige flybilletter til Berlin har også gjort sitt!
Det viktigste som norsk teater kan lære av tysk teater, er ikke å imitere visse stiler – selv om alle kunstnere selvsagt blir påvirket av andre kunstnere – men det faktum at teater kan utfordre.
Vi trenger et teater som ikke gjør det så lett for publikum, som ikke er så korrekt og som også viser de irrasjonelle aspektene i livet og i menneskene.
Sebastian Hartmanns store suksess med Knut Hamsun-oppsetningen ved Nationaltheatret kom av publikums sult etter teater som ved hjelp av scenen, dramaturgien og skuespillet viser fram nettopp disse aspektene. ”John Gabriel Borkman” av Ida Müller og Vegard Vinge som er blitt spilt ved Volksbühne er et enda tydeligere eksempel. Denne tysk-norske duoen svarer den norske Ibsen-tradisjonen og dagens samfunn. Samtidig har de med seg impulser fra tysk teater og performance-kunstnere. Oppsetningen av ”Vildanden” i Bergen i 2009 ble foraktlig kalt skandale av lokalpressen, men også av noen teaterfolk på premieren. Kanskje var det bevisst. Blant premierepublikummet fantes det også noen som tenkte gjennom hvorfor så mange reagerte med angst og aggresjon da de så stykket.
I dag – og denne prisen bærer Willy Brandts navn – er det viktigere enn noen gang å minne om at teater er tett forbundet med demokrati. Denne forbindelsen er avhengig av hvordan ytringsfriheten kan få utfolde seg for kunstnere i våre samfunn. Og som regissøren Alvis Hermanis så treffende sa: Teater er det eneste mediet som ikke kan digitaliseres – det dreier seg ene og alene om vår menneskelige tilstedeværelse."
