Ikke dramatikk-, men dramaturgfestival

-Jeg så en “random-edit-versjon” av min tekst på scenen, sier
forfatter Vetle Lid Larssen, som denne uken debuterte som
dramatiker på Norsk Dramatikkfestival. Skift navn til Norsk
Dramaturgfestival, foreslår han.

Av Julie M. Løddesøl

Kongen av forfatter Vetle Lid Larssen var
en av de 14 tekstene som vant dramatikkonkurransen “100 og NÅ”.
Elleve av dem ble oppført på Norsk Dramatikkfestival, som ble
avsluttet igår.

På premieren til Vetle Lid Larssens stykke
Kongen la scenekunst.no merke til at forfatteren ikke gikk
ned på scenen og tok imot applaus. Det viste seg ikke å være
tilfeldig. Han syns oppførelsen var mislykket og det er de fleste
kritikerne enige med ham i. I et mailintervju med scenekunst.no
utdyper Lid Larssen sitt syn. Dramaet var utsatt for det han mener
kan se ut som en tendens i teatret i dag: regissører som ikke
stoler på tekstens bæreevne.

Ikke rockevideo-manus

-Vetle Lid Larssen, denne uken ble ditt første drama oppført
på en scene. Var det ditt stykke du så?

-La meg først si at jeg synes det er blitt lagt
ned et imponerende og prisverdig arbeide i Norsk Dramatikkfestival
fra alle impliserte parter. Når oppførelsen av mitt stykke ”Kongen”
var fullstendig mislykket, skyldes det hverken festivalen eller den
utmerkede skuespilleren Håkon Ramstad som spilte Kongen. Det
mislykkede resultatet skyldes en fullstendig manglende forståelse
hos instruktør og dramaturg for hva teksten handler om – og ikke
minst: hva slags type tekst dette er. Monologen min vant en
konkurranse, og følgelig var det den som skulle realiseres og ikke
dramaturgens ambisjoner om å lage rocke-video. Når 75 prosent av
teksten er strøket, og det resterende kastet frem på scenen i en
slags ”random edit”-versjon, er det ikke lenger min tekst som
presenteres, nei, ikke en gang en blek kopi.

-Hva var din idé, eller hva mente du vi skulle
ha sett på scenen?

Kongen handler om en kolonialkjøpmann som
sperres inne i en kirke. Det er en politisk-satirisk tekst, men
også en indre reise; Reinhardt Olsen – stykkets ene person –
tvinges til et møte med seg selv. I den versjonen vi ble presentert
for var det hverken humor, politisk satire eller indre reise igjen;
og heller ingen dramatisk utvikling; alt var slettet. Istedet fikk
vi et nytt eksempel på noe som kan virke som en trend; at
regissører ikke stoler på tekstens egen bære-evne, at de tror de må
arrangere og tilrettelegge alt mulig med utvendige virkemidler.
Dette er et instrumentelt teatersyn som fornekter mye av teatrets
egenart. Særlig en monolog er avhengig av å bli løftet frem, trodd
på, ja, at man tror på ordet, skuespilleren og selve det unike
møtet mellom mennesker som teater er.

Må tåle bearbeidelse

-Stykket har vært gjennom bearbeidelse av dramaturg Kristian
Strømskag og regissør Audny Chris Øiamo-Holsen – en normal prosess
fra tekst til scenerom. Må du ikke tåle det?

-Selvfølgelig må alle dramatikere tåle
bearbeidelse, og spesielt en nybegynner som meg. Jeg har heller
ikke noe imot å levere grunnlagsmateriale, skisser eller
tekstfragmenter som en teaterinstruktør skal kunne leke seg med.
Men her var kontrakten en annen; det var min tekst som skulle frem,
da må bearbeidelsen i det minste være i tekstens ånd, trofast mot
dens idègrunnlag. Men når alt forandres – uten at dramatikeren
hører et knyst, er vi jo ikke bare over i amatørskapet; det utøves
rett og slett vold mot et åndsverk – for å si det med litt store
ord. Men èn måte man kunne unngå misfornøyde dramatikere på i
fremtiden, ville selvfølgelig være å skifte navn på festivalen; fra
Norsk Dramatikkfestival til Norsk Dramaturgfestival. Dramaturgene
har jo ikke sin egen festival. Jeg tror det er på høy tid at de får
en.

-Kan det hende at ditt drama hadde mangler som
de har forsøkt å bøte på?

”Kongen” er ikke perfekt. Det finnes ikke perfekt
kunst. Men det vant jo konkurransen fordi det hadde visse
kvaliteter. Disse må man som instruktør og dramaturg utvikle, ikke
fornekte. Men det er klart; man kan ikke som dramatiker sitte på
skuldrene til en instruktør. Jeg har selv vært tilstede under
prøver på Nationaltheatret og hørt Thorbjørn Egner brøle som
Mussolini hver gang Bamse Brakar kom inn fra høyre istedenfor fra
venstre. Instruktøren må stå fritt. Men det er en frihet under
ansvar.

Mirakler

-Hva er konsekvensen av denne negative opplevelsen for
deg?

-Dette har ingen konsekvenser for meg. Jeg synes
norsk teater har et høyt internasjonalt nivå, og det var mange
spennende tekster under årets festival. Jeg ønsker instruktøren min
lykke til videre. Jeg har møtt henne èn gang, og det var hyggelig.
Hun har vist at hun har sans for selve estetikken; neste gang
griper hun kanskje fatt i innholdet: da kan det skje mirakler,
mener Vetle Lid Larssen.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER