Ideologiens speil

Teater for barn har aldri hatt spesielt høy status i det norske teaterfeltet. Det gjør også at det har vært gjenstand for lite forskning og brede historiske gjennomganger. Anne og Petra Helgesen har i en årrekke samlet og gitt ut dramatikk for barn i bokform. (Flere av bindene er anmeldt her og her). Når de nå har tatt på seg å skrive historien til norsk barneteater, er det et etterlengtet bidrag til teaterhistorien. Verket er lærerikt og omfattende, men er også preget av at det er tatt litt for mange snarveier. Det tar derfor litt tid før forfatterne klarer å overbevise meg om verdien av prosjektet sitt, men mot slutten er jeg nesten overrasket over min egen begeistring.

Tendensiøs tittel Boken og prosjektets tittel Drama for barn – Teatrets sjel er underlig tendensiøs, og gjennom hele lesningen har jeg lurt på hva det er forfatterne har villet si med den. Anne og Petra Helgesen er henholdsvis teaterviter og litteraturviter, og bruken av ordet drama i tittelen henviser til at det er de dramatiske verkene som skal være de viktigste kildene deres. Utover i boken ser jeg allikevel ikke at de skiller mellom de dramatiske tekstene og oppsetningene. Tvert i mot synes jeg de viser at de dramatiske tekstene ikke egentlig har fungert som autonome verk. I innledningen blir ordet sjel definert som «de felles verdiene, ideologien eller essensen av et fellesskap». Dette er viktige faktorer for barneteatret, noe Helgesen og Helgesen viser frem tydelig i sin gjennomgang, men jeg forstår ikke hvordan drama for barn blir sjelen til teatret. Ordet sjel har så sterke konnotasjoner både religiøst og emosjonelt at jeg forventer en polemisk utgreiing av barneteatrets betydning som ikke kommer. Boken bærer preg av å befinne seg i skjæringspunktet mellom det polemiske og retoriske og det akademiske og vitenskapelige, og særlig i de første kapitlene forventer jeg stadig vekk at det skal komme noen retoriske konklusjoner, men de uteblir helt.

I tillegg til i tittelen opprettholdes bokens mer retoriske innganger gjennom setninger som enten er emosjonelle eller baseres på antakelser. Helgesen og Helgesen har delt boken inn i seks historiske deler. Alle disse delene innledes med en liten fortelling der forfatterne gir fiktive historiske personer følelser og forventninger til teaterforestillinger. Det virker som de gjør det for å la et publikum fra den historiske epoken komme til orde og la teateropplevelsen få forrang. Selv skriver de at de gjør det for å «sette scenen og stemningen», men så lenge det er forfatterne som bestemmer hva den stemningen skal være ut fra det som i beste fall er kvalifiserte gjetninger, så virker det som om det er sånn forfatterne vil at det skal være, og som tekstlig bidrag blir det i overkant retorisk.

Innimellom virker forfatterne usikre på konklusjonene de trekker ut fra kildematerialet. Da skriver de at noe «må» ha vært, eller «kanskje» kan ha vært, på en bestemt måte. Her forsøker de også å appellere til det følelsesmessige, som når forfatterne skriver at da Thorbjørn Egner utviklet karakteren Mikkel Rev «avslører han hvordan det var å stå bak disken i kolonialen på Kampen» der han vokste opp. Dette poenget brukte forfatterne også i etterordet til utgivelsen av Egners dramatikk, og det er som om de vil at leseren skal ha sympati med Egner, men de har ikke belegg for å si at han brukte konkrete barndomsopplevelser da han skapte Mikkel Rev, det er en ren antakelse. Også bestemor Skogmus sin vise skal visst kunne leses som en «skolegutts redsel for de farene som truer i et tøft oppvekstmiljø.» (s.280) Den eneste kilden de har til Egners barndomsopplevelser er at han i sin selvbiografi skrev at det var trygt å leke i bakgården. Forfatterne legger selv til at det «må» ha vært skummelt utenfor bakgården. Men dette har ikke noe historisk eller vitenskapelig belegg, og jeg synes heller ikke det er veldig interessant hvorvidt Egner brukte egne opplevelser eller ikke til å skape et univers som blander det veldig allmennmenneskelige med det helt eventyrlige.

Før Nationaltheatret åpnet i 1899 fantes det få teatertilbud for barn. Da Christiania Theater for første gang tillot barn i salen var det under en oppsetning av Ludvig Holbergs Den adelsgale borger. I omtalen av den henviser forfatterne til dramaets handling der det tematiseres hvordan udannede mennesker kan oppføre seg i møte med kunst. De spør retorisk om ikke teatersjef Bjørnstjerne Bjørnson «kanskje» var ironisk da han åpnet akkurat den forestillingen for et barnepublikum. Jeg leser det ikke sånn at forfatterne tror at Bjørnstjerne Bjørnson programmerte ironisk på Christiania Theater i 1866, men setningen inneholder noe usagt og en slags bedømmelse av Bjørnsons handlinger og motivasjoner, som jeg synes er i overkant polemisk. Det gjør også at jeg forventer meg noen polemiske konklusjoner der det står hva forfatterne mener i klartekst, men det forblir uklart for meg akkurat hva de mener eller hvilken posisjon de inntar.

Avgrensninger På samme måte er ikke bokens avgrensninger tydelige nok. Bokens tyngdepunkt er Nationaltheatrets tradisjoner for familieteater rundt jul, men den strekker seg i mange retninger. Særlig mot slutten når forfatterne skriver om den frie scenekunsten og gruppeteatret, er det viktig og riktig at boken løfter blikket fra institusjonene, men jeg henger ikke helt med på hvilke valg som er tatt når det gjelder hvilke prosjekter som blir inkludert. Dette gjelder også den tradisjonen som er bokens viktigste omdreiningspunkt, forestillingen Reisen til julestjernen. Sånn som det er formulert, kan det virke som om forfatterne har vitenskapelig belegg for å mene at denne dramatiske teksten og oppsetningene av den er det viktigste som har skjedd i norsk barneteaterhistorie uavhengig av perspektivet man bruker. Det premisset har jeg litt vanskelig for å akseptere fordi Reisen til julestjernen bare er en viktig del av en veldig spesifikk tradisjon, og man kunne godt sett for seg historieverk om norsk barneteater som ikke behandlet Reisen til julestjernen som noe mer enn en populær parentes.

Når det er sagt, kommer jeg ikke bort fra at jo mer jeg leser, jo mer setter jeg pris på diskusjonene om Reisen til julestjernen. Som jeg faktisk også er sitert på helt mot slutten av boken (herfra), så mener jeg at Reisen til julestjernen er et oppsiktsvekkende dårlig stykke dramatikk. Oppsiktsvekkende fordi det er rart at noe som er så dårlig er blitt gjentatt så mange ganger. Det i seg selv er faktisk ganske spennende. Jeg setter stor pris på bokens performanceteoretiske innledning der teater defineres bredt og ideen om juleteater settes i sammenheng med ritualistiske hendelser. Et verk som Reisen til julestjernen, og den helt enorme suksessen Sverre Brandts enkle skuespill har hatt, kan ikke forstås bare innenfor vanlige rammer for kunstkvalitet. Det må nettopp leses som et fenomen innenfor en ritualistisk tradisjon. Samtidig er det veldig sjeldent å lese teaterhistorier som bruker tid på det som ikke har kunstneriske kvaliteter eller har hatt betydning for kunstutviklingen. Det er jo ofte de store paradigmeendrende verkene som får plass i historiebøkene, historier om verk som fungerer opprettholdende, er sjeldnere. Derfor leser jeg med gradvis økende interesse Helgesen og Helgesens gjennomgang og diskusjoner av Reisen til julestjernen og endringer i oppsetningspraksis.

Ideologi Til tross for at jeg synes forfatterne har flere gode refleksjoner omkring ideologi, særlig i tradisjonen rundt juleteater, skulle jeg gjerne sett at de gikk inn i en dypere teoretisk definisjon av begrepet. De er inne på at det er et verdisystem, noe jeg langt på vei er enig i, men selv mener jeg nok at det er mer omfattende og komplekst. Det hadde vært interessant å vite hvordan forfatterne forholder seg til ideologi som maktuttrykk eller som faktor i å opprettholde verdisystemet. Det er også litt rart når de unnskylder klart problematiske ideologier i barneteatret som «implisitt ideologi», for hvis ideologi er et verdisystem, så er det vel åpenbart at det i veldig mange tilfeller er implisitt.

Når jeg leser om barneteatret i mellomkrigstiden og all den eksplisitte rasismen, undrer jeg meg over at forfatterne ikke er tydeligere på hvordan de bruker ideologibegrepet. De omtaler for eksempel dramatikeren Helen Stibolt som senere ble nazist. Skuespillet hennes, Kong Baldvines armring, blir trukket frem som eksempel på et nasjonalsosialistisk drama for barn. Det handler om norsk vikinghistorie og inneholder rasistiske replikker og stereotypier om afrikanere, kinesere og tyrkere. Norsk storhet og styrke skal ha vært hovedbudskapet. Men når de skriver om Drømmen til Radioland (1925) av Thoralf Klouman, et skuespill som blant annet var inspirert av tegneserien Knoll og Tott og inneholdt så rasistiske replikker at jeg ikke har noe lyst å gjengi dem, blir det for enkelt å si at ideologien var implisitt fordi Klouman ikke var nazist. Det er vel kanskje nettopp det at Klouman kunne skrive kolonialistisk og rasistisk i barneunderholdningen uten at det opplevdes som et brudd, som er ideologisk. Mest av alt viser boken at norsk barneteater i mellomkrigstiden inneholdt så mange kolonialistiske elementer at det må anses som et uttrykk for et felles verdisystem der man var enige om at hvite mennesker var overlegne.

Pageturner Jo mer jeg leste av Helgesen og Helgesens bok, jo mer spennende syntes jeg at det var. Mot slutten hadde jeg nesten problemer med å legge boken fra meg. Jeg fikk også veldig lyst til å gå i dialog med boken, noe som er grunnen til at denne anmeldelsen blir så lang. Jeg lærte masse om norsk barneteaterhistorie, og mange av perspektivene fikk meg til å tenke og reflektere over barneteatret og hvilken betydning det har hatt. I de senere kapitlene ble det også færre påstander basert på antakelser og retoriske virkemidler. Her er bruken av kilder mer omfattende, og måten forfatterne viser til diskusjoner og ulike syn er en kvalitet. Som kritiker oppleves det også som en stor verdi at boken går så grundig inn i historiske kritikker når den gjengir mottakelsene av forestillingene. Da Sverre Brandts arving og innehaveren av rettighetene til Reisen til julestjernen, Regine Brandt Qvenild, ikke fornyet avtalen med Nationaltheatret fordi hun skal ha vært uenig i endringene regissør Kjersti Horn gjorde i 2017, var Anne Helgesen en varm forsvarer av Qvenilds syn og for bevaring av tradisjonen. Boken er imidlertid mye mer åpen, og forfatterne konkluderer nærmest med at utviklingen der Horn tilpasset ideologien i Reisen til julestjernen til dagens samfunn, var nødvendig. Fordi teatret generelt og familieteatret spesielt er en så ideologisk arena, vil familieteatret alltid reflektere dette, og Reisen til julestjernen oppleves dermed som middelideologiens klareste speil.

Drama for barn – Teatrets sjel hadde tjent på å ha en strengere redaktør, men konklusjonen er allikevel at dette er et grundig, velkomment og spennende verk som kommer til å gå inn som et referanseverk for alle som skal jobbe med norsk barneteaterhistorie.