Foto: Ingun A. Mæhlum. Scenografi: Mari Lotherington. Kostymer: Simone Grøtte, Mari Lotherington. Lysdesign: Torbjørn Thrane Sandnes

Identitet og tilhørighet

Hvorfor bor vi der vi bor, og hva gjør det med oss som mennesker? Simone Grøtte utforsker hva det gjør med menneskene å bo i en landsdel med seks måneder med to meter snø, hissig mygg og lukten av bålkaffe.

Å klore seg fast tar opp tema som identitet og tilhørighet med Nord-Norge som bakgrunn. Dette er koreograf Simone Grøttes andre sammarbeidsprosjekt med Hålogaland Teater. Det første var Mannen som stoppet hurtigruten i 2014, og siden den gang har Grøtte laget flere danseforestillinger som har turnert rundt om i Norge og i utlandet. Alle hennes forestillinger har en sterk tilknytning til Nord-Norge både tematisk og kunstnerisk. Å klore seg fast er ikke et unntak, og Grøtte har selv sagt at dette er en forestilling som bygger på hennes tidligere verk, men, i motsetning til flere av forestillingene som har hatt et mer historisk perspektiv, utforsker hun her tilstedeværelse her og nå.

Lydspor
I Å klore seg fast høres flere lydspor av informanter i alle aldre som snakker om sin opplevelse av det nordnorske, på godt og vondt. Bålkaffen, nordlyset, fersk fisk og naturen er noe av det som er tydelig positivt med landsdelen. Det blir også tatt opp hvor værhardt det er å bo nordpå, og flere innslag bygger opp om forestillingens tittel. Måten lydsporene er blitt klippet sammen på er interessant, og man får en følelse av å bli kjent med de navnløse stemmene.

Mellom lydsporerne er det også musikk og lydbilder. Musiker og komponist Herman Rundberg har ved hjelp av Arktisk Filharmoni, Kristian Olstad, og vokal fra Mari Boine og Kristian Kristensen, gitt forestillingen en fin musikalsk stemning. Som publikummere ble vi tatt inn i en snøstorm, som utviklet seg til noen kraftfulle rytmer og dans. De musikalske aspektene ved å blande sammen klassiske instrumenter, joik, elektroniske rytmer og forskjellige lydspor er med på å gi en ramme for forestillingen.

Selv om lydsporene er med på å formidle en form for nordnorsk identitet, kan det noen ganger oppfattes som at dansen bare blir en illustrasjon til lydsporene og ikke en likestilt partner. Det hadde vært et godt grep om dansen fikk mer rom og tid på scenen. Man kan argumentere for at dans som kunstuttrykk er flyktig i sin natur, man ser den i øyeblikket og så er den borte. Fordi kroppen brukes som formidler, kan tekster som disse lydsporene lett ta overhånd, og det blir vanskelig for dansen å gjøre det den gjør best, nemlig å formidle inntrykk og følelser som vanskelig kan forklares med ord. Med så mange lydspor og så mye tekst blir det noen ganger vanskelig å følge med dansen. Et fint øyeblikk i forestillingen var da musikken ga en summelyd og danserne ga assosiasjoner til en slags myggdans. Her fikk man en kroppslig sympati med danserne; ikke forklart med et lydspor, men med dansernes bevegelse. For de i salen som har opplevd mye mygg på sommeren, var nok dette gjenkjennbart.

Scenebilde
Selve scenebildet besto av et bakteppe som lignet en blanding en teltduk og et isfjell. På ett tidspunkt var den ene danseren bak teppet, og det oppsto et slags skyggebilde, men det fikk ikke nok tid til å bli etablert på scenen. Dette kunne blitt brukt mer, og det samme gjelder resten av scenografien, med bruken av to små lavoer og snøelementer som kom på slutten av forestillingen. Dette var alle fine elementer, men de fikk ikke nok tid til å bli etablert. Bruken av rekvisitter kan ses som en del av Grøttes signatur, men måten rekvistter blir brukt som et virkemidel blandet med lydsporerene blir litt forutsigbar.

Danserne holdt et høyt teknisk nivå, og samspillet mellom de tre danserne var vakkert. De skiftet utrykk fra lekent til tungt og dystert – noe som kan sammenlignes med skifte fra mørketid til midnattsol. Grøtte bruker dansernes teknikk til å formidle alt fra kulde, mygg og til soldagen. Det er mange fine dansesekvenser, og danserne får skinne på scenen.

En kan undre seg over hvorfor Grøtte bare bruker kvinnelige dansere, når lydsporene er av alle aldre og kjønn. Er det noe særegent med å være kvinne i Nord-Norge, eller er det et tilfeldig valg? Det samme gjelder bruk av kostymene, som er retro, med en moderne twist. Det kan nesten se ut som at det er et litt for gammeldags kvinnebilde hun vil gjenskape. Hvis dette skal være en forestilling om tilstedeværelse her og nå, så kan det tolkes som at det er et mangel på mangfold og kanskje at nåtiden ikke kommer helt frem.

Identitet og tilhørighet
Man kan spørre hvordan det vil være å se denne forestillingen en annen plass. I Tromsø var det tydelig at publikum var begeistret og engasjert. Men vil folk som ikke har opplevd å se sola for første gang etter mørketida og en lang vinter forstå hvorfor man slipper alt man har og stopper opp? Og vil folk fra Nord-Norge føle seg representert bildet av det nordnorske?

Et interessant aspekt med Å klore seg fast er hvordan forestillingen indirekte, tar opp noen politiske synspunkt fra Nord-Norge. En av informantene sammenlignet tvangsevakueringen i 1944 med tvangssammenslåing av Troms og Finnmark, og en annen nevnte at han følte seg langt unna makten i sør. Det ble nevnt at man er uenig om mye innad i Nord-Norge, men også at det er ved å stå at sammen man har overlevd, og at samhold er viktig. Naturen som er i forandring er også et tema som blir nevnt og problematisert. Flere av disse utsagnene kunne gjerne fått med tid i forestillingen. Det blir noen ganger for mange lydspor på en gang, og mer tid til å fordøye hvert utsagn hadde vært å foretrekke.

Hvis man ser denne forestillingen i sammenheng med resten av programmet på Hålogaland Teater, ser man at den følger i en rekke av forestillinger med nordnorsk patriotisk innhold. Denne fremvisningen av hva det betyr å være nordlending kan fort ses som en litt snever og oppfattes litt som en klisje. Jeg kjenner at jeg sitter igjen med en følelse av å savne et lite snev av den moderne nordlendingen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER