Identitet eller ikke identitet, er det spørsmålet?

– Vi driver med tvangsforestillinger, sa Scenekunstbruk-sjef Ådne Sekkelsten da han ønsket velkommen til heldagsseminar under tittelen «Kan jeg være sånn?» i Caféteatret på Grønland i Oslo tirsdag 25 april.

En enkel, men effektiv retorisk løsning på det innebygde dilemmaet som Den kulturelle skolesekken i sin essens bærer på. Forestillinger sendes ut til skoler over det ganske land, og verken elever eller lærere kan velge dem bort. På den måten har hundretusenvis av elever fått oppleve scenekunst, enten de har villet det eller ikke.

– Her var det mange nye ansikter, bemerket Hilde Annette Aakre i vrimmelen før Sekkelsten sparket i gang dagen. Hun leder Assitej Norge, en interesse- og nettverksorganisasjon for scenekunst for barn og unge som har etablert seg midt i smørøyet på det ett år gamle kulturhuset Sentralen hvor aktiviteten i organisasjonen har fått en real boost. Ved siden av meg, ved bordet, tar Marie Hundevadt fra Den kulturelle skolesekken i Oppland plass.

Utgangspunktet for seminaret var EU-prosjektet Push, et initiativ som over to år skal pushe nye ideer innen scenekunst for barn og unge, med spesielt fokus på identitet, grenser og (over)beskyttelse, gjennom å arrangere bl.a. kunstnerlaboratorier og forskjellige utvekslingstiltak. Prosjektet består av partnere fra Skottland, Belgia, Irland, Norge og Danmark. I februar gikk den første kunstnerlaben av stabelen i Edinburgh under vignetten «Kjønn og seksuell identitet i scenekunst for de unge». Fagdagen var et forsøk på å ta samtalen ved kunstnerlaben hjem, noe jeg opplevde at den bare lyktes delvis med. Om det skyldtes utgangspunktet eller den videre fortolkningen av det er jeg usikker på. Videopresentasjonen fra det såkalte «Push-TV» av Edinburgh-laben ga, i sin fragmentariske, liksomungdommelige, lett hysteriske form, i seg selv ikke noe svar.

Kjedelig heterofil

– Jeg er bare en kjedelig, heterofil, hvit middelklassekvinne som er forlovet med ungdomskjæresten.

På denne måten presenterte danser og koreograf Mari Bø seg for forsamlingen da hun, etter presentasjonen, oppsummerte oppholdet sammen med Katja Brita Lindeberg. På den måten satte hun fingeren på mye av den tematikken og språkbruken som er i spill i øyeblikket, som handler om å definere enhver tenkelig legning innenfor en forhåndsskapt bokstavkombinasjon, som til slutt alle sammen blir omfattet av det såkalte queer-begrepet: Finn din queer-voice! var ett av slagordene ved laben. Her kan det være på sin plass å minne om de mange analysene hvor det hevdes at grunnen til at Hillary Clinton tapte presidentvalget i USA var at hun snakket for mye om identitet og for lite om klasse. – Men klasse er også en del av identiteten!, repliserte Bø og Lindeberg under samtalen etterpå.

Under arbeidet med noen skoleelever i Edinburgh, ble det gitt mye oppmerksomhet til at de hadde uttrykt sin vemmelse over at to kvinner kysset hverandre, noe som ble ansett for å være et slags bevis for hvor kort vi har kommet. Men her ble det replisert fra salen at dette antakelig ikke handlet om hvem som kysset hverandre og hvilken kjønnskategori de hadde, men at det i det hele tatt ble kysset. Æææsj!

Rosa og lyseblå Mer interessant ble det straks samtalen dreide seg vekk fra Edinburgh-laben. Katja Brita Lindeberg er bl.a. utdannet i fysisk komedie ved Dramatiska Högskolan i Stockholm og leder sitt eget kompani som har hatt stort gjennomslag med forestillinger som Om bare Rosa kunne trylle og Om bare lyseblå kunne bli superhelt, hvor hun redefinerer de rosa og lyseblå kjønnsklisjeene. Sistnevnte, som har turnert land og strand rundt det siste året og skal vises under Hedda-festivalen i Oslo i juni, tar for seg gutteuniverset og dets innebygde motsetninger og hierarkier, guttens redsel for ikke å leve opp til kravene og ikke minst: superhelt-figuren som framstår som løsningen på alt.

Lindeberg rakk også noen ord om sitt neste prosjekt som har fått det jeg går ut fra er en arbeidstittel: Fitta først, noe hun illustrerte ved å demonstrere de to klassiske mest brukte måtene å sitte på: Sånn eller sånn? (Med eller uten kryssede ben.)

– Jeg er veldig skeptisk til identitetsbegrepet. Historisk betyr det å definere et oss og et dem, om en ny form for ekskludering hvor man fortsetter å marginalisere og fastlåse dem som ikke hører inn under en av kategoriene, sa kjønnsforsker og litteraturviter Jørgen Lorentzen. Han mener at queerbevegelsen motsier seg selv, ved å gjøre knefall for en normal/ikke-normal terminologi og at identitetskampen dermed har feilet. Lorentzen var hentet inn for å trekke de historiske linjene og sette det hele i det større perspektiv.

Pavlovs tispe Det ble et kjapt et lite grunnkurs i hva som har skjedd siden 1800-tallet som han kalte historiens mest misogynistiske århundre. I hans perspektiv ble dermed kjønnsdiskriminering og seksuell undertrykking en slags historisk parantes, et relativt moderne fenomen som oppsto med industrialiseringen og nå raskt er på vei bort igjen.

– Identitet ja, det er jo nesten bare det jeg snakker om! utbrøt Camara Joof på røykehjørnet ute på gata i pausen etter Lorentzens foredrag.

Og dagen ble på mange måter oppsummert og tatt ned til sin essens da den norsk-gambiske scenekunstneren viste et utdrag av sin forestilling Pavlovs tispe som hun til nå, i ulike varianter, har vist over to hundre ganger, bl.a. i klasserom over det ganske land.

Joof er, som bifil norskafrikaner, med muslimsk far og en sjamanmor, i seg selv en legemliggjøring av samtidens flertydighet og mangfold. Pavlovs tispe, utviklet sammen med regissør Kai Johnsen, handler om hendelser i Camaras eget liv, der hun «har kommet til kort eller gått for langt». Hun forteller åpent om sine opplevelser, hvordan hun har reagert på dem og hva de har gjort og gjør med henne. «Joof treffer en nerve med sitt prosjekt», skrev scenekunst.no´s anmelder Deise Nunes i desember 2015. Nå, halvannet år etter, bærer framføringen preg av en modenhet hvor fortellingen og fortelleren smelter sammen til en kraftfull enhet.

Ikke aleine Men like interessant var samtalen etterpå, der Joof fortalte levende om sine opplevelser i de mange klasserommene hun har besøkt, om hvordan hun har lært seg å scanne rommet og tolke klassehierarkiene mens hun snakker. Dette gjør at hver forestilling får sitt helt eget preg – og effekten er formidabel: Det er på mange måter etter at forestillingen er over at arbeidet virkelig begynner. Det er da Camara Joof møter de mange elevene som ved hjelp av henne får svar på spørsmål som de har slitt med lenge, som kjemper for aksept og for å komme ut av skapet. Joof har da allerede orientert seg om alle skeive organisasjoner i vedkommende fylke. Hun inviterer gjerne elevene som har henvendt seg til en kollektiv chat på nettet om kvelden, hvor de kan uttrykke seg fritt. På den måten blir forestillingen og prosessen i etterkant til en «full pakke» og et prakteksempel på hvordan det kan gjøres: Elever har kommet ut av skapet i trygg forvissning om at de ikke er aleine. Lærere har fått seg en lærepenge: «I dag kom det en lærer bort til meg etter forestillingen og sa at han syns jeg var veldig flink, til å være neger», skrev Camara Joof en dag på facebooksiden til Pavlovs tispe. Samtalene etter forestillingene har vært og er så mange og mangfoldige at Joof har bestemt seg for å lage bok av dem.

Til høsten skal Pavlovs tispe spilles 53 ganger på Stockholms Stadsteater før «tispa tas med ut i bakgården og skytes».

Gjennom å skape, spille og kommunisere med publikum om Pavlovs tispe har Camara Joof gjort noen unike erfaringer som hun under Scenekunstbrukets fagdag formidlet på en måte som under panelsamtalen etterpå langt på vei parkerte diskusjonen om identitet eller ikke identitet. I stedet fikk jeg som tilhører ta del i disse erfaringene på en måte som ga meg som tilhører et levende bilde av hva som foregikk, som om forestillingen fortsatte så lenge hun var på scenen. Var det noen som sa «politisk teater»? Glem det, og se Pavlovs tispe i stedet.

Alle foto: Chris Erichsen.