LIVE - Sorgarbeid. Black Box Teater 2016. Foto: Eirik Fauske

Idéen bak

Eirik Fauskes nye forestilling “Live – Sorgarbeid” er vakker og foruroligende, men går seg fast i sin egen idé, skriver Chris Erichsen.

Et stykke inn i Eirik Fauskes Live – Sorgarbeid kommer jeg til å tenke på Leonard Cohen, som døde i det mørketida for alvor festet grepet her hjemme. Det tennes et lys i mørket, en fakkel. Den projiserte teksten spør: ”Er du der?” og det svares: ”Eg er rett bak deg”, og assosiasjonen går rett til Cohen, som for bare noen måneder siden skrev til sin tidligere kjæreste og muse Marianne Ihlen, da hun lå for døden: ”Know that I am so close behind you that if you stretch out your hand, I think you can reach mine.”

Noen som står oss nær går bort, og sorgen kommer og setter standarden for alt vi gjør og opplever. Men livet må gå videre og vi må takle den krevende utfordringen det er å leve med sorgen. Det er inn i dette feltet Live – Sorgarbeid beveger seg.

Nullstilt posisjon
Rommet er mørkt. Flere scenetepper henger lagvis. En tekst projiseres, mens den skrives, gjennom det ytterste gjennomsiktige teppet og inn på det neste: Enkle, grunnleggende spørsmål fra en nullstilt posisjon, som et barn som ser inn i dødsriket: Er det folk her? Bur det fuglar her?

Gradvis tas teppene ned og rommet innenfor rommet avsløres. Noen figurer, svarte fra topp til tå, sitter på gulvet og opererer teknikken. Også ser jeg hendene, som lett surrealistiske innslag liksom svevende rundt i rommet; en finger peker ned, en hånd holder en blomsterkvast, en tredje hånd holder et speil mens den snurrer rundt sin egen akse. Midt i rommet troner skjelettet av en kube, modellert etter den enkle estetikken i dataspillet Minecraft, som også er en av de erklærte inspirasjonskildene for denne forestillingen.

Live - Sorgarbeid. Black Box Teater 2016. Foto: Eirik Fauske
Live – Sorgarbeid. Black Box Teater 2016. Foto: Eirik Fauske

Teksten fortsetter å rulle. Den arbeider seg inn i sorgen, lengre og lengre inn. Slik sorgen oppfører seg. Og dataspillet, der det ene hinderet etter det andre, i verden etter verden, må overvinnes på veien lengre inn, mot hva? Til neste hinder. Og neste verden. Slik vi også oppfører oss i drømme.

Draumkvedet er en annen av Fauskes referanser, det norske middelalderdiktet hvor Olav Åsteson beretter om sitt tretten dager lange drømmeritt gjennom dødsriket. Og setningen ”Nei! Ikkje snu deg!” vitner om en annen mulig, men uuttalt, referanse: Beretningen om Orfeus som skal hente sin elskede Eurydike i dødsriket og får henne med seg på betingelsen av at han ikke snur seg.

Operatører
De svarte figurene er umulige å kjenne igjen, bortsett fra at den som sitter og styrer musikken fra en mac og som spiller trekkspill, er nødt til å være komponisten, Camilla Barratt-Due. Kombinasjonen av den elektroniske og analoge musikken, spilt live, balanserer på vakkert og til tider urovekkende vis.

Ellers er de svarte figurene, bortsett fra at de er svarte, der av én grunn: Som operatører av scenografien, skapt av Signe Becker og installasjonskunstner Kjersti Alm Eriksen, som vi får anta selv er to av operatørene. Den siste, som tar seg av teksten, er sikkert Eirik Fauske selv. I samspill med lyset, ved Tilo Hahn, blir det et helt billedkunstnerisk verk i seg selv som rett og slett setter premissene for hele forestillingen.

Og her blir assosiasjonene til Verdensteatret umulige å unngå: Lyden, lyset, det mekaniske skyggespillet, objektene, en slags himmellykter eller flygende lanterner som daler ned fra oven og ikke minst: Fraværet av spillende subjekter. Men det er jo lov det, slik det er lov å sette opp teater med skuespillere som snakker.

Men en viktig forskjell er det: Der Verdensteatret ikke legger forhåndsdefinerte føringer for hvordan vi skal oppleve deres forestillinger, er temaet her svært tydelig definert. Den konstant rullende teksten bringer i tillegg inn en viktig litterær dimensjon.

Avgrunnen
Og i tråd med dataspillenes tilfeldighetsdramaturgi og insisterende graving lengre og lengre inn i universet – og ned i mørket – går og går det her også, i en risikofylt balansegang på grensen mellom liv og død. En gang er det som om det skrivende vesenet nesten selv snubler ned i avgrunnen, lyset flimrer, lydnivået stiger og nesten eksploderer i et fortvilet skrik, før balansen gjenopprettes og ferden kan fortsette.

Det er vakkert, foruroligende, og gjenkjennelig for alle som har opplevd sorg.

Men dette verket, som er en del av Eirik Fauskes master i regi på Kunsthøgskolen i Oslo, bærer også preg av nettopp det; å være et arbeid i prosess, et forskningsprosjekt – og som sådan litt uforløst. Vakkert og uforløst.

Følelsen av ikke å makte å komme videre er jo et av sorgens kjennetegn og sender assosiasjonene videre tilbake til Grusomhetens Teaters Lament, en på de fleste måter motsatt forestilling ved sitt fravær av scenografi og nakne satsing på skuespillerarbeidet. Likheten består i framstillingen av det repetitive, stillestående ved sorgtilstanden. Om Lament bemerket jeg at selv en stillstand må ha framdrift for å bli synlig for et publikum. Her er det som om stillstanden går seg fast i sin egen idé.

Idéen bak et kunstverk bør ikke være for synlig i selve verket – med mindre det er konseptkunst det dreier seg om. En idé er noe man gjør seg ferdig med i det den realiseres. Da tas den opp og anonymiseres i helheten. Underveis i denne forestillingen er det som om jeg blir hengende fast i fragmenter av Eirik Fauskes programtekst.

Dette er lettere sagt enn gjort, men etter mitt syn like fullt nødvendig å nådeløst forfølge arbeidet helt inn til det punktet der man står igjen med den uforliknelige følelsen av å ha frigjort seg fra arbeidets eget utgangspunkt.

Live – Sorgarbeid er like fullt en sterk forestilling som inneholder nok av visuelle, musikalske og litterære kvaliteter til å forsvare sin eksistens. Men dens fremste kvalitet ligger i dens potensial.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER