Ibsens ripsbusker og andre buskvekster – hva får vi se på teater høsten 2018?

Ibsendominansen denne høsten kommer blant annet av at det er Ibsenfestival på Nationaltheatret. De skal ha premiere på sine egne produksjoner av Byggmester Solness, Hedda Gabler og Hærmennene på Helgeland i tillegg til gjestespill fra inn- og utland av Peer Gynt, Fruen fra havet , En Folkefiende, Hedda Gabler og Lille Eyolf. Selv om samtidsdramaene dermed dominerer, som de som oftest gjør, er det ganske stor bredde i representasjonen av forfatterskapet, selv synes jeg det er særlig spennende med Hærmennene fra Helgeland, et stykke drama jeg ikke tidligere har sett oppført på en scene.

Selv om Nationaltheatret med Ibsenfestivalen vinner i antall Ibsenoppføringer i høst, er det slett ikke bare de som synes det er stas med Ibsen. Det Norske Teatret, som ikke setter opp Ibsen like ofte som konkurrentene fordi de naturlig nok ikke satser på riksmålsdramatikk, skal i høst sette opp Peer Gynt med Toralv Maurstad i rollen som Peer. Den snart 92 år gamle Maurstad spilte sist rollen som Peer i 1955, da mot Tore Segelcke som Mor Åse og med sin far Alfred Maurstad som regissør. Det er et prosjekt som med dette i bakhodet kan falle begge veier, men blir derfor desto mer interessant å se.

Både i Bergen og Trondheim er det også Ibsen på plakatene. På Den Nationale Scene skal de sette opp Vildanden med Anne Sofie Kvalvik, en skuespiller med Downs syndrom, i rollen som Hedvig. På Trøndelag Teater er det Byggmester Solness som står for tur, og man kan kanskje lure på hva det er med dette stykket som gjør at det settes opp både der og på Nationaltheatret akkurat nå. På Trøndelag er det den unge regissøren Johannes Holmen Dahl som har regien. Han fikk Heddaprisen for beste regi nå i 2018 for regi av Tennessee Williams’ klassiker Glassmenasjeriet på samme teater, og forestillingen Antigone fra Det Norske Teatret, der han også hadde regi, fikk prisen for beste audiovisuelle design. Han er absolutt en regissør å følge med på, og det blir spennende å se hva han får til med byggmesteren.

Marie og Fredriks teaterlag, det omdøpte teaterkompaniet til regissør Marie Nikazm Bakken og scenograf Fredrik Floen, skal i slutten av august gjøre en nattlig horrorversjon av Fru Inger til Østeraat på Otta i samarbeid med Otta Kulturhus og Black Box teater. Black Box teater setter opp busser sånn at publikum fra Oslo lett kan komme seg av gårde. Det ser ut til å bli en teateropplevelse utenom det vanlige i sensommermørket i fjellheimen med Ibsen og skrekkfilmeffekter i en slags skjønn forening.

Klassikere og komedier I tillegg til Ibsen er det andre klassikere som dominerer repertoaret. Det Norske Teatret skal vise Shakespeares Macbeth, et stykke som til tross for sin posisjon som verdensklassiker sjelden settes opp på norske scener. Rogaland teater skal vise Romeo og Julie, en Shakespeare-klassiker som må sies å bli iscenesatt en god del oftere.

Det er imidlertid i barneteaterprogrammet vi ser aller mest gjenbruk av klassikere. Den Nationale Scene skal sette opp Folk og røvere i Kardemomme by av Torbjørn Egner. Det kommer til å bli en suksess og Kasper kommer til å bli brannmann, men offensiv programmering er det ikke. Karius og Baktus kan igjen ses både på Oslo Nye Trikkestallen og Riksteatret. Dette er kanskje kjedeligst for voksne, og debatten om mengden Egner i barneteaterverdenen leder muligens ingensteds hen, men litt mer moro må man kunne forvente. Beaivváš skal lage den første samiske oppsetningen av Pippi Langstrømpe, en klassiker det er fint at gjøres tilgjengelig på mange barns morsmål for første gang. Det skal også lages barneteater av tv- og filmproduksjoner. Rogaland teater skal lage en versjon av Trollmannen fra Oz og Oslo Nye Teater skal lage en juleteaterversjon av julekalenderserien Snøfallpå samme måte som de tidligere har laget Jul i Blåfjell. Riksteatret skal sette opp Georgs magiske medisin av Roald Dahl og Teatret Vårt og Nordland teater samarbeider om en oppsetning av Astrid Lindgrens Mio min Mio. Begge er romaner som kan bli ordentlig fint teater, men det er påfallende hvor mye kjent materiale som tas i bruk når man skal lage teater for barn og unge. Her skiller Det Norske Teatret seg ut med to nyskrevne stykker for denne målgruppen Nila og den store reisa og HyPer i Egypt. Begge disse oppsetningene tror jeg er risikoforestillinger, men skal man skape nytt må man evne og tørre å risikere noe.

Stor bredde Det er stor bredde i høstens sesong, og det står ikke frem noen helt åpenbare trender, men hvis jeg skal peke på noe er det at det er mange komedier og lett materiale på plakatene i tillegg til klassikerne. Oslo Nye Teater skal gjøre en versjon av Den Spanske Flue, en forestilling jeg ikke trodde teatre satt opp på ekte, men fungerte som bransjevits for salg fremfor kunst. Riksteatret setter opp en ny versjon av Stein i lommaog Den Nationale Scene fortsetter å vise forestillingen Der går grensen i tillegg til premiere på ”krimkomedien” Hotel Norge. Nationaltheatret skal fortsette å vise Else Kåss Furuseths Gratulererog skal også vise Rune Andersens Lykkeliten. Begge komiske forestillinger om at livet kan være fælt. En annen personlig enpersonsforestilling av en komiker er Bjarte Tjøstheims Det går betre nopå Det Norske Teatret.

Selv i klassiker- og letthetsjaget skjer det også mye som tar innover seg både teatermørket og menneskemørket. Både Trøndelag teater og Turnéteatret i Trøndelag presenterer forestillinger basert på tekster av Olav Duun, en forfatter som vel ofte hadde en dragning mot det mørke, og om ikke mørkt er bearbeidelsene av romanene Tung tids tale av Olaug Nilssen på Riksteatret og Vigdis Hiorths Arv og Miljø på Den Nationale Scene forestillinger som tar for seg at livet tross alt er ganske vanskelig innimellom.

Selv ser jeg kanskje aller mest frem til noen forestillinger jeg ikke har nevnt ennå, Arbeidstittel: Savnet Fellesskap av Jonas Corell Petersen, Kunsten og spørre eller Jakten på det sonore landet av Peter Handke i regi av Melanie Mederlind på Nationaltheatret og De Utvalgtes Skipet vol. 5 i fjæra på Nesodden. Gleder meg også passe mye til Ann Liv Youngs Antigone på Black Box teater (i hvert fall hvis det faller på en dag jeg føler det er greit å bli skjelt ut).

God teaterhøst!