Yasmeen Godder: Love Fire. Dansens Hus 2012

I valse-utakt

ANMELDELSE: Forestillingen Love Fire av amerikansk-israelske Yasmeen Godder på Dansens Hus handler mer om sex enn om kjærlighet. Det tar ikke fyr, og villskapen kan virke mekanisk, skriver Sidsel Pape.

Det er torsdag 15. november. Tre politifolk kommer inn i den stadig fullere foajeen på Dansens Hus. Bomber faller i Gaza og det er premiere på «Love Fire» av Yasmeen Godder. Det er ikke hyggelig, men bar- og foajéansvarlig hos Dansens Hus opplyser meg om at personer fra den israelske ambassaden er til stede. En av nasjonens mest fremtredende dansekunstnere, Yasmeen Godder fra Jaffa, er kommet til Norge for første gang.

Beroligende publikumsvertinner geleider betjentene pent utenfor. For en gangs skyld er det godt at Dansens Hus fremdeles ikke er verdens navle og derfor heller ikke åsted for antisemittiske anslag. I 70 minutter underholder Godder uforstyrret sammen med sin mannlig kompanjong, Matan Zamir. Pardansen pirrer, men tar ikke fyr.

Griseslakt
Love Fire består hovedsaklig av seksualiserte scener delvis tilslørt av ugarvet lær og rødlig gummi. Dessuten er forestillingen dekket av diverse wienervalser best kjent som musak på supermarked. Kombinasjonen skaper store kontraster og derfor komikk.

Men danserne er ikke alene på den hvite plastmatten som dekker gulvet. Zamir drar et ubestemmelig bytte inn på scenen. Han dukker inn i buken på elefantpumagrisen og trekker ut orange-rosa innvoller av lateks. Vi venter spent på hjertet som skuffende nok verken lever eller brenner, men minner om en pacemaker. Slik forestillingens villskap virker mekanisk, er det ville dyrets hjerte batteridrevet.

Sensuelt sirkus
Den ene sensuelle scenen skjer først når Godder rir på dyret tredd ned over nakken på Zamir som slik skaper en gyngende sirkuselefant med plass til passasjer. Et øyeblikk kan det se ut som en småpikes erotiske tilsnikelser på tivoli. Men sensualiteten overdøves straks av simulerende sengeakrobatikk. Det som kanskje skal oppfattes som en vill og freidig vals, framstår mer som masokistisk tango.

Love Fire sies å være en duett, men viser seg i siste stund å være en trio. Likevel er det soloene som best viser det eksalterte bevegelsesspråket til Zamir og Godder. De to første scenene henholdsvis utført av selvtilfreds og sårbar mann, deretter selvnytende og hemningsløs kvinne, setter den høyeste stemningen i forestillingen. Han får spontan applaus, hun ikke. Kvinnelig overeksponering er ikke like forførende.

Vulgær vals
Godder fikk for fire-fem år siden i oppdrag å lage en forestilling som måtte benytte valser av Strauss, Sibelius, Sjostakovitsj, Schönberg, Chopin, Tsjajkovskij og Khatsjaturjan. Det resulterte i Love Fire, en forestilling som bekrefter alt det prøyssiske hoffet mente om vals da de la ned forbud mot den usømmelige dansen i 1794. Loven opphørte ikke før over hundre år senere.

Det vulgære med vals er nemlig at mannens arm ligger rundt kvinnens liv. Dessuten har paret samme omdreiningspunkt og går det fort nok, kan damen svimle og dåne. Paret snurrer rundt samme akse, ben kommer mellom ben og det kunne for kongelige minne om å “gjøre offentlig det man gjør etter at soveromsdøren er lukket”.

Likevel ble vals en landeplage over hele Europa til langt inn på 1800-tallet. I dag er soveromsdøra som kjent slått på vidt gap og heteroseksualitet har strømmet inn på alle arenaer. Sex er heller ikke nytt på dansescener. Derfor er par som har seg, om enn med humor, et delvis trettende skue.

Kald sveiseflamme
Ut fra tittelen Love Fire kan det høres ut som at Godder egentlig ønsker å tematisere lidenskap. I så tilfelle er det ikke het hjertebrann hun framstiller så mye som kjølig sveiseflamme. For hva har brennende kjærlighet med fluoriserende lysstoffrør å gjøre? Fint lite utover den ikoniske hjerteformen som dukker fram bak et tungt, svart fløyelsteppet når en time av forestillingen er forbi. Da stormer den grønnkledde scenografen inn på scenen. Han avdekker og dekonstruerer sin blendende neoninstallasjon før forestillingen brått slutter.

På det tidspunktet er det nok hensikten at scenen skal framstå som en slags kjønnsdunstende slagmark, men selv sprutemerker fra blodpistol virker vel koreografert i ”Love Fire”. Forestillingens konstruerte hjerte og kalde flamme er ikke bare i tiltenkt utakt med vakre valser. Etter den lunkne applausen å dømme halter ”Love Fire” også for publikum.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER