S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Julie Rongved Amundsen – 18. januar 2022

I synkesengen

Foto, lys og scenografi: Morten Bendiksen


Publisert
18. januar 2022
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Kritikk Teater

Somnambul – en forestilling for 50 senger Ulvenveien 99, premiere 14. januar 2022, anmeldt 16. januar 2022.

Idé og utforming: Claire de Wangen og Morten Bendiksen Regi: Claire de Wangen Scenografi og lys/lyd: Morten Bendiksen Inspisient: Ida Sofie Straume

Skuespillere: Fredrik Petrov, Oddrun Valestrand, Gaute Nesheim, Martine Kveli, Madelein Røseth, Lilou de Wangen, Jonathan Ibsen. Ground crew: Amanda Sofie Tunsberg og Mats Gukild Teknisk avvikling: Alva de Wangen Forestillingen er støttet av Norsk kulturråd. og huset av Obos Ulven


Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/i-synkesengen/
Facebook

Det retnings- og formålsløse i drømmelogikken er det som gir Somnambul sin helt egne mening.

«Inn en unnselig dør i den mørke bygningen». Det er slutten av retningsbeskrivelsen jeg har fått for å finne spillestedet til de Wangen produksjoners forestilling Somnambul. Og døren er virkelig unnselig, men det er noe Narnia-aktig ved å tre gjennom den, for på innsiden finnes det et bemerkelsesverdig univers. Opplevelsen av parallelle verdener er ikke uvanlig i de Wangen produksjoners forestillinger, men i Somnambul er det i større grad enn tidligere som om universet innenfor døren er en drømmeverden uten kontakt med virkeligheten. I Somnambul skal alle publikummere bli tildelt en seng.

Vel innenfor den unnselige døren blir vi plassert rundt brettspill på små kafébord. Sammen med de andre som er plassert rundt det samme bordet som meg, leser jeg reglene. Ingenting av det som står der gir egentlig mening, men vi slår terningene, flytter brikkene og leser kortene vi trekker høyt for hverandre. På den måten ligner det brettspill man har spilt før, men her har ingen av spillhandlingene noe mål. Det er mystisk og lattervekkende. Samtidig som det hele føles uhøytidelig blir spillhandlingene ladet med symbolikk. Spørsmålene vi stiller hverandre om hvor vi skal flytte og hvilke regler vi skal følge, får en uklar, men muligens dypere, performativ mening.

Vi prøver å huske reglene vi har fått utdelt og rådene som har stått på kortene vi har trukket. Det kan komme til nytte, tenker vi. Jeg trekker et kort med bilde av et melkespann. En aktør spør meg om jeg liker melk. Når jeg svarer avkreftende, foreslår hun at jeg kvitter meg med kortet. Jeg bytter det med en motspiller som liker melk. Tilbake får jeg et kort det står «synkeseng» på. Det kjennes litt skummelt, men også attraktivt med synkesengen.

Å legge seg Etter at spillet er ferdigspilt, blir vi geleidet inn i et nytt rom. Vi får tøfler og pysj. Inne i en stor hall blir alle tildelt hver sin seng blant massevis av forskjellige senger. Sengen min er myk. Det er kaldt i den store industrihallen, men det er lagt en varmepute i sengen sånn at det er varmt og lunt å legge seg i den. Sengetøyet er rent og behagelig. Jeg får lyst til å lukke øynene, og selv om jeg tenker at det ville vært dumt å sovne, merker jeg at dette er teater jeg kan godt kan ta inn i en mindre våken tilstand.

Forholdet mellom søvn og våkenhet i persepsjonen av kunstverket får meg til å tenke på Maritea Dæhlins I guess you have a lot of questions. A bedtime story. Verket er på en måte koronakunstens høydepunkt. Alle deltakere fikk et hotellrom, og gjennom natten strømmet det lyd ut av høyttalere i rommet. Der og da syntes jeg det var rart å skulle sove meg gjennom et kunstverk. I ettertid har jeg tenkt mye på hvordan oppmerksomhetsnivået endrer seg når søvn er involvert. Oppmerksomheten blir ikke bare svekket eller forstyrret, men det åpner seg en surrealistisk drømmelogikk som gjør at man forstår verket på en annen og mindre rasjonell måte.

Synkeseng Somnambul, som betyr søvngjenger eller søvngjengersk avhengig av om det er substantiv eller et adjektiv, søker drømmelogikken i dramaturgien. Det er også først når jeg slipper forventningen om at universet og landskapet skal gi dramaturgisk mening, at jeg ser helheten i verket. Inni hallen der vi ligger på rekke og rad i behagelige, varme senger, skjer det forskjellige ting. Vi får se en kvinne forlate et falleferdig gods for å flytte inn sammen med kjæreste, noe som gir assosiasjoner til Kirsebærhaven av Anton Tsjekhov. En seng blir trillet inn, som på en akuttavdeling på sykehus. Rommet vi befinner oss i minner om mange forskjellige steder, det har elementer av tuberkolosesanatorium, flyktningeleir, leirskole, psykiatrisk sykehus og hangarskip. Det er noe midlertidig over plasseringen, men samtidig er det ingen vei ut.

Det er nå jeg skjønner ideen om synkesengen. Det er som om jeg stadig synker lengre ned i sengen, gror litt fast på et vis, og rundt meg tar teatret kontroll på tankene mine mens jeg slipper ideen om at det skal gi mening. Dramaturgien er flytende, vi får innblikk i noen relasjoner, men det er ingen klar logisk sammenheng mellom scenene. Det styrker også følelsen av en drømmeverden, det er min egen oppfatning og fortolkning som skal lage meningene. Dette gjør at jeg etter hvert synes forestillingen er best når den går dypere inn i det abstrakte språket. Det er noen dansesekvenser jeg synes blir helt nydelige fordi de hjelper meg å slippe taket. Det er lydsekvenser der motosykkellyder dundrer i hele hallen, og selv om det er akkompagnert av aktører i hjelmer, er det lyden som i størst grad står igjen for meg. Det er som om motorsyklene og hallen passer sammen uten at jeg vet hvorfor.

Helt mot slutten begynner karakterene å snakke om spillet vi spilte innledningsvis. Det abstrakte i og formålsløse ved spillet fremheves. Jeg tenker på at publikum blir en del av dette det formålsløse, muligens symbolske spillet, men mest av alt er forestillingen bevissthetsutfordrende og underlig. Somnambul har noe retningsløst ved seg, og innimellom savner jeg riktignok retning, men når jeg setter føttene i tøflene igjen og forlater den myke, oppvarmede sengen, er det den manglende retningen som blir hos meg og gir verket både helhet og en helt egen mening.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no