CODAs synliggjøring av norsk dansekunst nære historie og dens opphav setter det frie dansefeltet endelig inn i sin sammenheng. Sidsel Pape kommenterer.
I Merce og Marthas fotspor
Publisert
18. oktober 2011
Sist endret
26. mai 2023
Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/i-merce-og-marthas-fotspor/
CODAs synliggjøring av norsk dansekunst nære historie og dens opphav setter det frie dansefeltet endelig inn i sin sammenheng. Sidsel Pape kommenterer.
Tekst: Sidsel Pape Foto: Min oldemors grønne korsett, Lise Ferner. Foto: Mona Gundersen
Lørdag den 15. oktober ble en stor dag for norsk dansehistorie. CODA-festivalen startet grytidlig med et seminar om dansehistorie av Nordisk forum for danseforskning (NOFOD).
Doktorgradsstipendiat i historie på Universitetet i Oslo, Sigrid Svendal, holdt innlegget “Martha eller Merce – moderne dans i amerikansk kaldkrigspolitikk”. ”American State Department” brukte Martha Grahams moderne dans som propaganda, men Merce Cunningham ble sett som altfor nyskapende.til slikt. Martha og Merce fikk slik rivaliserende posisjoner i sitt hjemland, men viderført av dansekunstnere i Norge har deres tradisjoner vært utviklet i fredelig sameksistens.
CODAs kunstneriske leder, Lise Nordal, har valgt tematikken ”Past, Present, Age in Dance” for CODA 2011. Hennes visjon om å gjenoppsette verk fra den moderne dansens historie i Norge, ble virkelighet med visninger av Lise Ferners ”Min oldemors grønne korsett – Et gjensyn” fra 1992 og Dans Designs “Film – Dance to be Murdered by” (1988).
Om Nordals valg av forestillinger er valgt bevisst for å reflektere avtrykkene som Graham og Cunningham har satt i Norge, vites ikke, men ting kan tyde på det.
Kjært gjensyn
Gjensynet med Ferners forestilling ”Har du sett min oldemors grønne korsett – det kan fly med”, fant sted på Scenehuset, hvor den opprinnelig ble vist. Bortsett fra én utøver, var solistene de samme som for snart 20 år siden. I gjensynet fikk vi se Snelle Hall, Steffi Lund, Olga Papalexiou, Hege Gabrielsen, Aase With, Kirsten Hveding og Ingunn Rimestad. Ole Henrik Moe sto ansvarlig for musikken, nå som den gang.
Bevegelsesspråket var tydelig fra en annen tid, men fylt av sansevar sensualitet. De mest nærværende og nytende var likevel de eldste og avdøde dansende damene projisert på veggen i form av film.
Som så ofte hos Dans Design, viste også forestillingen “Film – Dance to be Murdered by” film av John Alfheim. Forestillingen originale besetning var som sist Solveig Leinan-Hermo, Anne Grete Eriksen, Leif Hernes, Gerald Pettersen og Roy Lie Jonassen.
Særlig kjært virket det som at gjensynet med Eriksen og Hernes som sceneutøvere var. Det eiendommelige og vinkelformede bevegelsesspråket i møte med tekst og musikk, vekket latter hos tilskuerne. Forestillingen er inspirert av polfarerne, Alfred Hitchocks og John Cage, og ble vist første gang under Festspillene i Bergen i 1988.
To tradisjoner
Dersom Dans Design har forvaltet arven etter Merce Cunningham, har Lise Ferner og dansere forsket i Martha Grahams arv. Når Ferner søker å leve fram bevegelser hos danserne, designer Dans Design sin rene bevegelse. Svært skjematisk framstilt er Ferners uttrykk mer prosessorientert og Dans Design mer produktfokusert i sin tilnærming til dans. Disse paradigmatisk forskjellige motivasjoner for å skape dans har gått side om side de siste 20-30 årene. Det som forener Ferner og Dans Design, er målet om det umiddelbare uttrykket og at de har latt seg inspirere av hverandre.
Likevel er det forskjell på hvordan disse to amerikanske tradisjonene i norsk dansekunst har vært synlige for norsk offentlighet i ettertiden. Det er neppe Nordals intensjon, men det skjeve forholdet ble gjenspeilet under CODA-festivalen: Mens Dans Design vekket jublende begeistring på Dansens hus store scene, berørte Ferner et lite, men fullt Scenehus til stormende stillhet.
Mens flere tilskuere måtte få Ferner utpekt for seg, fikk Dans Designs ene koreograf Anne Grete Eriksen Danseinformasjonens ærespris lørdag kveld. Prisen går hvert år til en person som har gjort en ekstraordinær innsats innen dansekunst. Anerkjente Eriksen har uteksaminert 32 koreografistudenter fra Kunsthøgskolen i Oslo, og Dans Designs stedspesifikke forestillinger har bokstavelig vært vist land og strand.
Kan hende tar det tid før den krevende fremkallingsprosessen av kroppens meningsfylde som Ferner og hennes dansere står i, kommer til sin rett scenisk. Når forestillingen slo an strenger hos tilskuerne lørdag, er det kanskje fordi den tilfredsstiller et lenge etterlengtet behov for å se ikke bare danserinner, men modne kvinner folde ut sine selv på scenen.
Sjelden vare
Uansett er nærværet som fant sted i Ferners forestilling svært sjelden vare på norske dansescener. Det fortjener danseinteresserte å få se mer av.
Sikkert er det at begge forestillingene ble mottatt med åpne armer, særlig fordi dette var første gang oppsetninger fra vår nære og moderne dansehistorie har vært tatt opp igjen. Ufattelig derfor at kritikere ikke sto klare til å anmelde, slik enhver nypremiere gjør i klassisk tradisjon.
Nordals programmering viser at det frie dansefeltet har en fortid å være stolt av. Gjenoppsetningene gir en felles tilhørighet som norske dansekunstnere trenger sårt.
