Bilde: Min oldermors grønne korsett

I Merce og Marthas fotspor

CODAs synliggjøring av norsk dansekunst nære historie og dens
opphav setter det frie dansefeltet endelig inn i sin sammenheng.
Sidsel Pape kommenterer.

Tekst: Sidsel Pape
Foto: Min oldemors grønne korsett, Lise Ferner. Foto: Mona
Gundersen

Lørdag den 15. oktober ble en stor dag for norsk dansehistorie.
CODA-festivalen startet grytidlig med et seminar om
dansehistorie av Nordisk forum for danseforskning (NOFOD).

Doktorgradsstipendiat i historie på Universitetet i Oslo, Sigrid
Svendal, holdt innlegget “Martha eller Merce – moderne dans i
amerikansk kaldkrigspolitikk”. ”American State Department” brukte
Martha Grahams moderne dans som propaganda, men Merce Cunningham
ble sett som altfor nyskapende.til slikt. Martha og Merce fikk slik
rivaliserende posisjoner i sitt hjemland, men viderført av
dansekunstnere i Norge har deres tradisjoner vært utviklet i
fredelig sameksistens.

CODAs kunstneriske leder, Lise Nordal, har valgt tematikken
”Past, Present, Age in Dance” for CODA 2011. Hennes visjon om å
gjenoppsette verk fra den moderne dansens historie i Norge, ble
virkelighet med visninger av Lise Ferners ”Min oldemors grønne korsett – Et gjensyn” fra
1992 og Dans Designs “Film – Dance to be Murdered by”
(1988).

Om Nordals valg av forestillinger er valgt bevisst for å reflektere
avtrykkene som Graham og Cunningham har satt i Norge, vites ikke,
men ting kan tyde på det.

Kjært gjensyn

Gjensynet med Ferners forestilling ”Har du sett min oldemors grønne
korsett – det kan fly med”, fant sted på Scenehuset, hvor den
opprinnelig ble vist. Bortsett fra én utøver, var solistene de
samme som for snart 20 år siden. I gjensynet fikk vi se Snelle
Hall, Steffi Lund, Olga Papalexiou, Hege Gabrielsen, Aase With,
Kirsten Hveding og Ingunn Rimestad. Ole Henrik Moe sto ansvarlig
for musikken, nå som den gang.

Bevegelsesspråket var tydelig fra en annen tid, men fylt av
sansevar sensualitet. De mest nærværende og nytende var likevel de
eldste og avdøde dansende damene projisert på veggen i form av
film.

Som så ofte hos Dans Design, viste også forestillingen “Film –
Dance to be Murdered by” film av John Alfheim. Forestillingen
originale besetning var som sist Solveig Leinan-Hermo, Anne Grete
Eriksen, Leif Hernes, Gerald Pettersen og Roy Lie Jonassen.

Særlig kjært virket det som at gjensynet med Eriksen og Hernes
som sceneutøvere var. Det eiendommelige og vinkelformede
bevegelsesspråket i møte med tekst og musikk, vekket latter hos
tilskuerne. Forestillingen er inspirert av polfarerne, Alfred
Hitchocks og John Cage, og ble vist første gang under Festspillene
i Bergen i 1988.

To tradisjoner

Dersom Dans Design har forvaltet arven etter Merce Cunningham, har
Lise Ferner og dansere forsket i Martha Grahams arv. Når Ferner
søker å leve fram bevegelser hos danserne, designer Dans Design sin
rene bevegelse. Svært skjematisk framstilt er Ferners uttrykk mer
prosessorientert og Dans Design mer produktfokusert i sin
tilnærming til dans. Disse paradigmatisk forskjellige motivasjoner
for å skape dans har gått side om side de siste 20-30 årene. Det
som forener Ferner og Dans Design, er målet om det umiddelbare
uttrykket og at de har latt seg inspirere av hverandre.

Likevel er det forskjell på hvordan disse to amerikanske
tradisjonene i norsk dansekunst har vært synlige for norsk
offentlighet i ettertiden. Det er neppe Nordals intensjon, men det
skjeve forholdet ble gjenspeilet under CODA-festivalen: Mens Dans
Design vekket jublende begeistring på Dansens hus store scene,
berørte Ferner et lite, men fullt Scenehus til stormende
stillhet.

Mens flere tilskuere måtte få Ferner utpekt for seg, fikk Dans
Designs ene koreograf Anne Grete Eriksen Danseinformasjonens
ærespris lørdag kveld. Prisen går hvert år til en person som har
gjort en ekstraordinær innsats innen dansekunst. Anerkjente Eriksen
har uteksaminert 32 koreografistudenter fra Kunsthøgskolen i Oslo,
og Dans Designs stedspesifikke forestillinger har bokstavelig vært
vist land og strand.

Kan hende tar det tid før den krevende fremkallingsprosessen av
kroppens meningsfylde som Ferner og hennes dansere står i, kommer
til sin rett scenisk. Når forestillingen slo an strenger hos
tilskuerne lørdag, er det kanskje fordi den tilfredsstiller et
lenge etterlengtet behov for å se ikke bare danserinner, men modne
kvinner folde ut sine selv på scenen.

Sjelden vare

Uansett er nærværet som fant sted i Ferners forestilling svært
sjelden vare på norske dansescener. Det fortjener danseinteresserte
å få se mer av.

Sikkert er det at begge forestillingene ble mottatt med åpne armer,
særlig fordi dette var første gang oppsetninger fra vår nære og
moderne dansehistorie har vært tatt opp igjen. Ufattelig derfor at
kritikere ikke sto klare til å anmelde, slik enhver nypremiere gjør
i klassisk tradisjon.

Nordals programmering viser at det frie dansefeltet har en
fortid å være stolt av. Gjenoppsetningene gir en felles tilhørighet
som norske dansekunstnere trenger sårt.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER