I levende live - ikke Facebook live.

Under forbudstiden i USA, da alkohol var forbudt i 14 år, fikk illegale barer, såkalte speakeasies, en ny vår. Det å drikke i smug definerte en ny form for uteliv som har fortsatt å inspirere interiørdesign, musikk og drikkekultur helt frem til dag. Hva hadde vel jazzen vært i dag uten denne tidens begrensinger?

I vår egen tid tvinger koronaviruset oss til å avlyse alle arrangementer og holde avstand, til å holde oss hjemme og unngå kontakt på ubestemt tid. Liv står i fare, og førsteprioritet må være å unngå at den helsemessige situasjonen forverres. De nødvendige tiltakene mot korona kan ha negative konsekvenser for den bredere folkehelsen hvis kulturlivet også ofres. Da er det opp til oss som jobber med scenekunst å tilpasse oss samtiden. Og det haster. Det haster for økonomien, men også for selve folket: Aktiviteten blant nordmenn på nett viser oss at etterspørselen etter opplevelser, lek og samhold er stor. Men hvilke nye former for scenekunst er det som kan komme ut av dette?

Akkurat nå leter mange av oss etter svar nettopp i den virtuelle virkeligheten. Vi prøver febrilsk å redde et omkommet kulturliv og løper rett til Silicon Valley etter hjelp. Fort! Skjermene kan redde oss. Vi skal nå gi publikum virtuelle opplevelser! Videoklipp, spill, live-streaming, talk-shows, you name it. Jeg tror imidlertid at hvis vi kun leter etter løsninger i det digitale er vi på feil kurs.

Levende scenekunst, definert her som scenekunst som finner sted i den fysiske virkeligheten, minner oss på at vi finnes, at vi kan se og bli sett, høre og bli hørt. Scenekunst handler jo om direkte kontakt mellom mennesker, ikke på Facebook live, men i levende live.

Korona er ikke det første som har gjort at vi isolerer oss i nyere tid. Skjermbruk er en pandemi som har herjet verden en god stund med symptomer som ensomhet, spiseforstyrrelser, angst og depresjon og til og med lukkede forum der mennesker deltar med døden til følge. I likhet med koronaviruset har vi ikke kontroll over skjermpandemien ennå, men vi har bevist gang på gang at levende scenekunst er en effektiv motgift.

Vaksinen mot koronaviruset er fortsatt under utvikling, og når den endelig blir tilgjengelig har vi begrenset kunnskap om de langsiktige bivirkningene.

Scenekunst har derimot vært utviklet og utprøvd på alle kontinenter i flere tusen år. Latter styrker immunforsvaret. Historier stimulerer medfølelse, og det å dele kulturopplevelser styrker samhold.

Inuittisk strupesang, samisk joik, japansk noh-teater, fransk ballett og greske tragedier ble utviklet uten sosiale medier. Jeg heier på alle kunstuttrykk som utvikles for skjerm, men jeg ønsker at vi spør oss hva vi kunne gjort hvis vi ikke hadde hatt sosiale medier å utfolde oss på akkurat nå. Til sammenligning: Hvis målet er å bygge ut og pusse opp et hus, hjelper det ikke bare å flytte inn i en campingbil, uansett hvor stilig den ser ut ved første øyekast.

La gå da, så henger vi med i samtiden og flytter over til skjerm: Men kommer ikke da kvaliteten i andre rekke? For vi kan jo ikke sikre kvalitet når vi plutselig skal gjøre ting vi ikke kan. Skal vi som jobber med scenekunst virkelig prøve å konkurrere med nett-gigantene og tv-kanalene? Uten verktøy, erfaring eller tid til rådighet? Kanskje handler det om synlighet, vi har ikke råd til å bli glemt, men hvis man ikke kan sikre kvalitet på det man leverer er ikke synligheten mye verdt. Hvis innholdet blir middelmådig eller direkte dårlig er det vanskeligere for publikum å støtte opp om kulturlivet med dugnadsånd og Vipps.

Så hvordan kan vi være synlige når vi må prioritere både smittevern og kunstnerisk kvalitet? Hvordan kan vi gi publikum levende scenekunst når publikum ikke kan samles som før?

Vi må huske hva det er vi er gode på, og så gjøre mer av dét. Muligvis må det skje i en ny form, men det er jo nettopp det vi er gode på – nytenkning og kreativitet. Å strømme en teaterforestilling på Facebook er ikke nytenkende og ikke spesielt kreativt. Ikke misforstå, jeg vil at vi skal strømme mer scenekunst på nett – alltid! Men skal vi tenke nyskapning i unntakstilstanden vi står i nå, må vi skynde oss tilbake til tegnebrettet og ta fatt i følgende:

Oppgave Levere levende scenekunst av høy kvalitet (i virkeligheten).

Utfordring Publikummerne kan ikke komme i nær kontakt med hverandre (smittevern).

Forslag Kan Drive-in-kinoen få en renessanse med scenekunst i stedet for film? Show, dans og konserter til et publikum på fire hjul? Eller hva med å bli inspirert av Alfred Hitchcocks film Rear Window? Kan et publikum delta fra sine vinduer og balkonger ved å observere skuespillere som beveger seg i gatene, i en form for interaktivt gateteater? Eller hva med å lansere Den Kulturelle Bakgården, der Den Kulturelle Skolesekken tilbyr programmet sitt til større bofelleskap og sameieforeninger og spiller tilpassede innslag for et hjemmeværende publikum?

Mulighetene er mange, og jeg er ikke i tvil om at det finnes utallige måter å møte publikum på. Fantasien setter ingen grenser. Bare skjermbruken gjør det. I en tid der det å ”gå viralt” er synonymt med suksess og koronaviruset har gjort en digital dystopi til virkelighet, er det scenekunstneres jobb å bringe de fortapte barna som rottefangeren stjal tilbake til byen. La oss ikke lokkes mot lyset av skjermene våre og overgi oss til Steve Jobs og Mark Zuckerberg riktig ennå, men heller insistere på å gjøre det vi gjør best: Scenekunst ansikt til ansikt med publikum.

Jeg tror ikke det er internett som skal redde scenekunsten i denne krisen, jeg tror det er nye, uventede kulturopplevelser som skal det. Internett er et godt hjelpemiddel, det vet vi, men en seks-12 måneders periode er lenge, og gode ideer lar seg ikke permittere. Ved å rulle opp ermene, være genuint innovative og bruke den kompetansen vi har, kan vi løse oppgaven og utfordringen på spennende måter og dermed sikre at 2020 også kan bli et historisk godt år.

Hvem vet, kanskje vil det springe ut nye scenekunstformer eller sjangre som vil vare i de neste hundre år?