I kjente farvann

Lørdag hadde musikalen Tordenskjold – alle tiders trønder premiere på Trøndelag Teater. Her spiller Lisa Tønne den ramsalte Peter Wessel Tordenskjold, sjøoffiseren (og trønderen, om det skulle være noen tvil) som tjente i den dansk-norske krigsflåten under den store nordiske krig på begynnelsen av 1700-tallet. Forestillingen er imidlertid en tøysete og parodisk gjengivelse som blander både fortid, nåtid og overnaturlige elementer. Mads Bones (regi, manus), Olve Løseth (manus) og Kyrre Havdal (komponist) er trioen bak «skrøniken», en musikalkomedie som føyer seg inn i en rekke fartsfylte og særs uhøytidelige forestillinger alle tre eller deler av trioen har vært involvert i: Juleevangeliet – The smash hit musical, Robin Hood – Rai Rai i Sherwoodskogen og Nøtteknekkeren har alle vunnet publikums og kritikernes gunst ved teatret de siste to årene.

Også Tordenskjold har mottatt rosende tilbakemeldinger, blant annet fra anmelderne i Klassekampen, VG og Adresseavisen. Noen kritiske røster høres imidlertid blant all jubelen. Nylig publiserte Adresseavisen og Scenekunst.no en kronikk av publikummer Hanne Mette Kongsvik, hvor hun setter spørsmålstegn ved kvaliteten på denne type «folkelige» forestillinger og hvor stor plass de får på teatrets repertoar. På Facebook og andre diskusjonstråder kan man lese enkelte beskyldninger om varieté-teater og skolerevykvalitet. Det paradoksale i at en offentlig støttet kulturinstitusjon som Trøndelag Teater satser såpass kommersielt til fordel for å være mer eksperimenterende, er trukket frem. Det er jo ingen tvil om at forestillinger som Tordenskjold selger. Kanskje er det også slik at bestselgere i noen tilfeller kan skaffe til veie finansiering og synlighet som i neste omgang gagner de smale oppsetningene.

Det lokale som suksessfaktor Men er Tordenskjold – alle tiders trønder bra teater? Skal man vurdere suksess ut fra antallet latterkuler i teatersalen, så er det ingen tvil om at forestillingen innfrir. Musikalkomedien kaster kontinuerlig rundt seg med mer eller mindre bearbeidede referanser som treffer den gjengse trønder midt i magen. Forestillingen makter nemlig kunststykket å være ekstremt navlebeskuende og selvironisk på samme tid: En rødvinsdrikkende puddel lyder navnet Anne B, Molde fotballag får gjennomgå, og den på samme tid mest fengende og pinlige låta heter «Trønder Thunder». Til og med Dag Ingebrigtsen strener rundt med cowboyhatt og en egen røykmaskin i rollen som skurken Jacob Axel Stål(ånde). Noe av dette er morsomt, andre element blir vel billige. Og det er ingen tvil om at her har kvantitet forrang over kvalitet.

I det store ensemblet av skuespillere og dansere er det noen fornøyelige karakterer. Hovedrolleinnehaver Lisa Tønne gjør en god figur som Tordenskjold, en rolle hun balanserer godt. Øyvind Brandtzægs versjon av danskekongen er lett å bli glad i, og Olve Løseth er karismatisk som kjøpmannen Thomas Angell. Første akt byr på noen ganske underholdende og godt timede scener hvor disse karakterene introduseres og interagerer med hverandre. De historiske referansene er også tidvis godt flettet inn i nåtidens aktualiteter, noe som er med på å gi egenart til den verdenen som presenteres på scenen.

Løper løpsk I andre akt opplever jeg imidlertid at forestillingen faller fra hverandre i sin heseblesende ferd mot å oppfylle sitt eget narrativ. Det sterke fokuset på hendelsesforløpet, plumpe morsomheter og absurditeter kommer i veien for potensielle manusfinesser, samhandling og, ja – substans. Når fortellingen i seg selv heller ikke er spesielt interessant eller minneverdig (det handler stort sett om å få tak i et mektig våpen før motstanderen gjør det, sammen med en tilhørende forutsigbar og klisjéfylt kjærlighetshistorie), er det lett å kritisere denne type farse-forestilling som innholdsløst hurtigkonsum av stadig billigere poeng.

Likevel, såkalt folkelig teater av dette slaget trenger jo ikke nødvendigvis være sånn. Med mer av de kvalitetene som første akt kunne by på, ville forestillingen etter min mening innfridd større deler av sitt potensial. Her finnes også et overskudd som man ikke bør kimse av: De mange danserne og skuespillerne er stort sett alltid energiske og med en god tilstedeværelse. Kostymene (av Christina Lovery) og scenografi (av Katja M. E. Frederiksen) er mangfoldige og ser påkostet ut. Det at hele scenen et kort øyeblikk fylles av et gigantisk, oppblåsbart skip – som også er et hoppeslott – og at kapteinen er ingen ringere enn kaptein Sabeltann (her som kaptein Alfahann) er uforutsett og overskuddspreget. Det folkefesten trenger, er imidlertid noen til å stenge baren når deltagerne henger over ripa.